Leserinnlegg 15. juni

Ulv utenfor ulvesonen
Historien fra Rendalen gjentar seg nå i beiteområdene mellom Stange og Solør. Ulv utenfor ulvesonen skulle etter Stortingets vedtak i 2004 vike for beiteinteressene. Argumentet for å ignorere stortingsvedtaket denne gang er at ulvetispa er svært verdifull genetisk, etter som hun har en far fra Russland, og dermed kan bidra til reduserte problemer med innavl blant de norske ulvene. Det siste bekrefter jo for øvrig påstandene om at vi ikke har en særegen norsk/svensk ulvestamme, men at ulvene i Skandinavia allerede er del av en felles russisk/finsk svensk ulvebestand, og vil bli det i stadig sterkere grad etter som det meget beleilig dukker opp «friskt» blod hver gang innavlsproblematikken dras fram. Dette faktum vil forhåpentligvis etter hvert punktere påstandene om at ulven er en truet dyreart som trenger vern i det norske kulturlandskapet for å overleve som art.
For befolkningen utenfor ulvesonen må det være frustrerende ikke å kunne stole på Stortingets vedtak om forvaltningsregime for ulv. Dagens prokuratorknep fra DN og MD om genetisk verdi føyer seg til påstanden om at bare «helnorske» ynglinger skal telle med i bestandsmålet på 3.
Erfaringene fra ulvesonen er at den todelte målsettingen om beitebruk og store rovdyr i samme område var, er og vil bli en fiasko. Den tradisjonelle beitebruken innenfor ulvesonen var før ulvens gjeninnføring av ganske stort omfang. Per dato er det bare rudimenter igjen. For beitebrukere i grenseområder til ulvesonen er det bare en holdbar løsning dersom utmarksbeiting skal videreføres: ulv utenfor sonen må tas ut, med stående fellingstillatelser på dyr som viser tegn til å ville etablere revir.
Styret i Folkeaksjonen Ny Rovdyrpolitikk i Glåmdal vil uttrykke sin støtte til de som nå utsettes for en uforutsigbar rovdyrforvaltning i Stange. Etter vårt skjønn river forvaltningen ned fundamentet for Stortingets rovdyrvedtak bit for bit, og styrker argumentene for at norsk rovdyrpolitikk må opp til ny behandling i Stortinget.
Torstein A. Opdahl
Styreleder FNR Glåmdal


Markbulia/Einunna
Da min mor er fra Tronslisetra i Markbulia er jeg svært glad i Markbulia og Einunndalen. Vi har kjørt tur gjennom Einunndalen hver sommer fra lenge før Fundindammen ble bygd. I dag kan (GLB) bygge kraftverk inne ved Fundindammen, og det vannet som renner over dammen, det er det samme vannet som renner framover Einunna. Og så kan dem sette inn nytt maskineri i Sølnakraftverket å få flere ganger så mye kraft der. Men det ser ut som for (GLB) er det bare penger som gjelder, og da tar dem ikke noe hensyn til naturen fotfolk og dyr i området.
Det samme gjelder Folldal kommune. Møt opp på setermøtet.
Ole Nordseth, Alvdal


Eiendomsskatt - et kommunalt anliggende
Sentralbanksjef Svein Gjedrem kom nylig med en oppfordring til kommunene om å innføre eiendomsskatt. Sentralbanksjefen står i og for seg fritt til å komme med slike politiske utsagn, men det bør likevel betegnes som ukonvensjonelt og overraskende når Gjedrem på denne måten berører spørsmål som er opp til den enkelte kommune å avgjøre.
Det kommunale selvstyre ble innført i Norge i 1837, og det er en bærebjelke i vårt demokrati. Det skaper vitalitet og nærhet mellom velger og folkevalgt, og det styrker rettighetene til den enkelte borger. Den franske filosofen Alexis de Tocqueville har sagt det på denne sterke måten: «Et demokrati uten lokalt selvstyre har ingen garanti mot overgrep.»
Kommunene vedtar sine budsjetter ut fra sine egne mål og prioriteringer. Kommunene vet hvor skoen trykker, og de er selv best rustet til å vurdere om eiendomsskatt er et egnet virkemiddel. Noen kommuner har eiendomsskatt og andre har det ikke. Ut fra prinsippet om kommunalt selvstyre er dette et spørsmål som avgjøres av den enkelte kommune.
Eiendomsskatt har etter mitt syn en rekke negative og uheldige sider. Eiendomsskatt er en dobbel beskatning, i den forstand at man skattlegger boliger som er kjøpt for inntekter man allerede har skattet av. Dessuten er bolig for mange et spareobjekt ved at oppsparte midler brukes til investering i bolig. At bolig beskattes svekker derfor menneskers spareevne og muligheter. Dette momentet er sterkere i Norge enn i mange andre land, fordi det i vårt land er mer vanlig å eie sin egen bolig.
Retten til å eie sin egen bolig gir mennesker trygghet og frihet, og det gir maktfordeling i samfunnet. Jan P. Syse kalte dette for selveierdemokratiet, og det har vært en viktig del av Høyres politikk i etterkrigstiden. Selveierdemokratiet sikrer økonomisk forutsigbarhet, men det viktigste er kanskje at det bidrar til å virkeliggjøre folks drømmer. Å skape sitt eget hjem for seg og sin familie er for mange noe av det viktigste man kan oppnå i livet.
Privat eiendomsrett er det viktigste argumentet imot eiendomsskatt. Privat eiendomsrett er en forutsetning for et fritt samfunn, og det var også et av kravene under den franske revolusjon. Retten til å eie gir drivkraft til innovasjon og nyskaping, og det gir mennesker større ansvarsfølelse. Privat eiendomsrett er basert på et gjensidig tillitsforhold mellom borger og samfunn. Eiendomsskatt svekker dette tillitsforholdet, og uthuler den private eiendomsretten.
Man kan høre de sosialdemokratiske motargumentene om at eiendomsskatt er et beskjedent bidrag fra den enkelte som er viktig for fellesskapet. Da glemmer man at eiendomsskatt rammer usosialt og urettferdig. Eiendomsskatt baseres seg på kvadratmeter i stedet for tykkelsen på lommeboken. Eiendomsskatten føyer seg også inn i en lang rekke av skatter og avgifter i vårt samfunn, som til sammen gir et høyt skattenivå for den enkelte. Felles for mange av skattene og avgiftene er at de har et dårlig presisjonsnivå, og ofte har utilsiktede virkninger.
Eiendomsskatt er prinsipielt sett en meget uheldig skatteform. Hensynet til kommunalt selvstyre tilsier likevel at kommunene bør ha mulighet til å skaffe seg inntekter ved eiendomsskatt. Råd fra byråkrater og sentralbanksjefer kan man lytte til, men det er opp til de folkevalgte i kommunene og deres velgere om eiendomsskatt er et egnet virkemiddel eller ikke. Om eiendomsskatt skal innføres, fjernes eller beholdes er et kommunalt anliggende.
Yngve Sætre
Leder i Elverum Høyre


