Flere leserinnlegg fredag 21. november 2008

Rovdyrpolitikk
Til politiske parti og ungdomsparti som AUF og andre.
Vi vil tillate oss å koma med ein del spørsmål om bygdene i Noreg og utviklinga etter andre verdskrigen. Frå 1945 var det fornuftige og framtidsretta politikarar. Dei bygde opp att det norske landbruket med tanke på at vi skulle vera mest muleg sjølvforsynte med mat. Vi var oppe i ei sjølvforsyning på ca. 90 %, no er vi nede på ca. 40%, dette er lite å skryte av. Tek vi i tillegg omsyn til at vi den gangen ikkje hadde oljeinntekt, slik som vi har no.
Østlendingen av 05.11.08. Der opplyses det at Kåre Kleiva og Eli Dørum skal få 4,5 mill. kroner for beiteretten i 20 år. Staten betalar 4 mill. kr. i investeringsstøtte og 500.000.– kr. til omstilling for å fråseia seg retten til utmarksbeite i 20 år. Dette vert ein heftelse på garden. Anders Østlund i Elverum fekk tidlegare i år 3 mill. kr. for å kutte ut sauen. Mattilsynet trugar med politi dersom dei slepper sauene på beite, og Fylkesmannen nektar erstatning for rovdyrtap dersom dei gjer det. Det mest groteske av alt er at det meste er take av BU-midlar over jordbruksavtalen. Det med fylgjer at bøndene må betala det meste. Slik nedbygging av landbruket har vel aldri hendt før, til og med at det er med god støtte fra staten.
Det dykk har gjort etter krigen er å ha fått til rovdyrstammer. Dette har dykk fått til sjølv om det ikkje hadde vore ulv her på over hundre år. Det var eit meisterstykke når det var att berre ein einsleg hannulv i Sverige på 1980 tallet. I områder der dei er veldig plaga med rovdyr, har dei måtte slutte med husdyr på grunn av dette. Rovdyra vart påtvinga bygdene utan at dei hadde mulegheit til å protestere. Når slike ting skjer i andre land, så vert det kalla diktaturstyre og det er ikkje måte på utskjelling av slike styresett. Då vert også deira livskvalitet vurdert, men kva med livskvaliteten til norske bygdefolk som bur i rovdyrutsette områder, og gardbrukarar med husdyr. Husdyreigarane er heilt avhengige av å bruke utmarka til beite, dette kan dei ikkje der det er mykje rovdyr. Endå fokuserer dykk på økologisk mat, og bevaring av kulturlandskapet.
Når det gjeld miljøet, er dykk veldig fokusert på det, men å importere mat frå andre sida av jorda, er visst heilt i orden?
Reinsdyrnæringa vil dykk også ta knekken på, for kva lever rovdyra av for eks. på Finnmarksvidda? Det kan ikkje vera anna enn tamrein, skal reineigarane verkeleg halde mat til rovdyra?
Nei, plasser rovdyra i nærleiken av byane der folka vil ha dei, eller dykk kan gjerde dei inn i store områder, slik at stortingsfolk og andre rovdyrelskarar kan gå inn i området og kose seg med dei.
Kva veg vil dykk gå i denne forfeila rovdyrpolitikken, og kor mange milliardar kr. har denne kosta skattebetalarane gjennom åra. Eller kor mykje kostar den kvart år no? Vi vil gjerne ha svar på desse spørsmåla, då det er stortingsval til neste år.
Birger Hagen og Arne Warberg, medlem i FNR.
Arne Myrvang formann i Folkeaksjon Ny Rovdyrpolitikk avd. Valdres.

Takk til Øyvind Antonsen
I et intervju i forbindelse med Øyvind Antonsens fotoutstilling i Galleri Fjøset på Sønsterud, sier han blant annet: « ...all natur i Norge er under press, med crossbaner, snøscooterløyper, uhensiktsmessig hogst, vassdragsutbygging etc, og vi må også her i Solør være våkne og passe på de naturressursene vi har og tenke på at naturen har en egenverdi.»
