Leserinnlegg 3

Vi innfrir verdighetsgarantien
Bjarne Håkon Hanssen har i ulike medier den siste tiden løftet opp eldreomsorgen, og løftet verdihetsgarantien høyt. Norsk Sykepleierforbund stiller seg bak intensjonene i verdighetsgarantien som regjeringen, KrF og Venstre ble enige om i juni. Vi bifaller kravene om rett til riktig bolig, personlig stell, lindrende behandling og en verdig død. Det vi frykter er at politikerne glemmer at det er de ansatte som skal sørge for at de eldre sikres en verdig behandling, sykepleie og omsorg. Da må vi slutte å telle hender og overgå hverandre i hvor mange årsverk som skal ansettes i eldreomsorgen framover – uten samtidig å ta opp spørsmålet om hvilken kompetanse de ansatte skal ha.
For sykepleierne er det en klar og tydelig sammenheng mellom verdighet og kompetanse. Gjennom våre yrkesetiske retningslinjer, som vi får inn gjennom utdanning og i vårt daglige virke, er nettopp verdighetsbegrepet førende.
I Sykepleiens grunnlag slås det fast at grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Sykepleie skal baseres på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene og være kunnskapsbasert. Retningslinjene utdyper hvordan sykepleierens menneskesyn og grunnleggende verdier bør vernes i praksis, og konkretiserer hva som anses som god praksis innen en rekke områder. Sykepleierens fundamentale plikt er å vise omsorg for mennesker som lider, uansett hva årsaken til lidelsen måtte være. Sykepleieren må erkjenne egen profesjonsmakt i møte med pasientens og nære pårørendes sårbarhet. Sykepleierens profesjonsetiske ansvar omfatter mennesker i alle livsfaser fra livets begynnelse til livets slutt. Retningslinjenes hovedpunkter omtaler sykepleierens forhold til pasient, pårørende, profesjonen, medarbeidere, arbeidsstedet og samfunnet.
Med andre ord; der sykepleierne er til stede og gis muligheten, skal verdighet være førende for arbeidet som gjøres. Sykepleierne er både rustet til og ønsker å bidra til at verdighet blir rettesnor i norsk eldreomsorg.
Bente I. Aaland
Fylkesleder, Norsk Sykepleierforbund, Hedmark

Forurenset Trysilelv
Trysilelva, sør for Fageråsen/Trysil Innbygd er forurenset. Det er vel ingen stor hemmelighet at de renseanlegg som er i drift i dag ikke har kapasitet til å rense all kloakk fra hytter, hoteller, industri og øvrige beboere i Trysil. I fjor høst rant jo kloakken urenset rett ut i Trysilelva. Og hvorfor haster det med å få bygd nye renseanlegg, hvis de som er i drift i dag er tilstrekkelige?
Min far, som nå er død, han hevdet at fisken fra Trysilelva, den spiste han ikke, fordi elva var full av slim og uhumskheter. Han hadde levd ved elva i alle sine voksne år, og sett den før og nå. Og dette begynte for ca. 15–20 år siden. Da var også Storgrøna forurenset, men den har nå blitt mye renere.
Graset vokser seg meterhøyt på sten og sandstrender og sandøya i Trysil Innbygd, der kan en snart ha slåttonn, bare flommen går tilbake. Hvorfor vokser elva igjen av gras?
Hvem betaler Sigurd Rognerud fra NIVA, for å si at prøvene fra elva er OK? Er det en sannhet med modifikasjoner, eller er prøvene tatt ved Jordet?
Nå i sommer er nok mye av «mannskiten» vasket bort av stor vannføring i elva. Prøvene bør tas når elva har liten vannføring.
Så må jeg også få påpeke at jeg slett ikke tilhører «Mullikkaklanen». Jeg er for Hyttebygging i Sør Trysil og for at vi kan få til litt utbytte av utmarka.
Jeg beklager overfor dere som er avhengige av elva i næringsøyemed at jeg må skrive dette. Men vi må alle kjempe for at vi får ei ren elv.
Først vil de styrende organer i «Kopperberget» legge ned skolen vår, og så sender de skitten nedover til oss. Vi må stå sammen og kjempe for skolen vår og ei ren elv. Og ikke la egoistiske interesser få blomstre.
Dessverre har nok Violett Heger-Hedløy og Kåre Martin Hoff rett i sine iakttakelser. De tør si ifra bare fordi de bor ikke her. Jeg bor her og jeg tør si fra, jeg burde ha sagt fra før, da min far var fortvilet, fordi hans kjære elv var full av skitt.
Margrete Røysheim

