Leserinnlegg lørdag 19. desember 2009

Skolesentralisering Åmot, Trysil, Elverum
Det har i høst vært mange politiske utspill om skolenedlegginger i Sør-Østerdal-kommunene. Nå sist en kronikk om Åmot-skolen.
La oss få en bedre skole ved å sentralisere, ikke ved å stille krav til den enkelte skole og lærer, det var det siste budskapet. Hva med ungene? Hvordan tror dere det er å skulle sitte i en buss i kanskje så mye som en time eller mer for å komme til skolen, i all slags vær og føre? For svært mange 6-åringer er det skummelt å gå på en buss med større unger. Det er ikke fritt for plaging av andre på bussen, og det kryr ikke av andre voksne som griper inn.
Små unger skal få sitte med sin angst i timer hver dag. Det er så fint å komme i et større miljø og treffe andre, sies det. Faktum er at en frarøver unger flere timer der de kunne leke, lære og være i aktivitet, isteden sitter de på en buss og får ødelagt ryggen. Jeg forstår ikke at en eneste lærer kan ønske noe slikt for noen unger. Hvilke unger klarer å ta til seg læring etter en time på bussen? Ingen foreldre ønsker slike tilstander for sine unger. Hvordan skal de kunne delta på noe som helst etter en ny busstime før de er hjemme etter skoletid?
Det bor folk på bygdene og takk for det. Ungene der har krav på en god skole uten for lang veg, akkurat som unger i sentrale strøk. Jeg håper at Åmot aldri gjør slike vedtak som Trysil har gjort, nemlig å spare penger ved å la unger få lengre skoleveg enn de fleste voksne orker når de skal på jobb.
I innlegget i Østlendingen 16.12 så foreslår en å legge ned Osen og Deset skoler. Det er svaret når politikerne ønsker å se på hvorfor resultatene på de nasjonale prøvene ble så dårlige. Det skulle bare mangle at politikerne ikke stiller krav og har ønsker for skolen i kommunen sin. Når det kommer slike resultat så burde lærerne være de første til å ønske å se på dette. Hva kan gjøres bedre? Kan vi lære noe av andre som har snudd en utvikling?
Isteden får vi innlegg som skyver det hele fra seg ved å skylde på politikere og skolestruktur og ofre unger som bor langt unna skolen. Jeg gremmes.
Magni Melvær


Våler-budsjett 2010
Våler kommunestyre vedtok 14. des. et budsjett for 2010 som for barnefamilier i Våler vil medføre store økonomiske utfordringer, fordi det medfører dyrere SFO, dyrere kulturskole, kutt i skolebudsjettet og tre ukers sommerstengte barnehager. Dette viser at det er barnefamiliene i Våler som skal stå for deler av salderinga som kommunen måtte gjennomføre.
Våler SV mente det var en bedre løsning for Vålers innbyggere å øke eiendomsskatten en promille for alle innbyggerne (for min egen del som bor i sentrum utgjør det 67,- kr pr. md.), istedenfor å skyve kostnadene over på barnefamiliene. En familie med to fulle SFO-plasser vil til neste år måtte betale over 7000,- kr mer pr. år for dette. Har man også et barn i kommunal barnehage, så vil man bli tvunget til å ordne barnepass i tre uker på sommeren, hvis man ikke selv har mulighet til å avvikle ferie på samme tid som barnehagene er stengt. En del av småbarnsforeldrene i Våler arbeider skift/turnus og har ikke selv mulighet til å bestemme når man skal ha ferie. Dette blir en utfordring når alle småbarnsforeldre samtidig «mister» sin barnehageplass i tre uker pga. sommerstengning. Dette kan også bli en utfordring for arbeidsplasser som har flere småbarnsforeldre ansatt.
