Fra velferdsstat til velferdssamfunn

Det er svært politisk ukorrekt å utfordre den norske velferdsstaten, men ikke noe mindre riktig av den grunn. Dette innlegget er et angrep på venstresidens ensidige definisjon av velferd, men også kritikk av måten høyresiden har fulgt opp debatten.
Det er en utbredt holdning, særlig blant mange på høyresiden, at om alle de andre bare hadde visst det samme som oss så hadde de også vært enige med oss. Hadde sosialistene bare lest de samme bøkene, lest like mye om markedsøkonomiens utvikling, sett de samme grafene og tabellene, osv, så innbiller noen seg at de naturligvis ikke ville hatt noe annet valg enn å mene det samme som vi gjør.
Det er lett å falle for denne argumentasjonen, men det er en destruktiv vei å gå. Utgangspunktet blir helt feil. I det vi faller for denne argumentasjonen reduserer vi politikk til regnestykker uten mål og mening. Da fjerner vi det ideologiske fra politikken, og sitter igjen med noe rent pragmatisk. Pragmatisk resultatorientert politikk er blant høyresidens største styrker, men vi har en tendens til å glemme det aller viktigste. Pragmatisk politikk er verdiløs hvis den ikke er forankret i en større sammenheng. Det er vår moral og våre verdier som utgjør målet den pragmatiske politikken skal jobbe mot.
Det finnes mange høyrevelgere som sier de gjerne kunne stemt SV, hvis det ikke var for at SV er så virkelighetsfjerne. En del høyrepolitikere slår seg derfor stolt på brystet og konstaterer at de har den mest virkelighetsorienterte politikken. Jeg synes slike utsagn minner om moralsk forfall på høyresiden. En slik tankegang anerkjenner sosialismen som det moralsk riktige, men Høyre som det mest pragmatiske. Denne konklusjonen er uakseptabel i mine øyne.
Høyres politikk er basert på andre moralske verdier enn sosialistenes. Det er også derfor den fungerer bedre. Hvis Høyre virkelig vil bryte ut av vårt sosialdemokratiske status quo, må vi også fremme våre verdier som de moralsk riktige.
Jeg ønsker å ta et oppgjør med dagens velferdsstat, men Høyres alternativ til velferdsstaten er ikke, og kan ikke fremstå som, et resultat av «kald og kynisk» utregning. Økonomi er naturligvis essensielt i alle deler av politikken, men vi er ikke bare imot dagens velferdsstat fordi den er dyr og ineffektiv, men også fordi den korrumperer samfunnet vårt moralsk. Den reduserer selvstendige oppegående mennesker til passive mottakere av sosiale stønader.

Mange vil mene at det ikke er strategisk lurt å utfordre vår hellige ku; velferdsstaten. Jeg er av en annen oppfatning. Jeg ble ikke medlem av et politisk parti for å fronte den politikken som sett fra et strategisk ståsted er lurest, men for å fronte de verdiene jeg tror på.
Vi må slutte å føre velferdsdebatt på sosialistenes premisser, og heller sette agendaen selv. Høyresiden taper denne debatten fordi sosialistene har fått lov til å definere velferd, men sosialistene kan ikke lenger få lov til å definere velferdsbegrepet. Velferd er ikke bare noe som deles ut fra en offentlig institusjon. Velferd er også noe som skapes mellom mennesker i private fellesskap gjennom frivillige initiativ.
Det er helt umulig å forvente at enkeltmennesker skal bli ansvarlige individer, dersom staten begrenser dets frihet og tar stadig mer ansvar selv. Konservative vet at frihet, ansvar og mangfold henger uløselig sammen. Derfor er også konservative de eneste som virkelig kan komme med et troverdig alternativ til dagens velferdssystem. konservative kan vi komme med et annet alternativ enn individualistisk laissez-fare kapitalisme.

Frihet for oss konservative er noe mer enn retten til å være i fred. Konservative tar avstand fra Randisk objektivisme, der det ikke er noen mekanismer som fanger deg opp hvis ikke private personer eller hjelpeorganisasjoner tar ansvaret. Konservative mener at fellesskapet er nødt til å ta et begrenset ansvar ovenfor enkeltmennesket (dersom det ønsker det). På samme tid må enkeltmennesket også nødvendigvis ha et visst ansvar ovenfor samfunnet det er en del av.
I et rikt vestlig land som Norge burde et sosialt sikkerhetsnett være en del av statens begrensede ansvar. Dagens norske velferdsstat er imidlertid langt over grensen for hva som burde være statens begrensede ansvar. Et samfunn uten noen form for sikkerhetsnett gir ikke mennesker den tryggheten de trenger for å våge, satse og skape verdier, men et samfunn med en altfor sterk stat som forsikrer mot all mulig usikkerhet er enda verre fordi den passiviserer mennesker og hindrer virksomme individer i å se sine talenter og muligheter. Den norske velferdsmodellen er dessverre et godt eksempel på sistnevnte.

Jeg har ikke nødvendigvis den endelige fasiten, men jeg argumenterer for et manglende ideologisk aspekt i den offentlige velferdsdebatten. Dette blir naturligvis et definisjonsspørsmål, men jeg pleier å si at: jeg ikke ønsker en velferdsstat, men et velferdssamfunn. Jeg ønsker ikke en velferdsstat som garanterer mot all mulig usikkerhet og gjør, i utgangspunktet, selvstendige mennesker avhengige av et system de egentlig ikke hadde behov for. Jeg ønsker meg et velferdssamfunn - i ordets rette betydning. Et samfunn som lar folk leve sine egne liv, men samtidig garanterer for et sosialt sikkerhetsnett som tar vare på dem som virkelig trenger det - når de trenger det! Punktum! Et samfunn som setter noen grenser for politikk.

På side 2
Kristian Tonning Riise
Leder i Hedmark Unge Høyre