Solheim ypper til rovdyrstrid

Miljøvernminister Erik Solheim (SV) har ertet på seg landbruksorganisasjonene og yppet til åpen rødgrønn krangel med sine uttalelser om at rovdyrpolitikken fungerer som den skal, og med forslag til en ny omstridt modell for rovdyrerstatninger. Solheims modell støttes ikke uventet helhjertet av miljøvernerne.
Det er ufattelig at det går an å hevde at rovdyrpolitikken fungerer som tenkt. I rovviltforliket i 2004 understreket stortingsflertallet at hovedutfordringen var å bygge tillit mellom rovviltforvaltningen, næringsinteressene og andre brukere av utmarka. I dag er konfliktnivået høyere enn noen gang. Det er ikke snev av tillit mellom beitenæringen på den ene siden og forvaltningen og miljøvernministeren på den andre. Resultatet er med andre ord alt annet enn det Stortinget hadde tenkt. Dessuten er det betydelig flere rovdyr enn det som lå til grunn i det fastsatte bestandsmålet basert på antall ynglinger.
Forslaget til ny erstatningsordning går ut på at hver bonde i rovdyrutsatte om-råder får erstatning for antatte tap på forhånd. Forhåndsbetalingen baseres på historiske tap og antall rovdyr man regner med i området. Dette er den såkalte svenskemodellen, som har vært foreslått og forkastet i Norge tidligere.
Hovedankepunktet mot denne modellen er at storsamfunnet da skyver ansvaret for myndighetenes rovdyrpolitikk over på den enkelte grunneier og bruker, og modellen kan slå meget urettferdig ut. Rovdyrene kan flytte seg over store avstander på kort tid. Dermed kan en bonde der det ikke har vært særlig angrep før, ende opp med store tap uten å få erstatning. Tilsvarende kan en bonde uten tap få stor erstatning, bare fordi det har vært store tap hos vedkommende tidligere. Den slags utslag innbyr ikke til forståelse for modellen verken hos brukere eller publikum.
Solheims omfavnelse av en rovdyrpolitikk som absolutt ikke fungerer etter den todelte intensjonen, styrker argumentene for å flytte forvaltningen av rovdyrpolitikken fra miljøvernministerens bord til Landbruks- og matdepartementet. Det trengs uansett en ny og mer realistisk rovdyrpolitikk, der det blant annet legges til rette for mye raskere og sikrere registrering av antall rovdyr, og langt mer effektivt uttak av skadedyr. Først da kan man igjen begynne å snakke om å bygge nødvendig tillit mellom forvaltningen og brukerne av utmarka.