Skolebudsjettet i Våler er kuttet med 700.000,- enda innmeldte behov tilsier at det heller burde økes. Våler kommune har fått 723.000 kr i økte overføringer for å løse utgiftene til økning av undervisningstimetall, gratis leksehjelp på SFO og økt fysisk aktivitet i skolen. Når budsjettet nå kuttes med 700.000, betyr det at skolene i Våler må løse nye oppgaver innenfor et allerede trangt budsjett. Vi har også blitt framlagt en rapport som konkluderer med at spesialundervisningen i Våler er for dårlig.
I tillegg ble det vedtatt uspesifiserte kutt «besparing varer, tjenester og lønn» for 2,3 millioner, og dette kuttet vil også ramme skolesektoren i Våler, f.eks. med redusert innkjøpsbudsjett (mindre til skolebøker og -materiell) og muligens kutt i stillinger.
Under budsjettbehandlingen i kommunestyret forsøkte både Frp, Høyre og SV å dra i gang debatt rundt skolen/skolestruktur og SFO-priser, men til ingen nytte. Dette ble knapt snakket om, til tross for at Kommunalt foreldreutvalg og Vålbyen FAU begge hadde sendt brev til politikerne i forkant av budsjettbehandlingen.

Monica Skybakmoen
Våler SV


Skoleslakting
Hovedårsaken til skolenedleggelsene i Trysil er det synkende innbyggertallet.
Det er flere grunner til denne utviklingen. Den viktigste grunnen er nok mangelen på arbeidsplasser, både i kommunen generelt og i grendene spesielt.
I tillegg kommer at vi ikke har vært flinke nok til å lære barna våre å se mulighetene som ligger i hjemkommunen. Og, med noen få hederlige unntak, har vi heller ikke vært gode nok til å skape våre egne arbeidsplasser.
Hvem må ta skylden for at det er så få skoleelever? Jo, det er vi, dagens foreldre- og besteforeldregenerasjon! I ren og skjær egoisme har vi ikke laget mange nok unger til å fylle opp skoleklassene i grendene våre. Jeg kaller det egoisme når vi for eksempel velger godstolen foran fjernsynet i stedet for å kjøre unger på musikkskole, fotballtrening eller i bursdag til en i klassa under parolen «Desto færre unger, desto færre kjøreturer». Eller når damene velger stram mage og fine pupper framfor å føde og amme et barn eller to «ekstra». Her trenger jeg vel straks å legge inn en unnskyldning til de som ufrivillig er barnløse, eller har få barn. Skylda for at det tynnes ut i grendene skal imidlertid også deles med ulike regjeringer opp gjennom årene. Alle norske regjeringer etter 2. verdenskrig, uansett politisk farge, har ført en landbruks- og rovdyrpolitikk som er sterkt medvirkende til situasjonen i grendene i dag.
Trond Østby


Oss mennesker i jula, som alle andre dager
Som mennesker opplever vi at våre liv går i faser; av og til litt opp- og av og til litt ned. Ingen dager er like, og ingen vet eksakt hva neste dag vil by på! Hva gjør vi ut av livet og hva gjør vi for hverandre?
Er det noen som tenker på dette? Spesielt gjelder dette nå i juletida. Hvor mange tenker på, at det faktisk, hver eneste jul, sitter ensomme mennesker og hater denne høytiden. Fordi de ikke har noen å feire den sammen med, fordi de ikke har råd, fordi de ikke føler seg velkommen osv., osv.! Dette gjelder ikke bare i jula, men også hver eneste uke, hver dag, hvert minutt.
Dessverre opplever mange mennesker at de lever uelsket. Du kan se det på ansiktene deres, iaktta det på holdningene- og se det på kroppsspråket deres. Dette preger samfunnslivet vårt, og mange individer må «kjøpe seg» omsorg og varme hos terapeuter. Hvorfor? Hvor skal vi finne nestekjærligheten?
