Leserinnlegg 26. august

Paul Granberg om tro og fakta i rovdyrpolitikken
Torsdag 20. august og fredag 21. august i Østlendingen har Paul Granberg lesarinnlegg om dette.
Han syner til «feil» i haldningane både hos Rovviltnemda i Hedmark og den delen av folket i bygdene som er mot rovdyr. Det er og slik at han vil harselere mot sauehaldet og den matbaserte næring dette er. Han tek landbrukssamvirket som sanningsvitne på at sauekjøt er den dyraste kjøtproduksjonen.
Eit slikt utsagn må stå for hans rekning. Det er nok slik at sauekjøtet blir dyrt med den store tapsprosenten som fylgje av rovdyrtrykket. Gjeting og tilsagn på ekstraordinært vis, og med inngjerdingar og tidleg innsanking. Som beitedyr står sauen som ein positiv dyreart i utmarksbeitebruken. Og utmarksbeitene er ressurser av serleg stor verdi i ein økologisk matproduksjon.
Ei oppgåve som grisen og andre husdyr ikkje kan stilla opp i.
Import av sauekjøt frå andre land er oftast transport med forurensande og kostbart drivstoff over lange distansar. Arbeidsplassar her i landet fell også bort med ei slik løysing. Folk som forfektar naturinteressene må ha evna til å tenkja gjennom dette. Når det gjeld bjørnestammen i Noreg er det å seia at dette er ein dyreart med stor mobilitet og spreier seg snøgt over store områder. Ungbjørner som er majoriteten i norsk bjørnestamme er ofte aggressive i delar av sommerhalvåret. Eg ser ikkje noko rart i at Rovviltnemda i Hedmark sette opp stor kvote på felling av bjørn. Hedmark er gjennomvandringsfylke, da vil ei større avskyting i Hedmark vera til fordel i Oppland og Buskerud, andre delar av landet og bli spart for store tap som fylgje av bjørnevandringa.
Når det gjeld ulv, gaupe og jerv er det naturleg at desse dyra er kjøtforbrukarar, og dei drep for fote i mange høve. Ulven som er eit jagande rovdyr, riv sundt offerert så det døyr ein smertefull død. Dei to andre er snikmyrdarar, og dei er også nattjegarar.
Granberg har tydeleg ikkje fått med seg dei store tapa av dyr som er registrert i organisert beitebruk.
I 2007 vart det slept 572.150 sauer, 935.420 lam, 64.103 storfe, 14.057 geiter på utmarksbeite. Og tapa vart 21.274 sauer, 78.438 lam, 447 storfe og 248 geiter.
Tallenes tale er klare! Er det da noe rart at konflikten sau - rovdyr flammar opp!
Reindriftene har dei same problema. Sørsamane fortel at 70-75% av kalvane blir rovdyrmat, og at næringa er i ferd med å gi opp. No har fleir reist spørsmål om kor mykje rovdyrpolitikken kostar. Det er mange som prøver å finne ut dette. Det siste eg har høyrt om dette er at det dreier seg om 2 milliardar i året, når alt blir rekna inn. Ser ein dette i høvet til omsorgstiltak i samfunnet, blir summen av rovdyrpolitikken ei stor økonomisk utfordring som kunne vore nytta til betre formål.
I tillegg til herr Granberg er i seg sjølv eit prov på stutt-tenkt agitasjon mot norske bygder og naturbasert matproduksjon i likskap med rovdyrpolitikken ellers.
Ola Tronsmoen

Bekjemp fattigdommen - stem på Karin
Karin Andersen fra SV er den stortingsrepresentanten som mest konsekvent har stått på de fattigstes side. Det var hun som tuktet Kristin Halvorsen til å komme med en unnskyldning til de som er fattige, for at SV ikke har greid lovnaden om å bekjempe fattigdommen. Likeså har Karin hovedæra for bl.a. å ha fått til en bedre bostøtteordning, brukbare pensjonsoppgjør og at flere kommuner følger statens satser for sosialhjelp. Hadde hun ikke vært på tinget ville de godene som tross alt har blitt vedtatt ikke kommet.
Hun har hele tida vært stortingets dårlige samvittighet når det gjelder saker som angår handikappede og mennesker med en dårlig økonomi. For dette utrettelige arbeidet har hun da også fått flere priser. Gallupen fra Hedmark viser at det er stor fare for at Karin faller ut av Stortinget. Skjer dette, mister de fattige sin viktigste talsperson. Er du opptatt av rettferdighet og at alle skal ha like muligheter så stem på Karin ved storingsvalget i år.

