Leserinnlegg lørdag 9.januar 2010

Rett skal være rett, Team Elverum!
Håkon Nielsen fra Team Elverum har et langt innlegg i Østlendingen 8. januar. Det meste av innholdet lar jeg ligge ukommentert, men når Team Elverum påstår at det er de som forvalter den EGENTLIGE Ap-politiken i kommunestyret, da må jeg få protestere.

Det medfører ikke riktighet at: «Team Elverum har fulgt opp EAp valgprogram ved å støtte at rutbilstasjonen skal bli på torget og inngå i utbyggingen av Mart'nsenteret. Vi svikter altså ikke EAps velgere på denne saken.» sitat hentet fra innlegget.

Det motsatte er tilfelle. Elverum Arbeiderparti hadde et klart flertallsvedtak på vårt medlemsmøte i denne saken, om at skyss-stasjonen skulle bli etablert på Vestad, nåværende jernbanestasjon. Dette vedtaket ble gjort i forbindelse med inngåelsen av samarbeidsavtalen «Elverumserklæringen», et dokument som likestilles med partiprogrammet vi gikk til valg på. Flertallsvedtaket er å ta velgerne og medlemmene på alvor. Mulig at noen av våre medlemmer er imot at skyss-stasjonen legges til Vestad, men da må de møte opp på våre medlemsmøter og delta i den aktuelle debatten når den tas.

Jeg er heller ikke alltid enig i alle saker. Da fremmer jeg mine synspunkter i debatten på medlemsmøtet og håper på at jeg kan påvirke flere til å mene det samme som meg i saken. Dersom jeg ikke lykkes, må jeg forholde meg til hva flertallet bestemmer i saken. Slik er demokratiet.

Når partidemokratiet har sagt sitt, går Ap for vedtaket - uansett hva partiledelsen eller andre enkeltmedlemmer personlig måtte mene om saken. Dessverre var det noen av våre tidligere folkevalgte som viste at demokratiets spilleregler ikke er viktige for dem.

Ved valget i 2007 gikk Ap til valg på at Elverum skulle styres i samarbeid med SV og Sp. Dette var et tydelig overordnet løfte til velgerne. Og dette sa velgerne ja til. Velgerne ba i 2007om et rødgrønt Elverum. Team Elverum har i 2009 sørget for et blått Elverum i stedet. Slikt har ingen verdens ting med demokrati å gjøre.
Lillian Skjærvik,
gruppeleder i Elverum Arbeiderparti.




Sykelønn
Hei dere som har jobb og som får bruke kompetansen deres til noe meningsfylt; det vil si at dere får tillit til å gjøre det dere kan og/eller får nye utfordringer. Dere får tilbud om kurser og vidreutdanning. Dere får økt sjøltillit og sjølrespekt. Dere trives og er en positiv faktor på arbeidsplassen og i andre relasjoner. Dere gjør gjerne en ekstra innsats. Dere har god helse. Tror jeg.
Kari Kalsveen



Solidaritet i arbeidslivet
Sjefredaktør i ANB, Hallgeir Westrum fillerister i Glåmdalen en av samfunnets såkalte «rikinger» for sitt syn omkring det økte sykefraværet i norsk arbeidsliv. «Hva slags logikk ligger det bak et system som skal gi en ekstra straff til dem som allerede er rammet» spør Westrum. Hvorpå han så fremsetter sitt syn om at premiering av friske arbeidstagere er usolidarisk, usosialt og uverdig.

Det er helt utrolig at en sjefredaktør av dette format nekter å innse at problemet med økt sykefravær i norsk næringsliv er formidabelt. Hvorfor tar ikke sjefredaktøren for seg mer konkrete forslag til løsning av dagens problemer? Er det fordi han selv er redd for å bli filleristet av LO?
Når man leser slike innlegg som Westrum her skriver, får man en fornemmelse av at han ser på norsk næringsliv som kun bestående av størrelser som Statoil, Hydro og Telenor.

Hvordan tror Westrum hverdagen er for alle småbedrifter hvor det ikke er rom for å omplassere eller «låne» ansatte fra andre avdelinger når noen er borte fra jobb. For denne type bedrifter er fravær en stor utfordring. Ikke bare skal man betale full lønn for den sykmeldte inntil 16 dager, men man skal skaffe vikar som også skal ha sin lønn. Med det kostnadsnivået norsk næringsliv har kommet opp i, vil det i fremtiden bli svært vanskelig å redde utsatte arbeidsplasser innenfor industriproduksjon.

Året 2009 er tilbakelagt og vi kan se tilbake på et rekordår av konkurser. I følge SSB angitt til ca. 6200. For å holde seg til en nøktern linje, betyr dette tap av minimum 620 mill. i innskutt aksjekapital. Kapital som for mange er lånt med pant i sine hus og hjem. Nå er det ikke slik at konkursene fremkommer pga. sykefravær. Dog har dagens totale kostnader for konkurranseutsatte næringer nådd taket. Westrum er ikke villig til å innse at premiering er med på å redusere fraværet. Han stempler heller «rikingene» for å inneha et usolidarisk, usosialt og uverdig syn på arbeidsfolk.

Det bør ikke være den minste tvil om at det skal lønne seg å arbeide. Det at folk er friske og raske bør og skal være fordelaktig.
Om ikke Westrum og hans redaktørkolleger tilsluttet A-pressen tar inn over seg at kostnadene i norsk næringsliv er på ville veger, er det på høg tid for disse herrer å sette seg ned å studere utviklingen i oljelandet Norge. Ønsker vi at arbeidsplassene omkring produksjon skal bestå og fornyes, ikke minst i Innlands-Norge, må utgiftene ned også hva gjelder sykdom i arbeidstiden. Skal en voksende offentlig sektor få de pengene de krever, må norsk næringsliv ha rammebetingelser som gir muligheten til å overleve for så igjen å holde hjulene i gang i den offentlige sektor. Dagens sykelønnsordning bør ikke være noen hellig ku på veien mot målet.