For mange mennesker er det naturlig å vise følelser, å åpne seg, fortelle om det som rører seg inni oss, og dele det med andre. Vi kan tenke oss en slik situasjon, men en dag så opplever vi at denne åpenheten brukes mot oss; at det ikke lønte seg å være så ærlig som vi trodde på forhånd. Da er det helt naturlig at vi blir «kloke av skade» og lukker oss mer. Vi blir mer påholdne med å vise følelser, vi blir «kaldere» inni oss selv, og mer lukket ovenfor andre. Og når vi får spørsmålet om hvordan vi egentlig har det, svarer vi med den største selvfølgelighet: «Jo, takk, bare bra»!
For det er jo det de forventer av oss, de som spør! Til slutt trur vi på livsløgna vår sjøl, og vi lærer oss til å leve uten oppmerksomhet, men med et smil som den største selvfølge. Og vi må for all del overdøve at vi kjenner uro og angst inni oss, for følelser er jo mange av oss redde for. De kan avsløre oss og gjøre oss sårbare overfor omgivelsene.
Og dagene går, uten begynnelse eller slutt; timeglasset blir automatisk snudd opp- og ned. I julehøytiden er det helt sikkert veldig mange som bærer på sterke følelser. Hvordan skal vi få utløp for dem, eller ha mot til å vise dem?
Ofte ser vi dette i ungdomsmiljøer. Mange måter å kommunisere på er via spøk, alkohol og rusmisbruk. Dette blir kanskje et av alternativene noen benytter seg av, for å få oppmerksomhet, og for å like- eller bli likt. Mange tenåringer tør ikke innrømme sine svakheter overfor hverandre, og i stedet kommer de med fleip og slengbemerkninger. Dette kan også få ulike følger. Hvor har så tenåringene lært at det skal være slik? Det ligger kanskje i den voksne kulturen, der vellykkethetskravet er så stort at det nesten drukner det menneskelige?
Bare se på arbeidsplassene rundt omkring. Vi stresser oss selv for stadig større økonomisk vekst- og arbeidskraft, som om det gjaldt å løpe med hundremetersfart mot våre egne graver.
Kravet til stadig bedre karakterer- og prestasjoner gjør det samme. De som ligger på etterskudd i denne kampen, overlater vi til sosionomer, psykiatere og andre profesjonelle medmennesker.
Og enda undrer noen seg over at sjølmord blir stadig mer vanlig blant unge mennesker. Finnes det ikke nok kunnskap om følelser og medmenneskelighet?
Vi ser også dette blant pensjonistene. Arbeidet var alt de hadde å vise til her i livet, som kunne bevise at de var noe de og. Nå sitter mange der og ser livet passere forbi. Alt skjer så fort. Mange skjønner ikke utviklingen. Hvordan skal dette bli om 100år, hvis denne modningen skjer så fort, og det er like lite kommunikasjon som nå?
Skal vi overleve følelsesmessig i denne «utviklingstida», må vi gjøre noe. Stikkordene er kommunikasjon og forståelse. Vi må bry oss om hverandre, vi må våge å åpne oss, våge å bli såra og skuffa, og å gi uttrykk for det. Kanskje denne juletida er et perfekt utgangspunkt for å «bry seg» det lille ekstra! Selv om det kan føles «lite for deg»- kan det kanskje kjennes som «å flytte på fjell», for en annen person.
Kjære leser- og medmenneske: Du er verdifull, ingen er som deg, og ingen kan erstatte deg. Du har noe verdifullt inni deg som ingen andre har. Kom ut, kom fram, la kjærlighetsløse dager bli til varme dager, om det skulle innebære sorger så vel som gleder. Du betyr noe for noen, slik som noen betyr noe for deg. Tørr å vise deg! Du er noe helt unikt!
Ha en så god jul som mulig, og beste ønsker for det nye året.
Kjerstin Kjeverud, Løten

Hera Vekst
Ad Johan C..Løkens kommentar i kommunestyremøtet 16. desember om «Hera Vekst er et godt eksempel på hvor galt det kan gå når det offentlige prøver seg på næringsdrift»
En liten kommentar;
SolumGruppe er det private firmaet som stilte med teknologien som IKKE fungerer men som skulle være løsningen.
