Leserinnlegg lørdag 23.januar 2010

Peter Mueller-saken
I Peter Mueller-saken mener jeg det er begått mange feilskjær fra begge sider på flere måter. Det er klart at man ikke kunne tolerere Muellers sextrakasserende uttalelser overfor Maren Haugli, og det tvang seg fram en reaksjon, som rett og rimelig var. Særlig har Forbundets president, Vibecke Sørensen, stått på sitt og er ikke villig til å fire en tomme. For henne synes det å ha gått mye prestisje i saken, kanskje litt for mye.

Hvis Forbundets primære ønske er å vinne gullmedaljer eller andre valører på skøytebanen, så mener jeg de kan gi Mueller «dispensasjon» så han kan trene og sekundere Håvard Bøkko til og med OL i Vancouver. Bare da vil Bøkko føle trygghet, noe som ikke er etablert med den nåværende delte ordningen, med Jostein Pedersen og Johan Olav Koss som trenere og sekundanter. Bøkko føler seg overhode ikke komfortabel med Koss som sekundant, og kjemien mellom dem er mildest talt dårlig. Nå er det også bestemt at Koss ikke skal ha noe med Bøkko å gjøre, så man kan spørre seg hva hensikten var med å dra han inn som en som skulle stille «stormen»?

Kanskje Eskil Ervik, som har kommet med i støttegruppa nylig, kan klare å dempe gemyttene noe?

Nå er skøytelandslaget samlet i Vikingskipet på Hamar, der Peter Mueller er plassert så langt oppe på tribunen som det går an, og kommuniserer med sin elev, Håvard Bøkko, med fingespråk. Dette viser med tydelighet at det er mange feilskjær i og rundt denne saken, som absolutt ikke er til det beste for Håvard Bøkko, som er Norges eneste sikre medaljekandidat på isflaten.

Kanskje har prestisjen fra Forbundets side allerede ødelagt mer enn bygget opp Håvard Bøkkos medaljesjanser? Eventuelle resultater fra Bøkkos side vil uansett bli forbundet med Muellersaken blir det gull, er det på grunn av Peter Mueller, blir det fiasko, så er det Skøyteforbundet og dets
håndtering av denne saken som er grunnen.
Vi får krysse fingrene og vente i spenning fram til OL.

Bjørn Furuheim
skøyteentusiast



Takk for omsorg og pleie i Åsnes
Da mannen min ble fysisk svekket og fikk behov for hjelp i høst, visste vi det var noen vesener der ute. Vi visste ikke om den profesjonalitet, omsorg, løsningsorientering og evne til å stille opp som vi møtte da vi tok kontakt. «Fleire borde væta om hær gærbra dætta er», sa mannen min flere ganger i løpet av høsten.

Da doen ble for lav, tersklene for høye og knærne for svake, fant ergoterapien løsninger på en rask og fleksibel måte som imponerte oss. Vi hadde ikke før fått ringt, før de gode hjelpere dukket opp og tilpasset løsninger. De gjorde oss i stand til å klare hverdagene her hjemme.
«Je blir så god i skrætten og høiller tisken vedlike», sa han etter behandling av fysioterapeut Barbara Jung. Hun ga lymfedrenasje på klinikken og hjemme hos oss - til og med i juleferien.

Når en må ha legebehandling både lokalt og på sykehus, er det ingen spøk å forsere trapper, komme tidsnok og holde ut hele dagen. Igjen ble vi imponert over at det i en travel legesituasjon kunne tas blodprøver mens pasienten satt i bilen utenfor, at legen kom hjem til oss, at transport ble ordnet og at hjelp bare var en telefon unna. Vi snakket ofte om hvor heldige vi var som hadde Christen. Ringnes og a Bjørg kombinert med spesialister på Hamar sykehus.
Den alvorlige sykdommen utfordret vår egen angst, kunnskap og mestring. Husapoteket med kaptein Sabeltannplaster og termometer fra 1980 var lite å hjelpe seg med. Sårbehandling, holde styr på resepter og dosetter, vite når det er krise eller hvordan en snur en person i senga uten å ødelegge hverandres rygg, er bare noen av utfordringene vi måtte ha hjelp til.