Åpent brev til
Trysil-ordføreren

Norges Handikapforbund gjennomfører i disse dager en kampanje for å sette søkelys på tilgjengeligheten – eller mangel på sådan – til skolelokalene i kommunene. Også i Trysil. Etter besøket finner byggansvarlig i kommunen det nødvendig å presisere at det ikke er krav om heis i skolebygg. Ifølge Østlendingen uttaler han: «Heisen på ungdomsskolen er primært en vareheis. Vi kan godt sette opp et skilt for å vise hvor den er». Mer nedlatende kan det nesten ikke sies. Jeg spør ordføreren: Er dette svaret et godt uttrykk for kommunens holdning til bevegelseshemmete elever? Tror ordføreren at en elev vil føle seg inspirert og velkommen etter å ha lest det? Svaret bør være et ja eller nei, men må gjerne ha supplerende opplysninger. Jeg vil også gjerne vite om det er slik at kommunen fortsatt må ha pålegg for å legge til rette for god atkomst – eller om man fra kommunens side snart kan gjøre slike tiltak frivillig og på eget initiativ, ut fra nasjonale målsettinger og retningslinjer?.
I grunnskoleloven presiseres hensynet til bevegelseshemmete. I den over 10 år gamle Byggeforskriften heter det blant annet at det skal sikres gode bruksmuligheter for orienterings- og bevegelseshemmete. «I bygning som har heis, skal minst en heis være tilgjengelig og brukbar for orienterings- og bevegelseshemmete. Dersom ikke alle heisene er det, skal heis som er stor nok for rullestolbruker være tydelig og spesielt merket».
Jeg bare nevner det. I disse tider da man feirer såkalt «åpning» av flomvollen, kan det være greit å huske at det er ikke så dumt med «åpning» og atkomst til skolelokalene heller.

Thorbjørn Bakken

Takk til advokat Elden
Advokat John Christian Elden har rettet kritikk mot politiets opptreden i bjørnefellingssaken Halvor Sveen fra Rendalen er involvert i. Som Sveens advokat formaner han politiet om å utvise nøytralitet. (J.fr. uttalelser til NRK Hedmark og Oppland, og oppslag i Østlendingen 27.06.09).
Godt å vite at det finnes advokater som virkelig engasjerer seg og skjønner noe i slike saker. Erfaringen med elendige og likegyldige advokater finnes i hvert fall. Muligens skyldes denne «feigheten» at noen tenker mer på sin egen og framtidige posisjon blant
«gutta boys» oppover på karrierestigen.
Elden er en advokat som både har styrke og posisjon til å heve seg over slikt. Det er bra og betryggende!
At det nå stilles kritisk lys på politiets nidkjære framferd i rovdyrsaker er på høy tid. Spørsmål omkring politiets nøytralitet, eller rettere mangel på sådan, er også betimelig. Kanskje kan Eldens engasjement og klokskap komme noe av trakasseringen overfor store deler av landbruks- og bygdebefolkningen til livs.
Uten å ta stilling i ovennevnte sak må det være tillatt å påpeke forhold som er av mer prinsipiell karakter vedrørende politiets nøytralitet og «engasjement», – i siste omgang dreier dette seg rett og slett om rettssikkerhet.
Jeg er klar over hvor sårbar man blir når politiet kritiseres, men nå er nok, og når juristene selv endelig begynner å reagere, er det på tide å si ifra for flere.