Solumgruppen har vært godt repesentert i Styret i Hera Vekst.
Løken kunne derfor spart seg det sparket til offentlig sektor.
Skal forresten bare minne om hva som skjedde sist høst når private banker og andre som «skaper verdier» gikk overende med dunder og brak og brakte verden inn i resesjon..
Dette er antagelig de beste eksemplet på hvor godt det går når private driver næringsvirksomhet
Brit Lien

De regionale energiselskapene sikrer grønne arbeidsplasser og regional verdiskaping
En rapport fra Econ Pöyry viser at de regionale energi- og infrastrukturselskapene spiller en sentral rolle i norsk næringsliv. Regional verdiskaping og etablering av grønne arbeidsplasser er avhengig av lokal forankring og et engasjert regionalt eierskap. De regionale selskapene er usikre på hvilke ambisjoner staten har for sitt eget eierskap i de regionale energiselskapene. Det er vanskelig å se at, for eksempel, videre statlige oppkjøp vil bidra positivt til ytterligere regional verdiskaping.
Selskaper som Troms Kraft, NTE, TrønderEnergi, BKK, Lyse Energi og Eidsiva Energi har i dag virksomhet innenfor hele den tradisjonelle verdikjeden for elektrisitet og har dessuten utviklet nye vellykkede forretningsområder som omfatter bredbånd, tele, bioenergi, vindkraft og sikkerhet. Vår hovedoppgave er å sikre en trygg og effektiv energiproduksjon og distribusjon. Det er en ekstra trygghet for regionale kunder at kraftsystemet bygges ut og drives av selskaper med lokal forankring. Vi driver lønnsomt og bidrar til en sunn konkurranse i markedet. Vår regionale forankring og vårt regionale eierskap står sentralt og vi har stor betydning for regional næringsutvikling. De nye virksomhetsområdene sikrer regional verdiskaping og arbeidsplasser.
Hjørnesteinsbedrifter i sine regioner
Forholdet mellom de regionale energiselskapene og det regionale nærings- og samfunnsliv er preget av et positivt samspill. Ved å levere tjenester med en høy kvalitet, utvikle de regionale arbeidsmarkedene og sikre høy avkastning og skatteinntekter til eierne, representerer selskapene hjørnesteinsbedrifter i hver sine regioner. Størst effekt har dette i distriktene, men også for de store byene er selskapene viktige. Det regionale eierskapet legger til rette for at selskapene skal kunne drive langsiktig oppbygging av kompetanse og kapital.
Regional forankring sikrer regional verdiskaping og arbeidsplasser
Det regionale eierskapet er profesjonelt, strategisk og langsiktig. Kvalitet på infrastrukturen og tjenestetilbudet, liksom bidrag til næringsutvikling og sysselsetting er viktig for de offentlige regionale eierne.
Våre selskaper er betydelige arbeidsgivere i regionene. En stor del av arbeidet som utføres i disse selskapene vil være knyttet til produksjon og utbygging av fornybar energi og vil i begrenset grad kunne flyttes fra regionene. Det er særlig funksjonene knyttet til hovedkontor som vil være utsatt, dersom et selskap skulle bli solgt ut av regionen. Hovedkontor for store og komplekse selskaper lokalt betyr kompetansekrevende arbeidsplasser og at strategiske beslutninger tas regionalt. Motsatt, uten hovedkontor, svekkes både kompetanse og den regionale forankring i selskapenes strategiske beslutninger.
