Leserinnlegg tirsdag 26.januar 2010

Rovdyr og bygde-Norge

Jeg kunne ikke unngå å legge merke til leserinnlegget fra «Østre Hedmark Vilt og Miljøforening» underskrevet av Sally Rundberget som er fungerende sekretær i nevnte forening. At foreningen er lokalisert i Østre Hedmark er det vel ingen tvil om, men hvis denne foreningen og deres meninger skulle vært representativ for natur/miljøbevegelsen samt jakt og fiskeklubbene i Norge, hadde det vært dårlig stelt her på berget. De bommer nemlig ganske kraftig på flere punkter i sine uttalelser.

Det jeg vil ta tak i, er bruken av vikarierende argumenter. Det at bygde-Norge fraflyttes på grunn av rovdyr, er og blir et vikarierende argument for sannheten. Likevel prøver FNR, Sally Rundberget og hennes likesinnede å hamre dette inn i våres hoder. De tar tak i sin egen irrelevante redsel for rovdyr og bruker fraflytting fra bygda som et argument i stedet for å prøve å gjøre noe med sin egen redsel. Leser av debattinnlegg blir dunget ned med at det er rovdyrene og kun de som har skylden i at bygde-Norge blir fraflyttet. Dette har overhodet ingen rot i virkeligheten.

At ungdommen flytter fra bygda og inn til byene har vi visst siden 50-tallet.

Dette er slett ikke noe nytt. Min farfar hadde selv et småbruk i Eidskog, hvor han fødde opp min far samt hans søsken, en flokk på 7 søsken. Alle barna flyttet til byen, og når min farfar og farmor var vekk, sto bruket forlatt største delen av året. Det var bare om sommeren det var liv der. Bruket var rett og slett for lite til at noen ville leve av det. Man kunne nok levd av dette bruket selv i dag, men det hadde ikke blitt noen BMW og flatskjerm eller siste skrik i mobiltelefon. Det er her grunnen til at bygda blir fraflytta ligger. Samfunnets krav til levekomfort.

Dette ved siden av landbrukslover som gikk ut på dato i forrige århundre. Det ligger mye og til dels god landbruksjord brakk i dag. Mange steder blir husene brukt som feriebolig. Jorda kan ikke leies ut til åker av forskjellige grunner. Jordene er for små eller de egner seg best til beite eller fôrproduksjon. En omlegging av landbruksloven kunne i mange tilfeller bøte på dette og gitt de småfebøndene som fremdeles har lyst til å satse, nok ekstra jord til at de kunne drevet både lønnsomt og effektivt selv med rovdyr i nærheten. Det er faktisk en kjensgjerning at flere som har prøvd på og fått til drift i rovviltområder, nesten eller helt har blitt mobbet fra bygda.

Det viktigste for å få til en omlegging av landbruket er at det ligger en politisk vilje bak. Denne politiske viljen vil ikke være tilstede så lenge folk gjør bruk av vikarierende argumenter om at rovdyra avfolker bygda. Man må først innse at man har et problem og at det vil koste krefter og hardt arbeid å løse det. Det er først hvis bygde-Norge selv reiser seg og krever at de folkevalgte må ta tak i det reelle problemet at den politiske viljen vil være tilstede for å gjøre noe.
Jeg synes det er fryktelig synd at Sally Rundberget og hennes likesinnede skal få fortsette å tåkelegge diskusjonen rundt fraflyttingen av landsbygda med dette hysteriske ropet «ulv, ulv»

Landsbygda i Norge er et fantastisk sted og er slett ikke tjent med at man ikke tar tak i de reelle problemene som eksisterer. Bygde-Norge fortjener en fremtid, det samme gjør miljøet. Et miljø som i dag lider under global oppvarming. Kortreist mat er en fantastisk ting, men det ser i dag ut til at den er i ferd med å forsvinne. I Norge ligger hovedgrunnen til dette i at vi har lover som ikke tar høyde for at samfunnet har forandret seg. Dette er hovedgrunnen til at mye god jord ligger upløyd i dagens landbruks-Norge. Det er på tide at vettuge folk og sambygdinger reiser seg og hever sin stemme, slik at de reelle grunnene til fraflyttinga kommer på dagsordenen, landbrukspolitikken, samfunnets konsum, dagens velferdskrav etc. er alle viktige og reelle punkt i denne debatten. Rovdyr er ikke det.
Stein Arnesen




BSU-ordningen må styrkes

Debatten rundt BSU-ordningen preges av ideologiske skylapper. I mellomtiden skyter veksten i boligprisene fart - igjen.
BSU-ordningen var en genistrek da den ble vedtatt i 1991. Den gangen kunne man spare 10.000 kroner årlig, og 60.000 totalt. Poenget med ordninger var, og er, å gi unge en mulighet til å spare seg opp egenkapital til kjøp av bolig, samtidig som ordningen er gunstig rent skattemessig. Spareformen er en logisk konsekvens av en politikk som har som mål at så mange som mulig skal eie sin egen bolig. Paradokset er at BSU-ordningen på ingen måte har fulgt prisveksten i boligmarkedet. De 150.000 kronene man kan spare, monner ikke akkurat når en 2-roms i Oslo starter på rundt 1,5 millioner.

Dessverre er Arbeiderpartiet og SV bekymret for at «de rike» vil ha fordeler av ordningen. Det er i beste fall en ubegrunnet og utdatert ideologisk ryggmarksrefleks. Alle som sparer i BSU vil nyte godt av god rente og skattefradrag. At samfunnet gir incitamenter til at unge folk skal spare, og spare til egen bolig, burde være positivt uansett. Det at noen foreldre fyller opp barnas BSU-konto uten at det merkes på lommeboka, kan da ikke være et argument for at ordningen skal være dårligere enn det er politisk flertall for?

