Fler leserinnlegg 19. februar

Klimakunnskap – svar til Thomas Cottis
I Østlendingen 23. januar kommer Thomas Cottis med en oppfordring til meg om å imøtekomme et par spørsmål fra ham vedrørende klimakunnskap. Det skal jeg med glede gjøre. Da jeg har vært bortreist noen uker, har jeg dessverre ikke hatt anledning til å komme med et svar før nå. Det beklager jeg.
Cottis ber meg vise ham og leserne bakgrunnen for min påstand om at CO2 fra utpusten til verdens befolkning tilsvarer ca. 50 ganger Norges totale utslipp av CO2. Ifølge mine kilder utgjør utpusten fra verdens befolkning 2,3 milliarder tonn CO2, mens Norges totale utslipp ligger på 0.046 milliarder tonn. Burde ikke slike tall kjøle ned de mest rødglødende CO2-fantomene en smule?
Nei, Cottis, jeg påstår ikke at kuldeperiodene vi har hatt i høst og vinter i Europa, Nord-Amerika og deler av Asia er et bevis på at vi ikke er i ferd med å få et varmere klima. Jeg tar det bare med som noen få av mange argumenter som peker i en annen retning enn de argumenter som Cottis og hans likesinnede bruker. Så la oss være enige om at klimaet endrer seg, slik det har gjort til alle tider. Det betyr ikke nødvendigvis at vi nå er inne i en periode med global oppvarming. En del forskere hevder faktisk at det motsatte er tilfelle!
Cottis og jeg er i hvert fall enige om en ting: CO2 og drivhuseffekten er avgjørende for livet på jorda. Jeg er derimot ikke enig med Cottis i at CO2-konsentrasjonen har ligget på ca. 280 ppm i tusener av år og at den således har økt med 37 prosent opp til 385 ppm i 2008. Det finnes rundt 90.000 målinger av CO2 i lufta etter år 1800 som viser store variasjoner. De aller fleste målingene ligger godt over 280 ppm, noen (rundt 1820 og 1940) er faktisk helt oppe på 440 ppm.
Siden Cottis tydeligvis har trykket ICCP (FNs klimapanel) til sitt bryst, vil jeg avslutte med et par sitater fra et langt brev dr. Vincent Gray (medlem av IPPC fra begynnelsen av) skrev til professor David Henderson (som har krevd at det blir satt et kritisk lys på IPPC og dets prosedyrer). «Kritiske kommentarer til IPPCs utkast ble forkastet uten forklaring, og forsøk på å forfølge saken ble totalt oversett». «De to hovedpåstandene til IPPC er at vi har en global oppvarming og at vi har en økning i luftens CO2-innhold. Bevis for begge disse påstandene er fullstendig knekket». «Den mest raffinerte av alle IPPCs evalueringsteknikker, er svært tvilsom. Siden de har mislyktes i å vise at noen av spådommene er til å stole på, har de bestemt å evaluere dem ved å spørre om meningene til de som grunnla dem, mennesker som hadde finansielle fordeler av at IPPC lykkes... ».