De regionale energiselskapene må sikres fortsatt regionalt eierskap
I kjølvannet av energiloven overtok Statkraft helt eller delvis eierskapet i enkelte regionale selskaper for å sikre nasjonalt eierskap til vannkraften. Den nye hjemfallsloven sidestiller statlige og andre offentlig eide energiselskaper med evigvarende konsesjon. De kommunale og fylkeskommunale eierne har vært langsiktige og stilt krav. På den måten føres en stolt tradisjon videre. Norske kommuner sto helt sentralt i oppbyggingen av kraftsektoren i Norge i de tidlige faser på begynnelsen av 1900-tallet. Den gangen som nå var drivkraften å skape grobunn for lokal verdiskaping ved å sikre lokalsamfunn og næringsliv tilgang på samfunnskritisk infrastruktur og tjenestetilbud. Den tradisjonen må føres videre ved at selskapene fortsatt sikres regional forankring gjennom et regionalt offentlig eierskap. Vi mener derfor at staten bør understøtte en slik utvikling. Det innebærer at statens selskaper, Statnett og Statkraft, må få utvikle sine nasjonale og internasjonale roller, og ikke gis oppgaver eller ansvar i regionene som innebærer sentralisering av kapital og funksjoner.
Ola Mørkved Rinnan
Konsernsjef
Eidsiva Energi
Torbjørn R. Skjerve
Konsernsjef
Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk
Rune Malmo
Konsernsjef
TrønderEnergi
Eimund Nygaard
Konsernsjef
Lyse Energi
Oddbjørn Schei
Konsernsjef
Troms Kraft

Feilslått om bistand
Det er viktig og positivt at vi får en debatt rundt omfang og innhold i norsk utviklingspolitikk. Men å kutte all bistand til Latin-Amerika, minimere til Asia og stanse alt til udemokratiske land, slik Høyre foreslår, er feilslått.
Høyres Peter S. Gitmark mener vi må prioritere i bistandspolitikken, og fokusere på resultater, ikke prosenter. Han ønsker altså å prioritere vekk Latin-Amerika og Asia, og heller fokusere i større grad på Afrika. Land som bryter menneskerettighetene bør vi altså droppe u-hjelpen til, mener Gitmark.
Jeg har liten tro på å isolere land og overlate dem til seg selv, og be dem ta en telefon når alt er på stell. Jeg tror ikke man får noen effekt av det. Tror man virkelig at det blir en demokratisk utvikling bare ved å kutte i bistanden - at da vil ting skje av seg selv? Tror man virkelig at den tredjedelen av befolkningen som lever i fattigdom, i f.eks. Latin-Amerika, vil få det bedre eller verre? Jeg frykter det siste.
Jeg er for at vi skal bruke bistandsmidler til å utvikle demokrati, bekjempe korrupsjon og sørge for å få folk ut av fattigdom. Vi må ikke stanse bistanden til land fordi man enten er politisk uenig med dem, eller fordi landet har utfordringer. Jeg tror det er en lite farbar vei.
Arbeiderpartiet er for å bruke penger på Afrika. Vi bruker penger på Afrika - vi vil fortsatt gjøre det - men å forlate andre regioner er vi faktisk imot.
Regjeringen la i oktober fram et budsjett hvor man ønsket at Norge fortsatt skal ha et stort engasjement og bruke betydelige ressurser på bistand. I en tid med finanskrise er det kanskje særlig viktig at land fortsetter sitt engasjement. Det er krevende for mange andre nasjoner - det vet vi - men det er nødvendig.
Norges bistand kan utgjøre en forskjell i verden. Vi kan aldri løse verdens fattigdomsutfordringer alene, men vi kan være en betydelig bidragsyter. Det skal vi være, uavhengig av kontinent eller politisk styringssett. Jeg håper vi fortsatt kan holde debatten om innholdet i bistanden i gang - som flere partier på Stortinget ønsker - det tror jeg er riktig i relasjon til de pengene vi skal bruke, og som er til det beste for de fattige i verden.
Av Eva Kristin Hansen, stortingsrepresentant (Ap), medlem utenriks- og forsvarskomitéen

Er maten for billig?
All matproduksjon gir utslipp av klimagasser. Nylig behandlet Stortinget en stortings-melding om klimautfordringene og landbruket. I den meldingen står det at det er en målsetting at klimagassutslippene skal være så lave som mulig, innenfor rammen av fornuftig og bærekraftig utnyttelse av jordas ressurser for å sikre jordas befolkning mat.