Kraft eller natur: Ja, takk, begge deler
Flere spørreundersøkelser har nylig formidlet et rungende ja til vannkraft. WWF mener utspillene og undersøkelsene de baseres på, gir et lite nyansert bilde. Det går faktisk an å være for fornybar energi og samtidig for vern av Vefsna.
Vindkraftselskapet SAE Vind har fått utført en spørreundersøkelse der et av utsagnene var: «For å bygge ut mer fornybar energi bør vi godta økte inngrep i naturen». Hele 69 prosent er enig. Ikke så rart, for hvem kan vel være mot mer fornybar energi med klimatrusselen hengende over hodet?
Men å stille klimaendringer og naturvern opp mot hverandre bidrar bare til å fordumme debatten. Å stanse klimaendringene handler jo nettopp om å bevare natur og unngå tap av artsmangfold og menneskers livsgrunnlag. De viktige spørsmålene blir hva slags type inngrep, hvilke naturverdier det går ut over og hvor omfattende de er. Det finnes altså ikke grunnlag i undersøkelsen for å si at folk vil ha kraft, koste hva det koste vil. Slike generelle utsagn gir heller ikke grunnlag for å si noe om inngrepene er akseptable i enkeltsaker, eksempelvis Vefsna.
Til siste dråpe
TNS Gallup har presentert en undersøkelse som bla. kartlegger holdningen til vannkraft, og hele 87 prosent er positive. Men hva menes med vannkraft her? WWF er også for vannkraft, men det betyr ikke at alt som sildrer må bli til kilowatt. Opprustning av gamle vannkraftverk og gode småkraftprosjekter bygd ut med miljøvett kan bidra. Nye store vannkraftutbygginger er derimot ikke en framtidsrettet løsning for en allerede hardt belastet vassdragsnatur.
I dag er to tredjedeler av våre største vassdrag utbygd, og sju av de ti høyeste fossene er lagt i rør. I sin nyttårstale i 2001 lovte statsminister Stoltenberg at tida for de store vannkraftutbygginger er over. Alle stortingspartiene, unntatt Frp, har siden uttalt at « hensynet til kommende generasjoners naturopplevelser tilsier en restriktiv holdning til videre vassdragsutbygging, og at vi lar de aller fleste vassdrag som står igjen forbli urørt.» [1] Norge har ikke bare et ansvar for å skaffe verden mer ren energi. Vi har også et internasjonalt ansvar for å sikre noe av vår siste fantastiske vassdragsnatur.
Stortinget skal om kort tid vedta Naturmangfoldloven, en lov som skal gi sterkere beskyttelse av Norges praktnatur. Nå må politikerne greie å ha to tanker i hodet på en gang. Tap av artsmangfold og klimaendringer er våre to største miljøtrusler. Begge problemene må løses, uten å forsterke ett av dem.

Ingeborg Wessel Finstad, WWF-Norge


Gammalt?
Den er tilmålt
tida du får,
stund, dager og år
under sol og stjerner.
«Skjebnens veier»
sa de gamle
med sterk tro
på noe bakom livet.

Ofte varslet
revskrik i frostnatta
død i grannelaget
og hemmelig budskap
om ongdigre kjerringer
når skjæra skreik
og bygde reir
i gammalbjørka
på små finnetorp
her i grenseskoga.

Bjørn Frang