Med klimahilsen fra
Trond Vivelstad,
klimarealist

Forvaltningsstyret i Rendalen og Osdalsulvene
Ser i Østlendingen 30.01 at Direktoratet for naturforvaltning (DN), etter møte med Forvaltningsstyret i Rendalen kommune ikke har tatt stilling til hva som skal skje med Osdalsulvene. I etterkant har Forvaltningsstyret sendt brev til Stortinget (datert 04.02.
og underskrevet av leder og varaordfører) hvor de i kjent stil beklager seg over ikke å bli i møterommet av DN, og krever ulvene fjernet. De viser i sitt brev bl.a. til kommunens omdømme, turistnæringen generelt og at beitesesongen er under planlegging.
I forbindelse med at Spekedalen Drift BA skal slippe sau på beite, ser jeg at leder av Forvaltningsstyret sier til Østlendingen 30.01: at: «Vi vet utmerket godt hva som vil skje dersom disse ulvene ikke fjernes». Vet ikke Forvaltningsstyret at Osdalsulvene ikke er blitt registrert i Spekedalen Drift BA sitt beiteområde. Videre hevder Forvaltningsstyret at DN i sitt svarbrev av 23.12.08. bekrefter at bestandsmålet for ulv er nådd. Det som faktisk står i brevet er at: « Dersom ulvene i hovedsak holder til innenfor forvaltningsområdet, vil det bety at vi i år har nådd det målet Stortinget har satt om tre nye valpekull i området hvert år». Det er en vesentlig forskjell fra Forvaltningsstyrets tolkning. For øvrig kan det bemerkes at å nå Stortingets målsetting betyr ikke at man automatisk skal under målsettingen igjen. Det er først når bestanden er høyere enn målsettingen at det blir snakk om uttak. På denne bakgrunn er det kanskje ikke så rart at DN ikke er så imøtekommende som Forvaltningsstyret forventer seg.
Jeg tviler sterkt på om Forvaltningsstyret har den nødvendige ryggdekning for sitt utspill, og registrerer da også at deres brev ganske raskt ble fjernet fra kommunens hjemmeside. Jeg tror Rendalens omdømme, ikke minst som turistmål, blir langt mer svekket av den videreføring av Sps utryddingspolitikk som Forvaltningsstyret her avslører, enn av ulveflokken.

Erling Mømb
Rendalen

Østlendingens skremmende enfoldighet
Det er meget forutsigbart at representanter for venstresiden, som tradisjonelt har vært motstandere av markedsøkonomien, i disse dager ønsker å kritisere den. I Østlendingen 10. februar finner også redaktøren det på sin plass å lovprise staten, og skriver at «regjeringen griper med denne pakken sterkere inn i bankvesenet enn noen gang tidligere. Årsaken er at markedet har vist sin utilstrekkelighet. Det er dette markedet høyrepartiene svermer rundt og dyrker til daglig». Slike utsagn er sikkert egnet til å oppmuntre de (altfor) mange røde i Hedmark, men for andre har de liten verdi. For det første er det interessant at Østlendingens redaktør allerede har glemt bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet, som førte til at staten ble eneeier i de tre største forretningsbankene. Etter dette har staten solgt seg ut av bankene – Fokus Bank i 1995 og Kreditkassen i 2000. Da Den norske Bank fusjonerte med Postbanken i desember 1999 økte statens eierandel i banken fra 52 til 60 prosent i den fusjonerte banken. I 2001 solgte staten seg ned i DnB til 47 prosent. Mange av de statlige nedsalgene ble gjort av Arbeiderpartiet. Det må jo være ganske uforståelig for Østlendingen at staten solgte til markedet, dersom sistnevnte er så utilstrekkelig. Det må også være uforståelig at det er markedet som nå skal gjennomføre de statlige tiltakspakkene.
Ser vi på våre naboland gjennomfører høyredominerte regjeringer i både Sverige og Danmark tiltak for å redusere virkningene av den internasjonale finanskrisen. Til redaktørens orientering finnes det ingen seriøse politikere i den vestlige verden som mener at markedet kan overlates til seg selv. Et velfungerende marked er et fellesgode, og et marked som skal fungere godt krever derfor mye politikk. Staten skal blant annet sikre eiendomsretten og effektiv konkurranse. Dagens regjering har ikke særlig fokus på noe av dette. Det er i seg selv underlig at Østlendingen, med sin Sp-historie, overhodet ikke viser interesse for eiendomsrett. Dagens regjering undergraver distriktene ved å svekke eiendomsretten og distriktenes rett til å råde over egne ressurser. I tillegg er det en åpenbar rolle for staten å sikre effektiv prising av miljøskadelig atferd og – som vi ser i dag – et velfungerende finansvesen.
De mest venstreradikale er i dag opptatte av å forkaste markedsøkonomien, mens alle andre er opptatte av å redde den. Selv SV-eren Kristin Halvorsen har klart og tydelig proklamert at «markedsøkonomien er det systemet som fungerer best». Hun har også innsett at venstresidens gamle planideologi førte til grov undertrykkelse og økonomisk fallitt, mens markedsøkonomien har gitt oss frihet og enorm velstandsvekst. Bare i løpet av de siste 25 år har andelen mennesker i utviklingslandene som lever for under 1 dollar dagen sunket fra 40 til 17 prosent, samtidig som verdens befolkning har økt med to milliarder mennesker. Dette skyldes først og fremst den økonomiske veksten som er oppnådd som følge av handel og investeringer over landegrensene, og finans- og kapitalmarkedet har tilrettelagt for at det kunne skje.
Vi må være nyanserte skal vi lære av dagens krise. Mange på venstresiden tar det for gitt at dagens situasjon skyldes – som Østlendingen uttrykker det – «at markedet har vist sin utilstrekkelighet». Men krisen skyldes, kanskje først og fremst, at myndighetene har sviktet i sin styringsoppgave. Det som er fellesnevneren er at utviklingen har vært preget av en flokkmentalitet der budskapet var evig økonomisk oppgang. Historien viser at en slik form for eufori gjerne oppstår når man har en periode med økonomisk oppgang kombinert med lave renter og stor tilgang på kreditt. Dette må vi lære av, og når vi skal sette inn tiltak for å bedre markedet er det viktig at vi ikke havner i den andre grøften. For historien viser med all tydelighet at troen på en dominerende stat heller ikke er noen velfungerende løsning.