Samarbeid med hjemmesykepleien ble svaret for oss. Det er vanskelig å beskrive hjelpen vi fikk på så mange plan. Vi oppfattet dem som profesjonelle og trygge når de stelte sår, lærte oss mestring i den nye situasjonen, delte gleden over ferske smultringer eller bearbeidet frykten etter nattens opplevelser. De var tilgjengelige og parat til å avlaste, og respektfulle nok til å la være. De samarbeidet på tvers for å finne gode praktiske løsninger - alltid i samråd med oss.
Når sykdom rammer blir vi så sårbare. I mediene hører vi oftest om de vonde møtene mellom den som har hjelpebehovet og de som skal hjelpe. For oss er det derfor viktig å fortelle vår historie om ukene med vesnene som ble til små gledestunder, lindring og læring - tross sykdommen. Det handler om møter med modne, hele mennesker, der f.eks en lege tør være personlig nok til å gi bort en dvd som gave i tillegg til å gi faglig hjelp, en hjemmesykepleier som sender kort fra Budapest og en spesialist som tar seg tid til å høre om drømmer i tillegg til å gi informasjon om blodverdier og cellegift.
En stor takk for all støtte, faglig hjelp og respektfull medmenneskelighet i forbindelse med Ole Egil Støens sykdom og død 07.01.2010

Åse Lund Støen med døtrene Vanja og Connie



Protestskriv januar 2010
Vi i «Østre Hedmark Vilt og Miljøforening» vil med dette for «n-te» gang protestere på det sterkeste mot den nedbyggende og nedbrytende rovdyrpolitikken som føres, for den bevirker stadig større skadevirkninger utover i bygdene. Stadig flere dyreholdere ser seg ingen annen utveg enn å avlive hele besetningene av sau, for uansett er det ingen fremtid i å fortsette. Det er bare svelt i hel. Og de yngre generasjonene som skulle ha fortsatt denne naturgitte og miljøriktige driften, de tvinges følgelig ut av bygdene for å finne seg andre inntektsgivende yrker. De fleste som driver med sau der har nemlig ikke jord som egner seg til annet enn fôrproduksjon og småfedrift. Dyreholdet er rett og slett umuliggjort på grunn av rovdyra. Og bygdene utarmes og avfolkes følgelig mer og mer. Snakk om idiotpolitikk!

Herved vil vi komme med et betimelig spørsmål (og som krever et begrunnet svar). Hvilke tungtveiende begrunnelser ligger bak denne bygde- og miljødrepende politikken?

Og: Det er ikke bare husdyrholderne som må gi avkall på hevdvunne verdier i utnyttelsen av ressursene i utmarka. Alle som har jakthunder og bedriver jakt kan ikke lenger slippe hundene løse i skogen, for altfor mange blir drept av rovdyra. Dette betyr at hele trivselen med slik jakt nå er fullstendig borte, i og med at hundene blir «utbyttet», ofret i rovdyrkjeften. Hvilke rekreasjonsverdier er da tilbake for jegerne, tør en spørre? Og denne gruppen teller tusenvis!
Dessuten: Folk er heller ikke trygge for småbarna sine som er ute og leker i eller i nærheten av skog! Og det er utrolig mange. Vi spør: Når skal dette vanviddet stanses? Eller: Må det først drepes et barn i ulvekjeft før noe vettug skjer?

I Sverige drives det ulvejakt for tiden, for de har innsett at dette uomtvistelig er påkrevet slik situasjonen nå er blitt. Dette må vi fullt ut støtte dem i.
Til slutt vil vi stille et betimelig spørsmål: Hvor i heiteste er politikerne våre i denne saken?

For Østre Hedmark Vilt og Miljøforening:
Sally Rundberget, sekr.