Steinar Sætervadet (Elverum SV)

2-delt helsevesen
Arbeiderpartiet har skapt et klasseskille i det norske helsevesenet. De rike kjøper seg ut av køen og betaler private operasjoner fra egen lommebok. Salg av helseforsikring er 7-doblet. Årsaken er de lange helsekøene. De som ikke har råd, må stå i helsekø. Sistemann i køen har nå ufattelige 270.000 foran seg. Bare det siste året har det blitt 11.000 flere.
Akkurat som sist vi var i regjering, skal Høyre redusere helsekøene igjen.
Lasse Gulbrandsen
Hedmark Høyre

Skremselspropagandaen virker ikke
Meningsmålingene ser ut til å vise dette. Folk er blitt skemt med flere ting i seinere tid: Fugleinfluensa, svineinfluensa, klimakrise, finanskrise med videre. Folk venner seg til skremsler og reagerer lite. Partier som prøver å skremme seg til et godt valgresultat, kan derfor bli skuffet. Folk er blitt skremt og lurt så mange ganger, at en begynner å ta lærdom. Nok er nok.
Bernhard Høiberget.
Pp - listekandidat


Smått er godt
Temaet «kommunesammenslåing» kan bli en spennende øvelse i valgkampen, kanskje for spennende for dem som blir berørt hvis de ivrigste fusjonsfantastene vinner fram.
Frp vil redusere fra dagens 430 til 150 kommuner. Høyre har tallfestet 100. Eller var det omvendt? De kappes om å eliminere flest mulig lokaldemokratiske enheter. Selvfølgelig må det skje ved tvang. Gjenstridige distriktsinnbyggerne vet jo ikke sitt eget beste når de tviholder på sjølråderetten! Mens Frankrikes 36.680 kommuner må fortone seg som en skrekkvisjonen det ties om, trekkes Danmark fram som skoleeksempel etter reduksjonen til 98. Blikket burde heller vendes nordover, der et arealmessig større Finnmark bare har 19. Skal de ta sin del av saneringen, må det dog kuttes til 4-5. Det samme antall, ned fra 25, ser Aps fylkestopp, Pia Svensgaard, for seg etter lettvinte grensetegninger på Troms-kartet.
Apropos Ap. De har et rulleblad fra tida de uten koalisjonspartnere opptrådte i fri dressur på området. Lenge før alle sår etter Schei-komitéen var leget, ble ytterligere 19 kommuner henrettet under Gro med kommunalminister Kjell Borgen som bøddel. Disse utrenskninger ble gjennomført tross overveldende resultat i folkeavstemningene, typisk høyt 90-tall, imot å bli innlemmet i nærmeste by.
Skal kommuner med sterke overlevelsesønsker kunne fratas livets rett ved at lokale flertall overkjøres av et nasjonalt? Ved folkeavstemningen i 1905 var 368208 nordmenn for selvstendighet, 184 imot. Svenskene ville bevare unionen. I henhold til ovennevnte flertallsresonnement burde de med sitt doble antall kunne hindre oppløsningen. Et ytterligere tankespinn: Hva om et overnasjonalt organ skulle vurdere Norge som så smått og puslete at det mot vår vilje ble vedtatt sammenslåing med et naboland eller to?
Et stortingsvedtak i 1995 la frivillighet hos de involverte til grunn for inndelingsendringer, en svært brysom regel for en fusjonskåt Erna Solberg i hennes tid som minister. Med klare føringer fra sentralt hold og både pisk og gulrot på lur, ble urnene satt fram, ofte slik at motstanderne knapt fikk mobilisert. Den «frivillige tvang» ga likevel bare 5 uttellinger etter meget knappe flertall i folkeavstemninger. 2 stemmer avgjorde i Skjerstad, 4 i Vindafjord.