Regjeringa må derfor i statsbudsjettet for 2011 presentere en modernisert BSU-ordning. Årlig sparebeløp må økes til minst 30.000, og det totale sparebeløpet må dobles fra dagens nivå. Regjeringa bør også vurdere å øke fradragsprosenten, og se på om aldersgrensa skal endres.
Det er skuffende at Ap og SV er så lunkne til BSU-ordningen. Jeg utfordrer derfor de to andre rødgrønne ungdomspartiene til å presse på for at vi sammen kan få på plass en bedre ordning fra nyttår.
Johannes Rindal,
leder i Senterungdommen




Til Trysil
Arbeiderparti

Etter at vår kjære Turid døde, har Trysil kommune med Fylkesmannens bistand, påført min datter mye smerte og gjort situasjonen vanskeligere for oss begge. Ordføreren, som er leder av Trysil Arbeiderparti, har hittil ikke vist engasjement i saken, til tross for at han er godt informert. Rosebuketten som partiet sendte oss i anledning av dødsfallet, returneres herved på denne måten. Hyklersk medynk er det vi trenger aller minst akkurat nå.

Thorbjørn Bakken




Lærdom av finanskrisen

Toppledere i bank og finans melder at den økonomiske nedturen er i ferd med å bli snudd til oppgang. Amerikanske storbanker, som for øvrig har blitt enda større etter krisen, tjener plutselig mange, om ikke mer enn før 2007. Ca. 50% av storbankenes profitt blir igjen delt ut i bonuser for 2009 og planlagt for 2010. Vanlige amerikanske familier har det vanskeligere økonomisk enn for et år siden, siden den gjennomsnittlige reallønnen er blitt redusert i de senere år. Prøv å fortelle for eksempel en arbeidsledig bilarbeider i Detroit, og de er det mange av, eller en av de omtrent to millioner New-yorkere som er avhengig av matbilletter eller suppekjøkken for å eksistere, at «nå går alt så meget bedre».

Sentralbanker og regjeringer rundt om i verden har pumpet inn astronomiske beløp av billige penger for å få økonomien på beina, men disse beløp blir ikke investert i realøkonomien, for bedriftene er usikre og holder igjen når det gjelder investeringer. Disse billige pengene, som oversvømmer globale finanssystemet, søker kortsiktig profitt, og investeres i aksjer og statsobligasjoner i påvente av stigende renter på grunn av gigantunderskudd på statsbudsjettene. Dette er årsaken til at aksjene på verdensbasis har steget med fra 70% og oppover siden bunnoteringene i 2008 - våren 2009. Det samme gjelder prisen på råvarer. Industriproduksjonen ligger omtrent flat, så det er ikke industriens økende etterspørsel som driver råvareprisene oppover, men spekulantene. Mange banker har endret funksjon fra kredittgivere til risikotagere med statlige penger.

Meget høy arbeidsledighet i de store industriland, og redusert reallønn for folk flest reduserer selvfølgelig etterspørselen etter varer og tjenester. Men - folk i finansbransjen tjener grovt igjen, også her i det rød-grønne Norge. Etterspørselen etter luksusbiler i millionklassen øker ifølge Dagsrevyen 20.01.10. Så mitt spørsmål er: Har vi lært noe av finanskrisen?

Helge Strupstad

Å kritisere kritikere

Kjære Jan Hansen eller hva du måtte kalle deg i det sivile liv. Den 15. januar beskyldte du meg i Østlendingen for karakterdrap på Kristin Sandberg. Drapet skal ha funnet sted på min private blogg der jeg refererer til reelle hendelser, og der jeg stort sett siterer fra Kristin Sandbergs egen forhåndsomtale av sin nye bok. Snakker vi altså i bunn og grunn om et selvdrap? Grunnen for at jeg er i behov for å besvare dine anklager, er at du insinuerer at mine private ytringer skal være uttrykk for det du kaller hele steinerskolebevegelsens, og verre - steinerskoleforbundets «sekteriske og manipulative krefter». Jeg kan forvisse deg om at mine arbeidsgivere gremmes over at jeg fra min private blogg tar besværet med å pisse i det steinerkritiske vepsebolet i Hobøl. Men vi lever i et fritt land, dessverre for noen, kan du si, og dermed bør det være lov å si på en privat blogg det samme som Kristin Sandberg sier gjennom en hel bok: Ja, det er noe de ikke forteller oss, folk må skjønne at bak ligger det en annen agenda. Som en tidligere steinerskoleelev og som steinerskolepappa for tre, er det for meg helt opplagt at påstandene som snart vil foreligge i bokform, stort sett bunner i en tragisk og personlig historie som jeg har nær kjennskap til. Jeg er steinerskolekritiker selv, men jeg vet også hvor mye dette skolealternativet betyr for mange av oss, og derfor ønsker jeg ikke at en enkel person uforskyldt og på en så nedrig måte skal ramme mine unger, mine venner, mine kollegaer og hundretusener av ildsjeler verden over.

Forleden var det noen i Klassekampen som mente at det er et «viktig prinsipp i ethvert fungerende demokrati at man holder enkeltmennesker ansvarlig for sine handlinger, og ikke denne personens gruppe, familie, nærmiljø, etnisk bakgrunn og så videre. Dette er opplagt, men brytes stadig.» Vel, her har den selvoppnevnte steinerkritikeren fra Hobøl noe å lære. Har du ryggrad, så diskuterer du sak og angriper meg, og ikke kollektivt de titusener av mer eller mindre fornøyde elevene, foreldrene og lærerne som riktignok ikke alltid er feilfrie, men som stort sett yter sitt beste for å sikre skolenorge større valgfrihet.

Gottfried Straube Fjeldså