Gunnar A. Gundersen, stortingsrepresentant for Høyre

Blasfemi
Sps Liv Signe fikk rett til slutt. Hun tvang Ap i kne, og Jens fulgte opp. Bedre kan det vel ikke gjøres? Er det mulig å oppføre seg dummere?

Martin Nyhuus

Hijab til uniformer
Skal vi tillate privatisering av uniformer og uniformsbruken i Norge, eller skal vi beholde uniformene statsnøytrale slik de har vært fram til nå? Det er det saken handler om når noen tar til orde for å tillate bruk av religiøse symboler til uniformer underlagt den norske statsforvaltningen. Uniformer som representer staten og statsmakten (så som politiet, militære, fengselsbetjenter, tollere, NSB og Posten), handler om håndhevelse og forvaltning av statlig lov og orden, samt kommunikasjon. Nøytrale uniformer handler i tillegg om å oppnå tillit, respekt og anerkjennelse hos dem som forvalter ordens- og kommunikasjonsmakten i Norge. Dersom man åpner opp for å kunne benytte religiøse plagg og andre symboler som en del av en uniform, er det langt på vei å gi aksept for å blande religiøs tro, atferd og holdninger (eksempelvis med religiøs basis i sharialover) inn i yrkesvalg og statsforvaltningen. Statsmakten i Norge må ha sitt fundament i demokratiet, nøytralitet, og med garanti for den enkeltes rettssikkerhet – uavhengig av etnisk og religiøs bakgrunn. Arbeidsinstrukser og regelverk må tilsvarende forstås og bli anvendt med lik forståelse hos ansatte i alle deler av den offentlige forvaltningen. Derfor bør bruk av hijab og andre symboler til offentlige uniformer være en ikke-sak i den offentlige debatten. Det er kort og godt ikke ønskelig å privatisere uniformer og uniformsbruken i Norge!
Jørund Hassel


Krigsærklæring
Det omskrytte og fredelig innstilte Norge står i dag faktisk i en merkelig situasjon. Vi tar imot flyktninger som skal være truet på livet på grunn av krig, samtidig som pur unge nordmenn verver seg etter høylyst norsk tillatelse for å delta i krigen i Afghanistan med toppmoderne amerikanske våpen. For denne innsatsen får de også en meget god lønn.
Jeg ser det faktisk slik at Norge med å sende av vår beste og mest verdifulle ungdom til fronten i Afghanistan, har gått til krig mot dette fjellandet langt borte, uten å ha kommet med noen offisiell krigsærklæring. Er ikke dette nesten like frekt som da Adolf Hitler og hans nazistparti lot sine stormtropper besette Østerrike i 1938? Disse land var faktisk to riker med samme folk og språk.

Bjørn Frang