Leserinnlegg 2

Eldreomsorg basert på nærhet
Antallet over 80 år øker fra 220.000 i 2007 til over 500.000 i 2050. I framtida trengs mange flere leger, sykepleiere og helsefagarbeidere, og mange flere plasser for dem som trenger ekstra pleie. Hvor stor økning som trengs, avhenger av hvor mange som velger å bo lenger i eget hjem, og ikke minst hvor godt vi lykkes med å bedre helsetilstanden i befolkningen.
Det er en selvfølge at de som har levd lengst, må få bestemme selv hvor de vil bo, og hvem de skal få inn i hjemmet sitt når de trenger hjelp, særlig til personlig hygiene. Dersom noen har en nær slektning som er villig til å stille opp, må både stat og kommune strekke seg langt for at det kan skje. En fast hjelper er viktig. Når vi diskuterer eldreomsorg, høres det ofte ut som om alle over 67 har behov for og krever bolig og hjelp av kommunen. Tallene for 2006 viste imidlertid at bare 130.000 av 600.000 personer over 67 år mottok hjelp av kommunen i egen bolig, omsorgsbolig eller institusjon. 70.000 under 67 år mottok kommunal hjelp. I alt var det 41.000 som bodde i institusjon og 16.000 i omsorgsbolig med heldøgns pleie.
En viktig del av kommunens tilbud bør være økonomisk og praktisk hjelp til å tilpasse egen bolig. Et slikt tilbud kan gis som en del av en avtale mellom kommunen, den eldre og evt pårørende. Avtalen bør også inneholde en garanti for avlastningsplass ved behov, aktivitetstilbud og omsorgslønn for pårørende, om det blir aktuelt. Senterpartiet mener at Staten må bidra med stimulanser i samme retning ved å gi fradragsmulighet på selvangivelsen for utgifter til hjelp i eget hjem for personer over 70 år, god pensjonsopptjening for pårørende som tar permisjon for å stelle et familiemedlem og rett til sykepenger og permisjon ved kortere fravær for å stelle en hjemmeboende.
Skal et framtidig helsesystem basert på valgfrihet være bærekraftig, må vi også satse mye mer på forebygging av sykdom. Folkehelse- og samhandlingsreformen som Regjeringen snart skal legge fram, vil gi økt satsing på forebygging gjennom en betydelig styrking av kommunehelsetjenesten. Behandling som eldre i dag får på sykehus, vil da kunne gis på sykehjem eller helsesenteret i egen kommune. Klarer vi å bedre befolkningens helsetilstand, viser beregninger fra Kommunaldepartementet at samfunnet vil spare opptil 40 milliarder årlig på sprekere eldre i 2060. Større nærhet til de viktigste helsetjenestene vil gjøre det lettere å avdekke sykdommer på et tidligere stadium. En opprustning av kommunehelsetjenesten er ikke bare god distriktspolitikk, det er god helsepolitikk.
Trygve Slagsvold Vedum, Senterpartiet, nestleder i Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget

KrF garanterer fortsatt kontantstøtte
Regjeringen går til angrep på familiens valgfrihet. De vil fjerne kontantstøtten fra og med 2010. KrFs svar er å kjempe for småbarnsfamiliene og retten til kontantstøtte. Barn har ulike behov, og alle familier er forskjellige. Derfor er det så viktig at familiene kan velge den omsorgsformen som de mener er best for sine egne ett- og toåringer. Noen ettåringer stortrives i gode barnehager, andre barn trives best hjemme med en av foreldrene.
Dersom regjeringen fjerner kontantstøtten, vil det sette tusenvis av småbarnsfamilier i en umulig situasjon. Det er fortsatt mange som ikke får barnehageplass. selv om de ønsker det. Nå skal de heller ikke få kontantstøtte mens de venter. Med regjeringens opplegg for lovfestet rett til barnehageplass, vil det også være slik at barn som er født i september risikerer å vente på barnehageplass til barnet er ett år og 11 måneder. Hva skal foreldrene til disse barna gjøre uten barnehageplass og uten kontantstøtte?
Det stemmer ikke at ingen vil ha - eller trenger - kontantstøtten lenger. I 2008 ble det utbetalt kontantstøtte til 34,7 prosent av alle ett- og toåringene. Selv i kommuner med full barnehagedekning, viser tall fra Nav at i gjennomsnitt 52 prosent av ett- og toåringene mottok kontantstøtte - og i noen av disse kommunene med full barnehagedekning er tallet over 80 prosent.
Det er nå reell fare for at hele kontantstøtteordningen forsvinner. KrF trenger all støtte og styrke vi kan få, for å unngå at småbarnsfamiliene mister denne velferdsordningen. KrF vil gå til valg på å øke kontantstøtten til 5000 kr for ettåringer, og 4000 kr for toåringer.