Blir det ikke da et paradoks at det på global basis er anslått at halvparten av maten som blir produsert, blir matavfall og at en tredjedel av maten folk kjøper, blir kastet? Og ikke minst: Hvis forbrukerne halverer mengden mat de kaster, vil det kunne mette den sjettedelen av jordas befolkning som nå sulter.
Matavfall er den avfallstypen som har vokst raskest i Norge de siste fem årene. Kasting av nyttbar mat er i tillegg et etisk problem i en global situasjon, hvor matmangelen er på dagsordenen og underernæring er økende.
I tillegg kommer klimaproblemene med matavfall som er knyttet til de unødige klimagassutslippene som finner sted gjennom produksjon, foredling, transport og omsetning, dersom nyttbar mat ikke blir utnyttet som menneskeføde. Britiske forskere har beregnet at hvis kasting av nyttbar mat tar slutt, vil det redusere utslipp av klimagasser tilsvarende 20 pst. av biltrafikken. Det er noe å tenke over.
Hvorfor kaster vi mat? Misforstår vi datomerkingen? Har vi glemt å lukte oss fram til hva som er muggent og uggent? Det å lukte er også viktig kunnskap som kanskje går i glemmeboken i vårt moderne overflodssamfunn. Kanskje er maten for billig? Men i mange år har vi hørt at maten er for dyr. Når vi så hører hvor mye mat som havner i søpla, forstår vi kanskje at maten er for billig.
Min oppfordring til slutt er at alle må gjøre alt de kan for å redusere matavfallet fra hele matverdikjeden, det vil si fra primærprodusentene til matindustri, handel og forbruker. Målet må være at all mat som produseres, i utgangspunktet bør konsumeres og ikke ende opp som matavfall - ikke minst med tanke på de klimautfordringene vi står overfor.
Av stortingsrepresentant Lillian Hansen, Ap - næringskomiteen

Biodrivstoff og realiteter
Svar til Aasmund Hagen og Johan C Løken
Aasmund Hagen skriver i sin artikkel av 11.12 mye om verdens dyrkede arealer og matvareproduksjon. Det han ikke forteller om, er hvor mye av verdens regnskoger som er brent ned for å skaffe råvarer til produksjon av biodrivstoff og som erstatningsarealer for biodrivstoffproduksjon, eller som har fortrengt produksjon av planteoljer i Europa. Det han heller ikke forteller, er at det i noen år allerede har vært kjent at USAs subsididerte storsatsing på bruk av mais for å lage bioetanol for tilsetting i bensin, har økt verdens matvarepriser og økt sultproblemet i verden. Sist så jeg det omtalt i 5. desember utgaven av The Economist.
Johan C Løken skriver at jeg er mot bioenergi. Dette er fri fantasi fra Johan C Løkens side.
Miljøutvalget i Hedmark Arbeiderparti har pekt på at produksjon av biodrivstoff er sløsing med energi og utslipp. Aller verst er det med produksjon av bioetanol. Her forbrukes en halv liter olje for å lage etanol med et energiinnhold tilsvarende en liter olje. I en verden der vår energibruk er årsaken til klimaendringene, burde det egentlig være forbundet med streng straff å sløse med energi og utslipp på den måten, og til og med kalle det miljøvennlig. Energien i maisen ville bli svært mye bedre utnyttet som biobrensel til erstatning for olje i varmekraftverk, og vi ville ikke få den 50 % økningen av CO2 utslippene som omdanning til bioetanol fører med seg.
Produksjon av biodiesel er ikke så energisløsende som bioetanol, men også her er det energi- og utslippsmessig gevinst i å bruke planteoljene direkte som biobrensel til erstatning for mineralolje til fyring, framfor det å skulle ta de gjennom en kostbar prosess for å kunne brukes som drivstoff for biler. Det er vel få av oss som ser for seg at vi snarlig skal slutte helt å bruke mineralolje, og mineralolje brukt til drivstoff for transportsektoren vil nok i alle tilfelle være noe av det aller siste som bør fases ut.
