Leserinnlegg 8. september 2008

NRK, rovdyr og brudd på god presseskikk

«Klageren må tåle at virksomheten den organiserer, blir belyst på den måten det ble gjort i de to innklagede programmene», mener Pressens Faglige Utvalg, og røper at utvalget er blitt en part i rovdyrdebatten i stedet for å vurdere NRKs arbeid i forhold til Vær Varsom-plakaten. For det kan umulig være slik at utvalget mener det i gitte situasjoner er greit å servere en usannhet eller to.
Saken gjelder TV-programmene «Ulv! Ulv!» og «Offerlammene», og klagen som Norsk Sau og Geit leverte. PFU begår en grov feil når de gjør dette til et spørsmål om hva en skal tåle. Det er ikke spørsmål om å tåle, men om hva en skal tillate. Her er det Pressens Faglige Utvalg skal gjøre jobben sin, - noe de altså overhodet ikke har gjort. Det blir også feil når de skriver at virksomheten»blir belyst», for det var det motsatte som skjedde. Viktige forhold ble fordekt!
«Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!» Slik står det til slutt i pressens»Vær Varsom-plakat», som uttrykker pressens egne etiske normer. Blant punktene nevner jeg særlig to: «Gjør klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentar», og «For bruk av bilder gjelder de samme aktsomhetskrav som for skriftlig og muntlig fremstilling». I programmet «Offerlammene» ble det opplyst at sauebønder tjener mest på at dyra blir tatt av rovdyr. Faktisk var dette et klart hovedbudskap i programmet, og tydeligvis mye av hensikten med i det hele tatt å lage det. Journalisten la gjennom hele programmet tydelig for dagen et sterkt personlig engasjement, og programmet fikk derfor preg av å være et debattinnlegg. Og det må vi tåle. Men da plikter så vel programskaper som NRK å opplyse om at det er et innlegg i debatten.
I stedet ble programmet presentert som et dokumentarprogram, og det var nesten imponerende å se hvordan man hadde satt sammen intervjuer og filminnslag for å skape det inntrykket man ønsket.
Opplysningen om hvordan man «tjener mest» er kort og godt feil. Usann, om man vil. Innslaget om gjerder var mildt sagt misvisende. Det ble fremstilt som om svenskene ligger langt foran oss, noe de slett ikke gjør. For snart 30 år siden ble elektriske gjerder mot rovvilt utprøvd parallelt på svensk og norsk side av grensen. Det første gjerdet i Trysil kom på plass for en lang årrekke siden. Erfaringene er delte både i Sverige og Norge. At sauer på inngjerdede områder utvikler sykdommer og rammes dødelig av parasitter, fikk ingen plass i programmet. Trolig fordi det ville passe dårlig i forhold til det inntrykket man ønsket å skape. Her var det jo om å gjøre å fremstille bonden som kynisk i forhold til dyrevelferden.
Direkte manipulerende var filminnslaget hvor man viste svenske robuste rovviltgjerder, for så å vise bilder av en norsk sauebonde som satte opp et lavt flyttbart gjerde som er helt vanlig til inndeling av beiteområder innenfor de ytre og langt mer solide gjerder. Som dokumentar var programmet uetterrettelig. Som debattinnlegg hadde det utvilsomt en del interessante elementer i seg. Men et brudd på god presseskikk er det etter min oppfatning ingen tvil om at det representerte. At selveste Pressens Faglige Utvalg ble rundlurt, viser bare hvor alvorlig det er når såkalte dokumentarprogrammer blir laget på denne måten. Det er mange som tror at det de ser er sant.

Thorbjørn Bakken, Trysil

«4,6 milliarder til asylsøkere»

Under denne overskrift skriver Tor André Johnsen, Hedmark Frp at det er merkelig at regjeringen har råd til å «la Norge fungere som sosialkontor for verdens fattige». Han skriver selv at statskassen er overfylt. Hvorfor er det da så merkelig at man har råd?
Johnsens innlegg begynte med asylsøkerne, mens han på slutten skriver om «verdens fattige». Dette er ikke nøyaktig det samme.
Asylsøkerne flykter fra forfølgelse, fare for fengsling, tortur og dødsstraff.
Johnsen trekker inn syke, eldre, veier osv. Han glemmer at det norske folk fråtser i sydenturer, kasserer to år gamle sofaer, må ha ny bil hvert annet år, har råd til fotballtrenere til 100.000 kr. pr måned osv. Hvor mange milliarder går med til å dekke det norske folks bekvemmelighet på bekostning av både «syke, eldre, veier, etc.» og nødlidende asylsøkere?
Frp mener tydeligvis at godtfolks bekvemmelighet må prioriteres foran nødlidende menneskers liv og sikkerhet.

Ole Danbolt d.e.

