Leserinnlegg 2 - 19. august

Til Frp-Hanssen om Einunndalen
I Folldal kan man by på noe av landets fineste natur arv. Det er godt at Karin Andersen fra SV og Venstres Erik Ringnes vet å verdsette dette. Det er fint at du er bekymret for CO2-utslipp og ser muligheten for arbeidsplasser.
Det er imidlertid noen nyanser som ser ut til å ha gått deg og en del andre politikere hus forbi. En må skille mellom gode og dårlige vannkraftutbygginger, Einunndalen er utvilsomt et uheldig prosjekt økologisk sett. En ytterligere oppdemming av en slik vid fjelldal, vil medføre en grunn dam. Det har vist seg denne typen kunstige dammer har større CO2 og metanutslipp enn man tidligere hadde påregnet.
Vannkraft regnes som fornybar energi, men er ikke nødvendigvis gunstig for det biologiske mangfoldet. Mye av elektrisiteten går også til kraftkrevende aluminiumsindustri som opplagt ikke er klimavennlig. Et viktig poeng er også at vi har også et enormt sparepotensial når det gjelder elektrisitet. Det er derfor ikke nødvendig å bygge ut denne type miljøskadelige kraftverk. I Einunndalen finnes det flere rødlistede arter, en kan knapt gå en tur uten å oppdage plantearter vi risikerer å miste innen en mannsalder. Deres leveområde er ivaretatt takket være et aktivt seterbruk og kalkholdig jordsmonn.
Villreinnemnda for området har over lengre tid merket seg en negativ utvikling for villreinen. Når en tar i betraktning at Knutshø villreinområde har gode og næringsrike helårsbeiter, og at vinterbeitene er lite utsatt for nedising, er en nedgang i slaktevekt for kalv (på 4–5 kg) og færre kalver pr. simle et signal om at omfanget av inngrep/ forstyrrelser i villreinområdet nå er så stort at det kan gå ut over disse dyrenes vekst og overlevelse i området. Det er ikke nevnt i konsekvensrapporten hos utbygger Glommen og Lågens brukseiere. Det påtenkte utbyggingsområdet er et viktig beite for villreinen. Einunndalen har derfor gitt nok til kraftinteressene.
I Folldal er elva Folla blitt en lokal miljøkatastrofe. Norsk institutt for vannforskning rapporterer fra april i år når det gjelder avrenning fra gruvene: -Det er ikke mulig for fisk å overleve på elvestrekningen fra Folldal sentrum og ned til samløpet med Grimsa, en strekning på ca. 10 km. En kan også påvise forhøyede tungmetallnivåer på strekningen ned til Glomma og et stykke videre ned i Glomma. Ca. 60 km vassdragsstrekning er sterkt påvirket. Årstransporten i Folla har de siste 10 årene vært ca. 10 tonn kobber og 12 tonn sink pr. år. Denne oppryddingen burde være jobb nummer 1.
Lars Joakim Hanssen (Frp) vær med å redd restene av folldalsnaturen. Stedet er et smykke blant kommunene som har sitt hjem i Hedmarks naturen.

Gjermund Gjestvang
Naturvernforbundet i Hedmark
Lars Haltbrekken
Norges Naturvernforbund
Heradsbygda
Jeg ser at rådmannen i Elverum skal rydde i diverse gate- og veinavn i Elverum, og det er positivt. Jeg vil foreslå at du samtidig starter jobben med å endre det formelle navnet Heradsbygd til Heradsbygda - det siste navnet er det vi alle sier og det brukes også av og til i kommunale papirer.
En begrunnelse fra gammelt av til Heradsbygd var eventuell forveksling med Heradsbygda ved Hønefoss, men i dag med postnummer er denne feilmuligheten neppe til stede. Med samme begrunnelse måtte vi endre navnet Elverum fordi dette også brukes på Elverum ved Bardufoss. En skal ikke lete lenge før en finner en rekke navn i en kommune som heter det samme i andre kommuner.
Vi bruker i vår lokale språkkultur bestemt form på stedsnavn som Strandbygda, Nordskogbygda, Sørskogbygda, Hovinberget, Bergeberget, Flotsberget, Agåsen, Bjørnåsen, Løvbergsmoen, Starmoen, Kynndalen, Ulvådalen osv., og det er ingen grunn til at knotnavnet Heradsbygd skal brukes. Det heter rett og slett Heradsbygda, og det bør vi også formelt ta konsekvensene av.

