Bruk av utmarksressursene

Hovedgrunnen til at vi slipper beitedyr i utmarka er at denne representerer store fornybare beiteressurser. Ku, hest, sau og geit høster hvert år betydelige ressurser langs Norges langstrakte land. Sauen er nok den som har størst evne til å utnytte beiteressursene. En voksen sau med to lam kan ta opp over halvparten av det totale fôrforbruket gjennom utmarksbeite. Utmarksbeitene utgjør dermed halve verdien av et sauebruk. En klarer aldri å få denne gode tilveksten på innmarksbeite. Dessuten blir arealet for lite, og vi trenger også å høste vinterfôr av det.
Dette er kortreist mat i et globalt miljøperspektiv, produsert på fornybare utmarksressurser som ingen andre klarer å høste eller nyttegjøre seg på samme måten.
At noen reagerer på at det blir søkt fellingstillatelse på ulv etter «bare» en sau drept, kan jeg forstå. Faktum er at over 15 års erfaring har vist oss at skadegjøreren har lett for å slå raskt til på ny. Erfaring sier også at det ligger flere enn det ene dyret gjemt i terrenget.
I dette tilfellet går det bare få dager før ulven slår til igjen. Flere lam blir funnet og en voksen sau er så hardt skadd at den må avlives. Dette er opplevelser som går hardt inn på oss saueeiere, som har lagt ned mye arbeid på flokken gjennom en lang vinter og en hektisk lammingssesong.
Vi tror de fleste saueeiere som oss kan akseptere at rovdyra tar noen dyr for å ha mat, men det som i mange tilfeller skjer, er at skadegjøreren har gått berserk og dyr ligger strødd rundt i terrenget uten at rovdyret har spist nevneverdig av det. Mange dyr går ofte rundt hardt skadd og må avlives.
Vi vil kommentere leserinnlegg 13. juni i Østlendingen.
Der påpekes det at det ikke må gis fellingstillatelse før en rekke forebyggende tiltak er gjennomført. Det burde for å forebygge tap gjennomføres tidligere innsamling av sauen. Det er faktisk slik at vårt sankelag og mange andre sankelag har gjennomført både akutt og forberedt tidlig sanking gjennom mange år fra 20. august, 3 uker før tida, for å begrense tap. Fylkesmannen har avsatt betydelige midler til dette hvert år.
En annen debatt er om dette er riktig bruk av det dyrka arealet i Norge, når en vet at landet har lite dyrka mark og store utmarksressurser.
Påstanden om rovdyrsikre gjerder hjelper på tapa er sikkert riktig. Men er det tenkt over hvordan utmarka i Norge vil bli med store innhegninger. Det holder ikke med små kveer for å få skikkelig tilvekst på lammet. Disse gjerdene er kostbare og krever også hvert år mye vedlikehold. Dessuten vil gjerdene stenge for viktige områder og trekkveier for annet vilt, som til vanlig går side om side med sauen.
Hvilke rovdyrbestander Norge skal ha i framtiden får politikerne ta stilling til. Det er i hvert fall slik vi ser det, mange bygder i Norge og særlig de bygdene som ligger nærme Sverige som opplever store tap av beitedyr hvert år. Mange streifdyr trekker raskt over grensa og inn i Norge. Avstander betyr lite. Norge vil derfor alltid få føling med Sveriges rovdyrbestander og da særlig bjørn som Sverige har mye av.
Beitenæringa vil snart få et stort rekrutteringsproblem dersom tapa skal fortsette slik.
Til slutt vil vi nevne Norges evne til å produsere mat basert på landets egne ressurser. Slik det er i dag importeres både lam og storfekjøtt fra utlandet. Dette er produkter Norge har gode forutsetninger til å produsere sjøl. Kortreist mat er økologisk bærekraftig mat og når den i tillegg er produsert i hovedsak på utmarksressurser som er fornybare og ikke kan nyttes av andre så kan ikke vi forstå annet enn at dette er bærekraftig produksjon. En begynner også å se matmangelen rundt om i verden. Om det da er riktig av Norge å importere mat fra fattige land kan en reflektere over. Kanskje har de større behov for maten sjøl.
Vi håper dette innlegget har vist litt om hvorfor vi prøver å utnytte utmarksbeitene i Norge, slik generasjoner har gjort det før oss.
På side 2
Ole Johan Utgaard
Mali Hauen