Angående turismen på Finnskogen, oppfordrer han politikere og andre: «...ikke å henfalle til kortsiktig vanetenkning om at skal en kunne tjene penger, må det dure og gå.» Takk til Øyvind for viktige påminnelser! Vi trenger å høre slike vekkende ord, i ei tid der mye av naturen ødelegges og forurenses. La oss få beholde mest mulig fred, ro og urørt natur!

Else Hanna Tendø og Knut Kjeldsen

Terror mot barn - et offentlig ansvar.
Far til fire seksuelt, fysisk og psykisk mishandlete barn ble i Bodø tingrett i 1992 dømt til fem års fengsel for i tidsrommet 1981 - 1985 å ha påført egne barn alvorlige og livsvarige skader. På det tidspunkt var barna, som den gang var mellom 6 og 15 år gamle, alvorlig traumatiserte uten trygghet og omsorg, med stort hjelpe- og kontaktbehov og med store problemer med tale/kommunikasjon, læring og alminnelig adferd/tilpassing til samfunn og normer. To bistandsadvokater representerte de 4 barna under rettssaken. Selv var jeg knyttet til saken som sakkyndig vitne og deltok under hele saksbehandlingen.
I Hålogaland lagmannsretts fellende dom av 24. februar 1992 ble faren dømt for å ha utført følgende handlinger: «Han lot barna suge hans penis, masturbere ham, slikke ham i endetarmsåpningen og føre hans penis inn i mors vagina. Handlingene måtte utføres bl.a. fordi faren ellers ikke ville la barna se TV i stua, der de til vanlig ikke fikk oppholde seg, skrudde av strømmen, nektet dem mat osv.. Faren fant også glede av å avlive barnas kjæledyr, og viste ved en anledning frem kattens hode i en hånd, kroppen i den andre.»
Videre heter det i dommen: «På kjøkken var barna stadig utsatt for at faren spyttet på dem og skvettet urin på dem etter å ha urinert i kjøkkenvasken. De måtte også flere ganger overvære at faren hadde stående samleie med moren, for deretter å smøre kjønnssekreter fra hennes skjede i ansiktene deres».
I mars i år kom en fortsettelse av saken opp i Lofoten tingrett, Svolvær. Barna var gjennom sin advokat i Advokatfirmaet Almbakk, Stjørdal, blitt gjort oppmerksom på at det kunne være flere enn far som hadde forsømt seg mot barna og deres menneskelige rettigheter: Vågan kommune med sitt ansvar for barns oppvekst, helse og opplæring måtte ha visst hva som foregikk bak husets vegger, forhold som var dokumentert i rettssaken i 1992 og som i detalj er gjort rede for i domspremissene: Forhold som førte til domfellelse av faren med den til dette tidspunkt strengeste straff i Norge etter disse paragrafene. Nok en gang, 15 år etter domfellelsen av far møtte jeg som sakkyndig vitne og fulgte saken på nært hold.
Ingen fagperson tilknyttet barne- og ungdomsskolen, helsevesenet eller barnevernet kunne fortelle retten om bekymring eller medfølelse over barnas dramatiske livssituasjon i barndommen. En etter en stilte rektor og lærere opp og erklærte fullstendig kunnskapsløshet om forhold som pedagoger selvsagt må se på som alvorlig varsel på grov omsorgssvikt: Jevnlig lukt av avføring og urin, avvikende adferd og stort skolefravær, tyveri av mat og matpakker fra medelever, isolasjon i forhold til jevngamle og ukritisk omgang og kontakt med voksne på barer og puber på sen kveldstid. Fra tid til annen ble barna pågrepet av politiet p.g.a. butikktyverier av matvarer som de var i ferd med å bære hjem til foreldrene. Ingen barn eller foreldre har noen gang besøkt barna i deres hjem, ei heller hadde de deltatt i medelevers fødselsdagsselskap eller andre hyggelige besøk.