Frivillighetsprinsippet har altså ikke tjent enkelte makthavere, og vil ikke et gjenstridig folk, så skal de! Gjennomføring av storstilt omdandering på Norgeskartet uten hensyn til lokalbefolkningens vilje markedsføres som tidens løsen. Samtidig angripes Senterpartiet fra flere hold for å være bakstreverske og sidrumpa der de fortsatt står fjellstøtt på at folket der ute skal få bestemme sin kommunale skjebne. Venstre, med Sponheim på sitt mest bombastiske, slår følge med Frp og H i hetsen mot dem som står i veien for framskrittet. Sist ut er partiets nestleder, Trine Skei Grande, som hevder at Sp her er en trussel mot demokratiet.
Grandes hovedargument for å kue folks vrangvilje med Venstres demokratidefinisjon, er at større enheter gir innbyggerne bedre tjenester og mer kvalitet i omsorgen, men hvor er eksemplene fra virkelighetens verden om at dette er riktig? Og hva med storkommuners ytterdistrikter, de deler som før var selvstendige? Har de blomstret? Sannheten er heller stemoderlig behandling. Ville eksempelvis veien til eks-kommunesenteret Sjursnes i tiår etter tiår vært et hullete gjørmehav om Ullsfjord hadde fått bestå? Mens Stor-Tromsø har doblet folketallet, er det halvert i Ullsfjorddelen.
Det pekes på manglende fagmiljø og ekspertise i småkommunene. Slikt torpederer de selv med sin polemikk. Hvem vil etablere seg i et dødsdømt kommunesenter? Sammenslåing er deres nøkkel til full legedekning. Der får de nok rett, fordi permanent stengte legekontor liksom stupende folketall og annen elendighet i utkantene ikke lenger avsløres av finmasket kommunestatistikk. Småkommuner kan selvfølgelig ikke alene tilby et fullverdig fagmiljø på alle områder. Interkommunalt samarbeid kan imidlertid utvikles videre, og hvorfor ikke gi den utskjelte fylkeskommunen overordnet ansvar der det blir for tungt for den enkelte? Hva med å gi forvaltningsnivåene et bedre innhold framfor bare å angripe strukturen? Konfrontert med mislykket politikk har det blitt en beleilig sovepute å hevde at ingenting kan bli bedre uten storstilt sammenslåing.
Kommunesaneringen skal gi stordriftsfordeler, påstås det. Samme ide ligger bak mange fusjoner i forretningslivet. Om suksessen der er heller variabel, er mangelen på dokumentasjon for rasjonaliseringsgevinst skrikende i det offentlige. I strid med teorien blir antall ansatte i nydannelsen ofte større enn summen i gammelkommunene. Byråkrati har en egen evne til å ese eksponentielt.
Kommunemorderne bør altså få stryk i faget økonomi. Geografi ser ikke engang ut til å være pensum. Holdningen til demokratibegrepet er det grunn til å stusse ved. De ser bort fra nærhetsverdien, likeledes tilhørighet og identitetsfølelse, faktorer heller ikke til å kimse av. Små enheter som garanti for god og rettferdig fordelingspolitikk er et like uinteressant poeng. De viser intet mindre enn en arrogant «Meg bedre vite»-holdning.
Sp og andre som fastholder frivillighetsprinsippet, bør hevde sitt standpunkt med rak rygg. La ønsket om eventuelle sammenslåinger eller delinger komme nedenfra! Den som har skoen på, vet best hvor den trykker. Om strukturendring i stor stil skulle utebli, er det slett ingen samfunnsmessig katastrofe. Det meste tyder nemlig på at smått er godt.
Kommentar
Per Gunnar Stensvaag,
nestleder Trysil senterparti