Roy A. Holseter
Grue Frp



Nei til jakt på ulv
De siste dagene har vært utrolig triste for oss som ønsker at ulven skal ha sin rettmessige plass i vår fauna. Merete Furuberg, leder i Hedmark bonde -og Småbrukerlag uttaler i Østlendingen at det bør bli jakt på ulv i Norge også, ettersom de svenske jegerne var « så flinke « å skyte ut 22 ulver på en dag . Grunnen til dette var at disse jegerne i dagevis hadde sporet ulvene og omringet dem. Det er vel ingen heksekunst å skyte et dyr når 100 jegere flokker seg rundt det med ladde våpen.

Merete Furuberg mener også at det bør være jakt i Norge, fordi Norge og Sverige samarbeider om den skandinaviske ulvepopulasjonen. Skal samarbeidet være riktig, bør Norge ta sin broderlige del av antall ynglinger og antall ulv. Da bør vi ha 10 ynglinger av ulv og minimum 100 ulver. Bernkonvensjonen ble vedtatt 18. juni 1979, trådte i kraft 1982. Norge ratifiserte konvensjonen 27. mai 1986, der Norge forplikter seg til å ha en del av bestanden til de 4 store, ulv, gaupe, jerv og bjørn. Soria Moria 2 fastsetter at rovviltbestandenes overlevelse skal sikres sammen med beitedrift basert på utmarksbeite.

Naturmangfoldloven $5 sier at artene og deres genetiske mangfold skal ivaretaes. I ulvesamfunnet blir de sterkeste og klokeste valgt til ledere. Ulven er en kraft i naturen som viser vei for mennesket. Istedet for å ta til oss denne kraften og la den vokse i oss, fjerner vi denne kraften ved systematisk å utrydde disse vakre og intelligente dyra. Når vi slipper sauer i utmarka, viser ulven oss hvor svake og dårlig tilpasset disse dyra er. Rovviltnemndenes arbeide består i å ta hensyn til rovdyrene og beitenæringens interresse, men svikter sin oppgave. Alle vedtak og hensyn går i rovdyrenes disfavør. Rovviltnemdene består av politikere utpekt av fylkesutvalget etter de ulike partienes størrelse i fylkestinget. De har til oppgave å fastsette jaktkvoter og lage forvaltningsplan som både tar hensyn til rovdyr og beitedyr. Gaupenes situasjon har forbedret seg litt, men når det gjelder bestandmålene til ulv og bjørn er det langt igjen. Ingenting blir gjort for å sikre levedyktige bestander. Rovviltnemndene lager forvaltningsplaner ut fra beitenæringens interresser og krever ingenting av tiltak for å verne husdyr på utmarksbeite. De tar heller ingen hensyn til den store prosenten av illegal jakt som foregår i Norge.

Folkeaksjonen Ny Rovdyrpolitikk har aldri skjult at de ønsker å utrydde ulven i Norge. Det som er merkverdig er at Direktoratet for naturforvaltning overlater til denne organisasjonen å forvalte Rovdyrbasen på deres hjermmeside. De blir også benyttet på hjemmesiden til Skandulv /NINA. Det er kanskje ikke så merkverdig at situasjonen for rovdyra i Norge er så vanskelig. Hva skal en med uvenner så lenge en har slike venner.
May - Harriet Seppola



Undring
På lederplass i Østlendingen den 7. januar finner man som siste post, en kort kommentar om det redaktøren(red.) oppfatter som Kristelig Folkepartis og Høybråtens hovedkrav for samarbeid med regjeringen.

Man noterer seg innledningsvis at red. bruker uttrykket «ærejakt» som overskrift på sin kommentar, og undres et øyeblikk over hvem dette kan omhandle som har snublet inn en slik vederstyggelighet og som her får sitt pass påskrevet gjennom lett bitende retorikk. Effekten skal kanskje være å jekke ned Høybråten litt?
Bare en liten detalj: I undring over dette retoriske baksparket, blir jeg bitt av en ergjerrig basill og sjekker ut Nationens nettside for å se hva Høybråten har sagt. Leder nevner nemlig Høybråtens uttalelser til Nationen om saken og gjør disse til tolkning for sin spisse penn, men det som virkelig står på nettsiden hos Nationen 7. januar er å finne i en kommentar fra Nationens journalist som kun gjengir innhold fra Høybråtens kommentar til NTB. Dette kan tyde på ; Nationen har ikke snakket med Høybråten, Østledningen har ikke snakket med hverken Nationen eller med Høybråten. Kjekt å vite, kanskje?

Videre lurer jeg litt på om fremstillingen av Høybråten som en spesielt ærekjær politiker beæret over positiv omtale, er riktig og viktig, og for hvem dette er viktig i så fall? Etter det man erfarer, er noe av det første man hører i kommentarer fra nåværende regjering, dens fortreffelige håndtering av eller innsats i de fleste tema og saker.

Oppfatter leder som karikerende i et forsøk på å latterliggjøre Høybråten, lurer litt på det.
Det er utvilsomt et menneskelig trekk det å gi spark til andre for å styrke eget ego. Det er kanskje ikke det beste for andre og egentlig ikke for en sjøl.
Apropos holde rede på hva som er godt : Kanskje det bør være opp til leserne å holde rede på hva som er god journalistikk?
Morten Furuseth