Bjørn Fjellmosveen


Dyretragedien i Åsnes
I mai 2008 fattet Dyrevernnemnda vedtak om avvikling av hundehold hos en kvinne i Åsnes, og besluttet å ta samtlige hunder i midlertidig forvaring. Vedtaket ble omgjort, og kvinnen skulle få tilbake fire hunder på bestemte vilkår. Forholdet som ble avdekket i dyreholdet gjorde det imidlertid nødvendig med "tett oppfølging fra Dyrevernnemnda og Mattilsynet".
Regiondirektør i Hedmark og Oppland, Anders Prestegarden, har uttalt (23.07.08) at dersom regelverket ikke ble etterlevd, kan det bli fattet vedtak om ytterligere reduksjon, eventuelt total avvikling av hele hundeholdet. I dette tilfellet må det være hjemmel for total avvikling, fordi:
Hva var det vi så på TV2s reportasje 14.08? Denne dyremishandleren har anskaffet seg flere hunder, og tar imot omplasseringshunder på falske premisser. Iflg. TV2 har ikke Mattilsynet inspisert de nye hundene kvinnen har anskaffet seg på et halvt år. Er dette tett oppfølging? Reporter Asbjørn Øyhovden ville ha et intervju med Mattilsynet, men de ville ikke stille opp! Her står vi overfor en av Norges verste hundemishandlingssaker, og Mattilsynet er tause.
I "Lov om dyrevern" tillater jeg meg å referere en forkortet versjon av Mattilsynets krav/regelverk: "Det er umulig for Mattilsynet og Dyrevernnemnda å ha oversikt over alle dyrehold som finnes i Norge, og de er derfor avhengige av at publikum sier ifra når dyr lider. Dersom noen oppdager dyrehold som ikke oppfyller visse krav, er det bare å ringe inn en bekymringsmelding til Mattilsynet, som kan følge opp saken ......."
Bekymringsmelding – snakk om tullprat. Nå ber jeg innstendig Mattilsynet om å gjøre jobben sin – her må det handles raskt!
Marthe B. Markestad
Dyrevenn

Om bruk av statistikk og litt til
I Østlendingen 24.7. kommenterer statssekretær mitt utsagn 22.7. om underfinansiering av kommunesektoren. Han synes å mene at aldri har kommunene hatt det bedre enn nå, i alle fall var det verre under forrige regjering!
Så brukes statistikk, men statssekretæren "glemmer" at det makroøkonomiske forhold har endret seg radikalt, kan hende på grunn av samarbeidsregjeringens økonomiske politikk? Sandbakken synes å glemme at aldri har noen regjering gått til et bedre "dekket bord", aldri noensinne har noen norsk regjering hatt så mye å rutte med. Det er hvordan disse tilgjengelige ressurser er fordelt som er interessant å følge med på.
Min oppfatning er da, i motsetning til statssekretæren, at de økte økonomiske bruttorammer i kommunene er spist opp av pris og lønnsvekst, renter og nye oppgaver. Det er forholdet mellom ressurser og oppgaver som ikke har endret seg vesentlig. Eksempel fra egen kommune: lønnsoppgjøret sist førte til færre 2-lærertimer i skolen, mer presset arbeidssituasjon for lærerne og mindre hjelp for elevene (kilde: foreldre fikk dette opplyst i samarbeidsutvalgsmøte).
Så er altså Sp ydmyke overfor utfordringene. Det er bra. Det samme er jeg. Min påstand er derimot at skiftende regjeringer gjennom flere tiår har avviklet den kommunale rørbare formue (statistikk fra kommunekreditt). Her vil jeg styrke kommunene, gi dem større valg- og handlefrihet: delvis for å gjøre kommunene mer interessante som demokratisk øvingsarena for innbyggerne, delvis for å sikre reell lokaldemokratisk styring. Jeg vil ha "mer kommune, mindre stat".
Representanten fra regjeringen mener at mye har de løst godt. Ja, noe er bra men igjen tilbake til spørsmål om forvaltning: Hva med den økende ungdomsledigheten, kriminalstatistikkens bedrøveligheter, voksende helsekøer og manglende omsorgstilbud – eksemplene er mange. Kan alt som er galt tilskrives tidligere regjering(er) og alt som er bra den sittende?