Ola D. Gløtvold

Retten til å være annerledes
Brit Alfsdotter Lien hadde et negativt ladet leserinnlegg med tittelen «Høyre i regjering…» på trykk i Østlendingen lørdag 1. august. Med dette innlegget som bakgrunn har jeg gjort meg noen tanker om Høyre og konservatismen. Det er sikkert mange forskjellige grunner til at mennesker velger å engasjere seg for partiet Høyre. For meg dreier det seg i stor grad om ideologi. Høyre bygger sin politikk på konservatismen. Den har et sett med verdier og prinsipper jeg mener er viktig for samfunnet. Frihet, ansvar, kontinuitet og maktfordeling er grunnleggende verdier i konservatismen.
Frihet er essensielt for mennesker. Frihet fra sult, nød og krig er de fundamentale friheter. Videre er frihet til å ta avgjørelser for sitt eget liv, til å kunne ytre seg i offentligheten, til å skape og eie, sentralt for at mennesker skal kunne utfolde seg og leve sitt liv som fullverdige mennesker. En del av disse frihetene tar vi for gitt, men faktum er at vår frihet påvirkes daglig av beslutninger som tas av politikere og byråkrater i Norge. Det er heller ikke lenger enn litt over 60 år siden at mennesker i Norge levde i ufrihet, noe som virker fjernt i dag. Kanskje er det slik at vi ser den virkelige verdien av frihet først når den forsvinner.
En frihet uten grenser er både meningsløs og skadelig. For det første må friheten begrenses i møtet med andre menneskers frihet. Deretter må frihet henge nøye sammen med ansvar. Når vi får frihet til å styre vårt eget liv, har vi også et ansvar for å gjøre det beste ut av det. Vi har et ansvar for vår egen helse, vårt eget hjem, vår familie, vår utdanning og vårt arbeid. Videre har vi et ansvar for våre medmennesker og det samfunnet vi lever i. Det sosiale ansvaret er mye større enn lovpålagte forpliktelser. Det er vokst fram og forankret i vårt kulturgrunnlag og historie.
Kontinuitet og hukommelse er sentralt i konservatismen. Edmund Burke sitt hovedverk «Reflections on the revolution in France» er bygget på en kritikk av den franske revolusjon, hvor man ville rive opp røttene til det eksisterende samfunn for å bygge et nytt. Edmund Burke mente at man i stedet burde «forandre for å bevare». Konservatismen er ikke imot forandringer, men ønsker å ta det beste fra fortiden med seg inn i framtiden. I dette ønsket om kontinuitet ligger også vissheten om at vår generasjon bare er et ledd i lang rekke. Vi har derfor et forvalteransvar, og i det ligger også et ansvar for miljø og klima.
Maktfordeling er viktig i konservatismen. Maktkonsentrasjoner kan gi grunnlag for misbruk, og derfor bør makten fordeles. Å eie gir makt, derfor bør også eiendom spres på flest mulig hender. En sterk privat eiendomsrett er derfor en følge av prinsippet om maktfordeling. I maktfordelingsprinsippet ligger også at det bør være en god balanse mellom offentlig og privat sektor. Mellom private næringslivsaktører bør det være maktfordeling i form av en sunn konkurranse. Det kanskje aller viktigste maktfordelingsprinsippet er skillet mellom lovgivende, utøvende, og dømmende myndighet, som vår grunnlov er tuftet på.
Frihet under ansvar er ingen klisjé. Det handler om å kunne sitte i førersetet i sitt eget liv, samtidig som man er klar over sitt sosiale ansvar og kjørereglene i samfunnet. Mennesker har en naturlig trang til frihet og utfoldelse, men et menneske uten forankring i verdier, kan risikere å bli drivende rundt uten mål og mening. Derfor er mennesket avhengig av normene og verdiene som er nedarvet gjennom generasjoner. Mennesket er avhengig av et større fellesskap for å realisere seg selv. Dette fellesskapet er imidlertid av helt andre proporsjoner enn den norske stat. Fellesskapet inkluderer hele det sivile samfunn, men det stopper ikke der. Edmund Burke gir begrepet fullverdig dimensjon når han skriver om et fellesskap av «de levende, de døde, og de ennå ufødte».
Det er interessant å se ideene i konservatismen i relasjon til dagens Norge. Den norske stat gir oss nå rettigheter og goder basert på et likhetsprinsipp om at «alle skal med» i fellesskapet. Individet gis standardiserte rettigheter og forventes å passe inn i systemet. Kanskje mister vi noe på veien mot en stadig mer omfattende velferdsstat. Kanskje er muligheten til å være annerledes også viktig. Muligheten til å tråkke nye stier der hvor stivnet tankesett tidligere har satt en sperre for mennesker kan ha en verdi i seg selv. Konservatismen og Høyre ønsker å ta vare på den verdien. Og når det gjelder valg av parti har vel få sagt det bedre enn Jo Benkow: «Jeg velger Høyre, fordi det er det partiet som best sikrer meg retten til å være annerledes.»
Yngve Sætre
Leder i Elverum Høyre