Tyveri fra barnegrav i Løten

Makan til frekkhet. For snart ett år siden satte jeg en lampe som går på solcelle på en grav hvor det ligger to små søsken. Nå er lampa borte. Men holderen i jorda står igjen, så du kan ta den også, for der den står igjen på barnas grav, har den ingen misjon.. Hvis du snur lampa så ser du at barnas navn er innrisset, så jeg synes lampa passer bedre på barnas grav enn der du har satt den. Jeg regner med at du ikke har noen tilknyttning til barna, så det var derfor du stjal den. Håper samvittigheten din våkner når du ser barnas navn innrisset, så du setter lampa på plass igjen.

En av pårørende,
Unni Palerud Karlsen

Historien om Åkrestrømmen Grendefestival

Etter utallige oppfordringer er jeg blitt bedt om å skrive historien om Åkrestrømmen Grendefestival. Jeg skal nøye meg med å fastslå hvordan festivalen kom i gang. Som guttunge minnes jeg danseplattingen på Velheim. Her var også ofte et lite omreisende tivoli. Kunne vi klare å gjenskape noe av dette? Sammen med Sigbjørn Hagen på Norske Moseprodukter diskuterte vi hva vi kunne klare å få til. Jeg innkalte derfor til et «festivalmøte» i Åsheim, der min bedrift Skaugum Forlag leide lokaler. Til stede var Frank Bredin (Østerdalen Hjemmebakeri), Per Åge Åmodt (Rendalen Sport), Sigbjørn Hagen (Norske Moseprodukter) og undertegnede som næringsdrivende og formann i Strømmen Vel. Vi ble enige om å gå videre med ideen. Dette førte senere til et møte med deler av den øvrige handelsstand.
Styret for den første festivalen ble seende slik ut: Tor Strømsmoen, Astrid Bakken, Per Øien, Anita Bredin, Karina Aamodt. Det ble besluttet at Tor Strømsmoen fra Strømmen Vel og Astrid Bakken fra handelsstanden skulle ha et delt ansvar i festivalens styre.
Budsjettet for denne første festivalen var på 22.000 kroner. Vi søkte kommunen om midler, men fikk nei.
Dette skrev vi om i et leserinnlegg i HA og Østlendingen av 8.juni -97 og til slutt «kranglet» vi til oss et tilskudd på 5000 kr. fra Rendalen kommune. Ettersom ingen fra handelsstanden var villig til å gå inn med økonomisk garanti eller sponsormidler, ble enden på visa at Strømmen Vel gikk inn med penger for at det i det hele tatt skulle bli festival. Takket være dette vedtaket fra Strømmen Vel ble det en realitet. Ingen andre skal tilkjennes noen ære for det. Dette skriver også lokalavisene om i en artikkel av 17. juni. Jeg siterer: «Arrangørene som er handelsstanden og Strømmen Vel opplyser at de ikke hadde fem flate øre å starte festivalen med. Fra ei slunken kasse har Strømmen Vel forskuttert alle utgifter. Gleden sto høyt i taket da arrangøren foretok en oppsummering, for det viser seg at grendefestivalen kommer ut med et lite overskudd.»
I min tid som formann i Strømmen Vel har jeg hatt ideer om mangt og mye. Vi har skapt et klubbhus på Åkrestrømmen i samarbeid med Rendalen IL, (undertegnede var også formann i RILs grendeutvalg), Åkrestrømmen Grendefestival, og Rosemaries Kilde.
Imidlertid så vil jeg nevne en fjerde ting. Helt tilfeldig oppdaget jeg at pilegrimsleden var planlagt å ligge utenom Åkrestrømmen sentrum. Men via befaringer med sentrale personer, vant Strømmen Vel fram også her. Strømmen Vel har stått bak viktige milepæler av historisk og stor kulturell verdi som har en sterk rolle i bygdesamfunnet den dag i dag. Men æren tilfaller ikke alene en person. Den tilfaller alle som tente på ideene og ble med og tok tak og sto last og brast for å skape noe.
Enda en gang: Æres den som æres bør, og i dette tilfellet Strømmen Vel, som forskutterte og bidro til å skape den første festivalen. Disse dagene på Åkrestrømmen er kommet for å bli. De gir trivsel og et godt sjølbilde på grenda og Rendalen og bidrar til å gjøre den kjent, den er etterhvert blitt et treffsted der gamle kjente møtes hver sommer. Fortsatt god ettersommer og høst!
Ps. om noen skulle ha et gammelt bilde fra Velheim, danseplattingen og tivoliet på 1950-tallet, ville jeg sette stor pris på om det tas kontakt med meg.

Tor Strømsmoen

Når ingen ser

Når ingen ser, er verden trist.
Når ingen ser, er heller ingen bevisst.
Når ingen ser, løses verden opp.
Når ingen ser skapes det en miljøpropp.
Når ingen ser, går verden ned.
Når ingen ser, kan det heller ikke gjøres noe med.

Cathrine Pedersen