Johan C Løken skriver at: «Naturen har en ubegrenset evne til levere mat, råvarer og energi basert på plantevekst inklusive skog». Dette er også fri fantasi fra Johan C Løkens side.
Jeg vil oppfordre Johan C Løken, Aasmund Hagen, og andre, til selv å sette seg ned og regne litt på den energimengde trær og planter kan bidra med i vår energiforsyning. Jeg vil anbefale det såkalte lavutslippsutvalgets innstilling (NOU 2006:18, kap 5) for data om olje og energimengder. Statistikk for tilvekst i skog, og jordbruksareal, er lett tilgjengelig, og Bioforsk Apelsvoll kan fortelle om produksjonsmuligheter for planteoljer i Norge.
Også av Johan C Løken og Aasmund Hagens artikler går det fram at det tydeligvis mangler noe vesentlig i overordnet energipolitikk i Norge. Hadde det vært gjort en skikkelig jobb på dette, ville det for lengst ha vært klart at vår tilgjengelige plantetilvekst bare vil kunne dekke en liten del av dagens energiforbruk. Og hadde det vært noen som hadde sett på biodrivstoff i et helhetlig perspektiv, ville det også for lengst ha vært klart at biodrivstoff bare er et honnørord og en myte, - og i praksis et alvorlig miljøproblem.
Av Per Svardal
Leder i Hedmark Arbeiderpartis miljøutvalg

Ulv fra øst
Valpekullene som dukket opp i Osdalen, Julussa og Kynna i 2008 samtidig med de såkalte «russerulvene», har ført med seg mange reaksjoner, fra Heidi Sørensens nesten religiøse henrykkelse over ny tilførsel av gener fra langtravere fra øst, til den dype fortvilelsen til de menneskene som prøver å opprettholde en levemåte i grensebygdene øst for Glomma. For å prøve å se dette i et større perspektiv, kan vi ta steget over grensen til Sverige, siden den ulvepolitiske linjen som svenskene legger seg på i tiden fremover, også vil få innflytelse i Norge. Svenske forsker er spesielt opptatt av gen-flyten i ulvestammen. På oppdrag fra den svenske regjeringen har derfor Naturvårdsverket i Sverige utarbeidet en rapport: «Förslag til åtgärder som kan stärka vargstammens genetiska status», som kom ut våren 2009. Et av temaene i rapporten er den genetiske populasjonsstrukturen i ulvestammen i Skandinavia, Finland og Russland.
Det viser det seg at ulver fra Finland og Karelen utgjør to såkalte subpopulasjoner, og ikke en, slik forskerne antok i utgangspunktet. Den ene av disse subpopulasjonene består av ulver fra området Kainuu i den sentrale delen av Finland. Den andre subpopulasjonen omfatter alle ulver fra Karelen, sammen med ulver fra den sørlige delen av Finland (området Kymi/ Pohjois-Karjalan). Av de 10 ulvene som i perioden 2000-2008 har kommet seg over til Sverige (og Norge, og Hedmark!), og som det finnes DNA fra, har åtte med stor sannsynlighet kommet fra den finsk-karelske subpopulasjonen, (altså Syd-Finland), mens to kom fra den sentral-finske gruppen. De to ulvene som har gått inn i avlen på svensk (og norsk) område, tilhører den første gruppen - det vil si at de kommer fra den syd- finske (Kymi) subpopulasjonen.
Å vandre fra Kymi over Nord-Finland, ned til Gavlen og senere til Hedmark, medbringende sine verdifulle gener, det er en prestasjon! Dersom man ser på statistikken til Skandulv, viser den at det kom tre ulver fra øst i 1983, en i 1990, det vil si totalt fire stk fra 1983 til 2000, på 17 år, det gir i snitt 0.2 dyr pr år. I de neste fire årene, 2000-2004, kom det to dyr, det vil si 0.5 dyr pr år, mens det i de siste fire årene, 2004-2008, har kommet åtte dyr, det vil si 2.0 dyr pr år, med andre ord har det skjedd en 10-dobling i innvandringen fra øst fra den spede begynnelsen på åtti-tallet frem til i dag.