Arne Dagfinn Øynes
1.kandidat Hedmark KrF

Gi rendølene tryggheten tilbake
Norske politikere er ofte uenige om veivalg og målsettinger. Men et mål har alle våre politikere felles, uavhengig av politisk farge og tilhørighet; å innrette samfunnet slik at innbyggerne får tilfredsstillende trygghet. Trygghet er en forutsetning for god livskvalitet.
Demokratiet fungerer slik at de politikerne folket har valgt, tar beslutninger på deres vegne. Høyre er i tillegg forkjemper for at beslutningene tas så nært på de berørte som mulig. Vi mener at det er viktig å ta vare på prinsippet om lokal selvråderett. Jo lenger unna folket beslutningstakerne sitter, dess større sannsynlighet for at de ikke evner å ta vare på lokalbefolkningens behov.
Høyre mener også at beslutninger skal tas der de hører hjemme. Vi er motstandere av at embetsverk og byråkrater skal treffe avgjørelser som berører folk flest. Beslutninger skal treffes av politikere, nettopp fordi politikere alltid bringer innbyggernes trygghet og livskvalitet inn i beslutningsgrunnlaget. Embetsverket er der for å gjennomføre de politiske beslutningene.
Når Rendalen kommune besluttet å ta ut (skyte) ulven som lusker rundt husveggene hos innbyggerne sine, var det nettopp hensynet til innbyggernes livskvalitet som ble lagt til grunn. Ulven har slått seg til utenfor den av Stortinget fastsatte ulvesone, og skaper frykt blant lokalbefolkningen.
Når Direktoratet for naturforvaltning (DN) avslo søknaden, er det grunn til å stoppe opp og tenke seg om. Først og fremst bør vi stille oss spørsmål ved om grunnlaget for avslag er akseptabelt. DN hevder at det ikke er risiko for skade på rein og sau, og at den aktuelle ulveflokken er én av to norske flokker hvor vi kan forvente yngling i år. DN har satt hensynet til innbyggernes trygghet og livskvalitet til side. Slike hensyn ligger ikke til dem.
Vil vi ha det slik at byråkratene i DN skal kunne overprøve politiske ønsker (Rendalen kommune) og beslutninger (Stortingets fastsatte ulvesoner)? I Rendalen er det nå slik at folk ikke tør å slippe barna ut for å leke. De må ta taxi til og fra skolen. Hva slags trygghet og livskvalitet er det?
Og hva med den private eiendomsretten? Hvordan skal man kunne etablere næringsvirksomhet, bosetting og friluftsliv i et område hvor frådende ulvekjefter lurer bak uthus og skogstuer? Er det ikke snart på tide at politikerne tar makten tilbake? Vi kan ikke være bekjent av et styringssystem hvor avgjørelser er basert på fagbyråkratenes beslutninger i gode og mindre gode dager.
Hedmark Høyre krever at rovvilt må underlegges lokal forvaltning. DN skal ikke ha anledning til å overprøve Rendalen kommune. Vi godtar ikke at næringsvirksomhet og -etablering trues, og at lokalbefolkningen skal ta belastningen og tape livskvalitet på grunn av byråkraters «ulvefaglige» avgjørelser. Osdalsulven skal tas ut. Disse russerulvene har fått sine soner her i landet etter at vår egen stamme var utdødd. Det er mer enn nok. I resten av landet skal folk kunne bo under trygge forhold.

Lasse Gulbrandsen, 2. nestleder i Hedmark Høyre.

Ulvesaken
Styret i Nord Østerdal Bygdemiljø har i telefonmøter 4. og 5. mars tatt opp ulvesaken i Rendalen som mer generell ulvesak, og særlig profileringen av spørsmålet Gunnar A. Gundersen har formådd å gi den i media. Her fra vårt arbeide i Nord-Østerdalskommunene vil vi få uttalt følgende: Vi vil ikke ha Osdalsulvene fra Rendalen, eller annen ulv i Nord-Østerdal.
Fylkesmannen og DN må ta ansvaret politikerne har pålagt dem med å holde slikt «utyske» der det er bestemt, eller utrydde dem. Tabbekvotene i ulvesaken er oppbrukt!

Styret i FNR

Tannhelsetjenesten i Løten
Som innbygger i Løten og bruker av psykiatrien i kommunen, har jeg vært så heldig å få tilbud fra skoletannlege-tjenesten i Løten. Og hvilken service tannlegene og tannpleierne gir! Jeg vil takke alle i Løten Tannklinnikk (Skoletannlegen) for så god hjelp og veiledning, samt snille, blide ansikter.
Dere er virkelig flinke.
Kjerstin Kjeverud, Løten

Det norske proletariat
Den største proletargruppa vi har i dette landet, er etter mitt syn den store masse med minstepensjonister som vi har rundt oss i hverdagen. Det er her vi finner skarer med mennesker som lever av ei lav lønn under grensa til eksistensminimum, som det ofte har blitt snakket om i media.
Dette med minstepensjonistenes dårlige kår er en stor skamplett på «velferdssamfunnet» som sosialdemokratiet i årevis har gjort seg selv, som skaper av blant annet i tallrike valgkamper.
Vi burde alle etter en lang og ofte svært tung arbeidsdag gjennom det yrkesaktive liv sett fra et sosialistisk synspunkt da livsdagen går mot kveld slippe å spinke og spare for å klare hverdagen, boutgifter og ikke kunne få delta i ting vi har sterk interesse av. Hva med reiser en frisk pensjonist alltid har hatt i drømmen, men som det støtt har manglet penger til? Hva med gode matretter litt oftere for en gammel sliter som det slett ikke finnes råd til?
Det gjøres etter det jeg mener rent for lite for de eldre proletarene. Selv har åra gjort oss en smule utbrente etter et langt liv med mager inntekt. Svært mange murrer, men proletariatet har ikke styrken de unge arbeidsløse og meget stridsdyktige hadde i trettiåra.
Hvorfor skal tusenvis eldre plages med trange pensjoner i dette som skal være verdens rikeste land?

Bjørn Frang