Leserbrev tirsdag 28. juli 2009

De tomme hyttenes land
Det har de siste par tiåra blitt snakket fælt så mye om økt finnskogsturisme. mulighetene til å utvikle den er helt klart til stede, men her på norsk side av grensa synes jeg de som har stelt og i dag står i spissen for denne utviklinga på svært mange områder så langt ifra har lyktes.
Ferdes en god del i skoga i Øvre-Solør der folk har investert mye av pengene sine på pene hytter, svært ofte på regulerte felt, men det er svært lite liv og røre av naturglade mennesker i og omkring disse stedene om sommeren. Synes det virker svært så tomt det aller meste av året. Det er «de tomme hyttenes land» som nok ble bygd med håp om en sunn fritid.
Er det «storsamfunnets» rovdyrpolitikk som skremmer? Vet at svært mange hytteeiere er skremt av å treffe på ulv og bjørn. Dette må være en farlig utvikling der det er de svært mange utplantede villdyra som seirer. En annen ting tror jeg det også kan være og det er at mennesket i dag som ulver elsker å opptre i flokk.

Bjørn Frang

Hva med dem som ikke er best fra førsteklasse av?
Jeg merker meg at Høyres Torbjørn Røe Isaksen mener det er en god idé å premiere de beste barna helt fra første klasse av. Høyre foreslår at det i barneskolen skal deles ut ferdighetsknapper i gull, sølv og bronse etter mønster fra idrettsmerkene, mens elevene i ungdomsskolen og på videregående skal kjempe om diplomer og plass på hederslister som blir hengt opp. Slik at ungdommene på denne måten skal få økt lyst til å prestere. Et system jeg tror ville virket mot sin hensikt. Tenk på de elevene som ikke får ferdighetsknappen i gull i alle fag, som gjør så godt de kan men ikke når opp til toppen. Vil økt konkurranse gjøre disse elevene mer motivert til å fullføre skolegangen? Jeg tviler sterkt. 10-årig grunnskoleutdannelse er noe alle norske barn har rett og plikt til. Det finnes bedre måter å få de beste til å utnytte hele potensialet sitt på enn ved å lage et system hvor man aktivt går inn for å se ned på dem som gjør det dårligere enn andre. Det de beste trenger er utfordringer, og i likhet med alle andre elever trenger de å føle at det de gjør er meningsfylt. Skolen skal legge til rette for dette. Tilpasset opplæring betyr at skolen aktivt tar hensyn til at elever lærer på ulike måter og i ulikt tempo. På denne måten skal man ivareta både dem som utmerker seg som spesielt flinke og dem som trenger ekstra hjelp på visse områder. Jeg tror at en god fellesskole for alle uansett bakgrunn og ferdigheter er til det beste for alle elevene. Gjennom å være sammen med personer fra ulike samfunnslag og med ulike forutsetninger minsker man de forskjellene man tydelig kan se i mange andre land.
Line Marie Birkelid Medlem av fylkesstyret AUF i Hedmark

Gi småbarnsfamiliene muligheter!
Senterpartiet er stolte over det løftet som er gjort for småbarnsfamilier i denne perioden. Nå har vi tilnærmet full barnehagedekning. I tillegg har Regjeringen videreført kontantstøtten. Nå mener Senterpartiet at tiden er inne for å målrette kontantstøtten mot de aller yngste. Vi vil gi familier som ønsker det mulighet til å dele mer tid med ettåringen sin.
Ved å konsentrere støtten mot de yngste kan vi forbedre ordningen slik at flere småbarnsfamilier får en reell valgfrihet. Dette er en valgfrihet som jeg er sikker på at mange vil benytte seg av, spesielt i overgangen mellom foreldrepermisjon og barnehage. Det at det bare er et lovfestet opptak til barnehage i året gjør at mange vil kunne bli stående i et vakuum hvis vi ikke sikrer en god kontantstøtteordning for de minste.
I Senterpartiet ser vi det som et grunnleggende gode at den enkelte familie får mulighet til mer styring over sin egen hverdag. Gjennom vårt forslag om å øke støtten fra 3300 kroner til 5500 kroner i måneden for de aller yngste, vil flere familier få mulighet til å benytte seg av ordningen.
For fire år siden sa mange at kontantstøtten ville bli en saga blott med en rød - grønn regjering. Denne perioden har bevist at de som sa dette tok feil. Nå er tiden inne for å gjøre forbedringer slik at kontantstøtten også i tida framover blir et godt verktøy for den enkelte småbarnsfamilie.