10-dobling! Heidi Sørensen kan smile hele veien til Osdalen!
Lars Toverud

Nei til søndagsåpne butikker
Vårt fokus den siste tiden har vært på Lov om helge- og helligdagsfreden, og Lov om 1. og 17.mai som høytidsdager, og den uthuling av dispensasjonsbestemmelsene som har preget utviklingen i handelsnæringen.
Det er virksomheter som for eksempel Plantasjen, definert som hagesenter, som til nå har vært den fremste eksponenten for uthuling av lovverket. Etter hvert har virksomheter som Maxbo og Jernia, da lokalisert til østlandsområdet, kommet etter og gjennomført søndagsåpent i 2005 og 2006. Motiveringen for bevisst å bryte eksisterende lovverk har basert seg på det som fra Maxbo og Jernia har vært den urimelige konkurransevridningen som er mellom såkalte hagesentre og byggevarehus/faghandlere.
Etter hvert har den ene dagligvarekjeden etter den andre kommet etter og åpnet såkalte Brustadbuer på søndager. Først Kiwi, så Rimi og nå ser vi at også Coop ønsker dette. Coop som er «litt ditt».
Dette er en utvikling vi liker svært dårlig! Når til og med aktører innenfor matvarekjeden selv uttaler at dette ikke er en god utvikling i forhold til lønnsomhet, ansattes arbeidsforhold og ansattes familie og fritidssysler, må en ha lov til å spørre seg hva som er grunnen.
For at det skal lønne seg for butikkene, må de ha liten bemanning. De bemannes utfra en grunnbemanning som tar utgangspunkt i måneder med lav omsetning. Det er ikke vanskelig å forstå, utfra dette at det er behov for mer deltid og innleid arbeidskraft.
Det er sikkert flere forklaringer på at politikere vegrer mot å komme oss i møte, men vi vil peke på to forklaringer som etter min mening er vesentlige. Den ene er forståelsen av innholdet i denne saken, relatert til betydningen av normalarbeidsdagen og den kollektive fritiden. Den andre er at påtrykket fra lokale ordførere, som altfor ofte og i stor grad spiller på lag med en aggressiv lokal handels-næring, som presser på åpningstidene. Spørsmålet har også ved flere anledninger vært tema i samarbeidskomiteen mellom LO og Arbeiderpartiet, uten at dette har gitt mer bevegelse i positiv retning for HKs vedkommende.
Høyresida i politikken har som fundament i denne sammenhengen at det ikke er politikerne som skal styre forretningenes åpningstider, og vil gå for å oppheve Helligdagsloven. Konsekvensene om lovverket skulle falle, vil det være vanskelig å se rekkevidden av, men de vil være formidable. Konkurransen i handelsnæringen vil bli skjerpet og de mest aggressive vil legge malen for hvordan utviklingen vil bli. Det vi har sett i alle mulige varianter, er at grensene har blitt flyttet vesentlig med generell utvidelse på dagtid, og stadig flere ekstremvarianter som nattåpent, døgnåpent og så videre.
Motivet for vårt krav om innstramming av bestemmelsene som vedrører søndagshandel ligger i at vi ønsker et samfunn hvor ansatte i varehandelen får frihet til å trekke veksler på en fritid som de kan bruke sammen med familie, venner og hvem eller hva de enn måtte føle for.
Har noen tenkt på hva slags samfunn vi vil få dersom Helligdagsfredloven oppheves? Skal butikkene være åpne på søndag eller hele døgnet for den saks skyld, må også barnehagene være åpne. Noen må jo passe ungene til de som må jobbe. Og når skal familiene kunne være samlet når en eller flere av familiemedlemmene må på jobb om det er hverdag eller helg, dag eller natt? Vil vi ha en kalender med bare hverdager!
Eirine S.Nabben
Regionsekretær