Antall dødsbranner må ned

I gjennomsnitt har seks personer omkommet i brann i januar måned de siste fem åra. At vi litt over halvveis i januar i 2010 allerede er oppe i ni tap av menneskeliv etter brann, er urovekkende og svært beklagelig. Årsakene kan være mange.

Vi har i store deler av Norge opplevd en av de kaldeste vintrene på lang tid. Dette medfører ekstra behov for fyring, og med flere varmekilder av forskjellig art øker brannrisikoen. Det bør nødvendigvis ikke være slik, men det forutsetter at både vedovner, pipe, elektrisk apparatur og det elektriske nettet, inklusive sikringstavle, holder mål. Dette er huseiers hovedansvar. Ansvar for kontroll og tilsyn ligger på kommunale brannvernmyndigheter og kraftselskap eller el-tilsyn.
På Stortinget behandler vi i justikomitéen nå en egen stortingsmelding om brannsikkerhet. I meldinga legges det stor vekt på å bedre beredskapen og håndteringsevnen ved uforutsette hendelser, herunder også brann i boliger, institusjoner og ved større skogbranner.
Her er også en gjennomgang av brannsikkerheten til særskilte risikogrupper i ordinære boliger og omsorgsboliger et av foreslåtte tiltak. For vi ser at eldre og uføre er særlig utsatte når det brenner.

Andre forslag er strengere krav til røykvarslere og slokkeutstyr i boliger, en egen strategi for informasjon og holdningsskapende arbeid og skjerpet krav til brannsikkerhet i eldre leilighetsbygg. Et annet vesentlig tiltak for å bedre brannsikkerheten er å styrke det interkommunale samarbeidet mellom lokale brannvesen.

Samtidig kan hver enkelt av oss bidra for å forebygge brann. Vi må ta oss tid til å sjekke brannsikkerheten i eget hjem, blant annet med røykvarsler, brannslukningsapparat og sikker rømningsvei.
Thor Lillehovde, stortingsrepresentant (Ap), medlem justiskomitéen




Kriger Forsvaret mot demokratiet?
Igjen viser Forsvaret sin arroganse rettet mot grunnleggende demokratiske avgjørelser i Rendalen. Til tross for at Rendalens folkevalgte, grunneier, grunneierlag, hytteforeninger og flere næringsdrivende klart har sagt nei til vinterøvelser innenfor kommunens grenser, velger Forsvaret å overkjøre demokratiet ved å bruke sin påståtte rekvisisjonsrett til å disponere utmarka.

Hvorfor gjør de dette? Etter en lang stillingskrig i 2007 ble det etter initiativ fra kommunen inngått et slags forlik ved at Forsvaret fikk støtte til å ha vinterøvelser øst for Osdalsveien. Dette var et kompromiss flere av oss var skeptiske til, men som vi valgte stilletiende å godta.
Det er tydelig at dette kompromisset ikke passer generalene, og at de nå igjen er på krigsstien, siden de legger beslag på området vest for Osdalsveien til årets vinterøvelser.

Vi kritiserte før jul i lokalavisene Forsvarets planlagte bruk av hvitt fosfor, og vi kritiserer igjen Forsvaret for å ta seg til rette, denne gang utenfor øvingsfeltet.
Denne gang vil vi derimot gå lengre og vil rette en henvendelse til forsvarsminister Grete Faremo og miljøvernminister Erik Solheim om å engasjere seg i denne krigen som Forsvaret innleder mot folkestyret i Østerdalen.

Vi ber derfor Hedmark Ap, Hedmark SV og Hedmark Sp om å engasjere seg i saken og sammen med oss kreve at Faremo og Solheim tar generalene i øra og forteller dem at slik kan ikke Forsvaret gå fram uten at de mister all tillit blant befolkningen. Vi forstår ikke argumentene for å benytte disse områdene, fordi de er altfor tynne.

Naturvernforbundet i Midt-Østerdalen
Oddvar Olsen