Trygve Slagsvold Vedum, Nestleder og stortingsrepresentant for Senterpartiet

Valgprat foran høstens stortingsvalg
I løpet av året 2008 imøtegikk jeg hele 4 ganger leserinnlegg fra stortingsrepresentant Eirin Faldet Ap, der jeg drog hennes påstander i leserinnlegg i tvil som sannhet, og om hun kunne påvise at jeg ved mine kilder tok feil, ville jeg be om unnskyldning. Jeg kunne ved visning til kildene forsker dr. Philos Lars Borgersruds bok fiendebilde Wollweber med undertittelen Svart Propaganda i kald krig, forfatter Thor E. Thorsens Mappene med undertittelen Sannhet eller virkelighet og NKPs Hvitbok om 1940, påstå at DNA hadde den laveste grense for moral og etikk av alle norske politiske partier. Jeg tar Faldets utelatelse av svar som bekreftelse på at hun må være enig i det: «Intet svar er også et svar.» Etter mine påstander om sterk tvil om sannhetsgehalten i Faldets Skriverier er jeg ytterligere styrket ved nå og ha skaffet meg og lest Gunnar Garbos bok «Også krig er terror» samt Åge Fjelds bok «Du må ikke sove» og som forsterker vantroen på styringa av landet vårt. Derfor har det vært rent motbydelig å se Aps bruk og misbruk og ikke minst TV, våren og sommeren 09, for reklamering av sine verdier, og der «verdiene» vi ca. 30 tusen som av Aps hemmelige etterretningsvirksomheter fikk, verken ble unnskyldt eller vektlagt i det hele tatt. Her er det fulle bøtter og spann med lavmål fra Ap-kjendiser og ledere som Einar og Rolf Gerhardsen, Jens Chr. Hauge, Norges Sjømannsforbunds formann Ingvald Haugen og tidl. LO-formann Konrad Nordahl og nylig avdøde som 103-åring Haakon Lie. Mine kilder inneholder mange, menge flere «størrelser» innen Ap som har passert mine påståtte moralgrenser, men det vil i et leserinnlegg bli å gå for langt i spaltebruk til videre registrering her.
Hva gjør at et parti med slik moral i meningsmåling når over 34%. Jeg våger meg på å tro at den politiske kunnskapen ikke er i toppform, en ensidig holdning fra media gjør at historien ikke stemmer med fakta eller er klar nok. Liten eller for noen intet samfunnsengasjement, eller: «Her i huset har vi alltid stemt Ap og det gjør vi nå også»(!),
Vedrørende personene som er nevnt over og som i hovedsak må ta «æren» av at høyresiden i sosialdemokratiet er dominerende for tiden, blir ved død eller i minneseremonier forgudet og høyaktet tross hva de enn har gjort eller sagt. Hører det egentlig hjemme til at vi her i landet har hatt arbeiderstyre de fleste og senere tider, og er i allianse med verdens verste krigernasjon, USA, og som godtar tortur helt opp i våre dager: At vi ved vår allianse med denne nasjonen er i direkte angrepskrig i verdens fattigste land bør kjennes som en stor skam for oss alle!

Magne Hauge Andersson

Offentlig-privat samarbeid eller legalisert snyteri
Gunnar Gundersen er begeistret for OPS (Offentlig Privat Samarbeid) på side 2 i Østlendingen 29. juni.
Så vidt jeg vet finnes det ikke ingen dokumentasjon på at OPS gir samfunnet billigere og bedre tjenester, men derimot er det utallige eksempler på det motsatte.
Der hvor det forsøkes bevist at OPS er billigere går det utover ansattes lønn og arbeidsforhold.
OPS bør ikke være et vanlig virkemiddel i den offentlige verktøykassa. OPS er bare standardvirkemiddel i den verktøykassa hvor struping av kommuneøkonomien er et annet.
Gundersens parti deltok på republikanernes landsmøte og uttrykker støtte til Bush`politikk, så det synes logisk.
I Høye/Frps bevisste politiske styring mot mer privatisering av offentlig sektor er OPS beskrevet som et vidundermiddel for å spare penger. Faktum er at private selskap får store sugerør ned i den offentlige pengekassen og sikrer seg gode og stabile inntekter i mange år framover dersom de klarer å inngå slike avtaler.
Som vanlig er det slik at ingen får innsyn i kontraktene som inngås. Risikoen for prosjektene blir presset tilbake på offentlig sektor.
Utgiftene for kommunen eller staten til nyansettelser for å gjøre alt arbeidet i anbudsprosessen og kontrollen av at arbeidet gjøres som det skal, holdes i tillegg utenfor regnestykket.
Dersom det offentlige leier for så å kjøpe tilbake blir det enda verre. Konsekvensen av slike avtaler er at det offentlige betaler bygget eller veiene to eller flere ganger.
OPS er det motsatte av innsparing og er tapsprosjekter for offentlig sektor. Dette «samarbeidet» som utføres av private selskap og offentlig sektor for kortere eller lengre tid for å utføre tjenester, bygging og drift av eiendom eller veier for offentlig sektor betalt med samfunnets penger.
I Storbritannia har OPS-systemet overtatt utbyggingen av offentlig infrastruktur og kostnadene regnes ut på en måte «som hadde fått camorraen til å harke i grappaen sin» som Georg Monbiot skriver i Klassekampen 4. juni.
Han kaller det OPS-snyteri når utgiftene stiger fra 150 millioner kroner til 930 millioner kroner for en bru fra fastlandet til øya Skye, eller når en motorvei overprises med 5,5 milliard pund.
I tillegg kan man risikere at det private selskapet trekker seg fra kontrakten.
Dette har skjedd ved drifting av sjukehjem i osloområdet. Da tømmes driftsselskapet, midlene overføres til et annet selskap og lar den offentlige samarbeidspartneren sitte igjen med hele regningen og må på kort varsel overta driften.
Kommune/stat har jo uansett fortsatt ansvaret for utføringen av tjenestene eller gjennomføring av prosjektet.
Den offentlige kontrollen og kontrollutvalgene er derfor svært viktige når det gjelder å regne ut og informere politikerne og befolkningen om hva de finner dersom politikerne mener å inngå i et OPS.
Offentlige midler bør gå til drift av tjenester for befolkningen og ikke til fortjeneste til private selskap i et OPS.

Brit Alfsdotter Lien