Barnas erstatningssøksmål mot Vågan kommune ble avvist av retten på grunn av foreldelse av straffbare forhold: Fristen for foreldelse i slike grove overgrepssaker mot barn er tre år etter at ofrene burde kjenne til straffbarheten, med andre ord 1995. Bortsett fra et sjofelt og simpelt forsøk på å avspise de to guttene med en symbolsk erstatningssum, to søstre ble ikke tilbudt noe, har ingen lokale myndigheter, heller ikke bistandsadvokatene som var deres rådgivere før og under straffesaken, veiledet dem om deres rettigheter og deres ansvar for å reise erstatningssak innen tre år etter 1992.
Foreldelsesfrist har vært et gjennomgangstema i mange grove økonomisaker i det siste: Felles for de fleste er at svindel- og bedragerisaker mot skattevesenet og tunge finansforetak har en lang foreldelsesfrist, 10 - 20 år. Fra enkelte hold er det reist krav om at enkelte alvorlige økonomisaker ikke skal foreldes overhodet.
Dommer Rolf Eidissen uttaler i dommen av 07.06.07 bl.a. følgende: «Kommunen har ikke bestridt at saksøkerne gjennom oppveksten har blitt utsatt for meget alvorlig omsorgssvikt.» Og senere i samme avsnitt: «I tillegg til seksuelt misbruk forekom også psykisk og fysisk vold, trusler, alkoholmisbruk, utestengning av barna fra hjemmet, nektet tilgang til mat og avstengning av vann og strøm i hjemmet som middel til avstraffelser. Ut fra de foreliggende opplysninger er det grunnlag for å karakterisere barnas omsorgssituasjon som ren terror.»
Dommerens umulige dilemma kommer klart fram i siste avsnitt før domsslutningen: Kommunen blir etter dette å frifinne. Saken er for samtlige saksøkere tapt fullstendig.(….) Saksøkerne har imidlertid fått medhold i at kommunen har opptrådt erstatnings-betingende uaktsomt ved manglende inngripen fra barnevernets side. Frifinnelse skyldes i dette tilfelle dels avslag på avtalerevisjon etter avtalelovens paragraf 36 og foreldelse. Tingretten finner at saksøkerne har hatt fyllestgjørende grunn til å gå til sak mot kommunen.
Kan det norske samfunn, som rankes som et av verdens fremste på borgernes rettigheter og rettssikkerhet, være bekjent av en åpenbar nedprioritering av menneskelig lidelse sammenliknet med det syn som framkommer når det gjelder økonomiske forbrytelser? Står virkelig tre års foreldelsesfrist for incest- og mishandlingssaker i familier i rimelig forhold til en tilsvarende på 10-20 år på økonomiområdet?
Dersom vår rød-grønne regjering bestående av framtredende humanister og proklamerte forsvarere av myke verdier virkelig ønsker å markere at også barns oppvekstforhold er viktig, anbefaler jeg den snarest å ta initiativ til å endre lovverket slik at barn som vokser opp under psykisk og fysisk terror får en rettsbeskyttelse som i det minste tilsvarer bedratte offentlige myndigheter og private finansinstitusjoner!
Etterord: Saken ble fra advokatfirmaets side forberedt til behandling i Lagmannsretten høsten 2007. Etter initiativ fra Vågan kommune ble det gjennomført forliksforhandlinger mellom partene. Forhandlingene resulterte i et forlik og økonomisk erstatning som begge parter har erklært seg tilfreds med. Barneombud Reidar Hjermann har anmeldt Nittedal kommune ved navngitte ledere til politiet for å ha unnlatt å melde fra om seksuelle overgrep begått av en lærer. Drammen kommune har fått alvorlig kritikk fra Fylkesmannen/ Helsetilsynet i Buskerud. I rapporten datert 24.10. 2008 heter det bl.a.: Drammen kommune sikrer ikke at barnevern, sosial- og helsetjenesten samarbeider slik at utsatte barn og unge i skolepliktig alder får nødvendig og rett hjelp til rett tid på en samordnet måte.
Blir norske rettssaler det eneste stedet hvor barnevernsarbeid utøves i ettertid?
Kommentar
Trygve Hildebrand,
fagsjef