Arne Dagfinn Øynes
Stortingskandidat for Hedmark KrF

Rovdyrpolitikken
Enkelte aviser utmerker seg som talerør for politikere med rovdyra i høysetet. Politikerne gjør seg selv komiske ved å late som at rovdyr er det altoverskyggende problem i Norge, og at saueholdet er alfa og omega for Norges nåtid og framtid. Det kan derfor være nyttig å minne om at utmarka er en begrenset ressurs som ifølge vår lovgivning skal tilfredsstille flere interessefelt. Og at for staten er produksjonen av sauekjøtt, ifølge slakterisamvirket, uansett den desidert dyreste kjøttproduksjon.
Det er tydelig tungt for en del politikere at et samlet storting, på demokratisk vis har vedtatt at også Norge skal bevare en ynkelig rest av vår opprinnelige fauna og har forpliktet det internasjonalt. Det gir seg utslag i at de later som om de ikke forstår lover og forskrifter, og heller ikke forstår at disse er overordnet lokale særinteresser. Når dette hensyn blir oversett, må selvfølgelig overordnet myndighet gripe inn. Ett godt eksempel på det, så vi i fjor da rovviltnemnda i Hedmark vedtok en fellingskvote for lisensjakt på bjørn som ble forandret av Direktoratet for naturforvaltning. Til tross for at det i rovviltforskriftene uttrykkelig slås fast at det er bestandstallene fra nasjonalt overvåkningsprogram som skal legges til grunn for fellingskvoter, vedtok rovviltnemnda en fellingskvote basert på uttalelser fra "eksperter" om at man kunne gange det registrerte bestandstall med to til tre, for å få det reelle antall dyr. Hvem disse såkalte eksperter var, har den offentlige nemnda ikke redegjort for, til tross for flere spørsmål i pressen.
DNA-analysene av prøver lokale aktører som elgjegere og andre har samlet inn over to år, viser at av 697 ekskrementprøver testet 339 (48%) positivt på bjørn. Dessuten var det samlet 157 hårprøver, hvorav 110 testet positivt, og i tillegg var det 11 vevsprøver fra døde dyr. Til sammen ga disse et resultat på 120 bjørner for hele landet. (Prøvene er analysert ved Bioforsk jord og miljø.) Som gjennomsnitt viser dette at det ble funnet omtrent fire testbare prøver fra hvert enkelt dyr og det var til dels betydelig geografisk spredning av prøvene fra det enkelte dyr. Virker det da sannsynlig at det skal finnes to til tre bjørner for hver en som blir registrert?
Blant den drøye halvpart av prøvene som viste seg ikke å stamme fra bjørn, ble det tatt noen stikkprøver og testet med tanke på rødrev. Det viste seg da at 17 – 25% av prøvene testet positivt for denne dyreart. Av egen erfaring vet jeg at ekskrementer fra både grevling, sau, elg og andre dyr blir tolket som bjørn av selv erfarne skogsfolk.
Om de styrende herrer har evne til å ta til seg dette, burde det føre til en erkjennelse både hos enkeltpolitikere og den politisk valgte rovviltnemnda. Men i enhver politiker bor det en større eller mindre diktator. Vår forfatning tilsier dog at vi skal leve i et demokrati. Derfor trenger vi i større grad en oppegående forvaltning enn en selvbestaltet rovviltnemnd.
Paul Granberg