Leserinnlegg torsdag 11. september 2008

Naturen som forsvinner

I Os i Østerdalen vil ordføreren åpne for gruvedrift i nasjonalparken og ser for seg å "åpne fjellet". I Åmot vil man bygge ut og lage en "fjollevei" til Hamar gjennom viktig natur. I Einunndalen, kanskje Norges vakreste seterdal, legges større områder under vann for å tilfredsstille Glommen og Laagens brukseiere. Bygging av småkraftverk hylles og vassdragsnatur gjemmes bort i rør, turbiner og stål. I Stor-Elvdal droppes rikspolitiske villreinmålsettinger for høystandard hytter. Miljødepartementet sier det er gjort bevisste valg. På Finnskogen ønsker man å bygge nytt spa-anlegg, selv om man lett kan finne ro og hvile der nå. Det er ikke en menneskerett å kjøre bil på Snøheimveien inne i Dovrefjell heller.
Slike eksempler på en bit for bit politikk fører til at Norge som et fantastisk naturland blir oppstykket, usammenhengende og til slutt utradert. Fylker som Akershus, Vestfold og Østfold har mistet all sin villmark. Naturen har dårlige kår. Hele 3800 arter er mer eller mindre truet i Norge. Hovedårsaken er feil arealbruk. Når naturen forfaller til en gjenstand og kun en økonomisk ressurs, forarmes vår eksistens. Spørsmålet om hva vi skal ha av natur er også et spørsmål om hvorledes mennesket skal være. Vår natur utgjør det originale og særskilte ved vår kultur. Taper vi viktige naturområder og opplevelsen av disse, har vi muligens heller ikke noe å tilføre oss selv eller framtidige generasjoner. Vi truer vår natur i dobbelt forstand.
Ser vi landet under ett er en fjerdedel av kystlinja nå bygget ned. Det tilsvarer en halv gang rundt ekvator. Nedbyggingen av kystnaturen og fjellområder drives fram av sterke krefter: økt privat rikdom, ivrige entreprenører og politikere. Det gir irreversible naturinngrep og raske penger.
Hovedansvaret for å snu denne uønskete og alvorlige utviklingen ligger hos regjering og storting. Lovverket og redskapskassen er i orden, men praksisen er altfor dårlig. Det vil hjelpe om mer myndighet flyttes fra kommunene til fylkesmannen. I distriktskommuner er det i en slik sammenheng et stort problem at alle kjenner alle, det er praktisk vanskelig å si nei til enkelte initiativ. Heldigvis finnes det mange som vet betydningen av å forvalte godt det de kun har til "låns" på et tradisjonelt og skånsomt vis. Mange kommuner må derimot bli i stand til å se sin egen naturarv. De kan begynne med å ansette miljøvernledere igjen.
Utfordringen er ikke å åpne opp for mer bygging i kyst og fjellnatur, men å lukke det lille som er igjen av de siste naturreserver. Ikke for virkelige venner, men for videre utbygging som har gode kår. Aldo Leopold skrev i 1948. "Vi vokter våre kunstverk, mens arter og villmark som representerer naturens arbeid gjennom millioner av år forsvinner framfor nesen på oss"
Optimismen ligger i at vi kan forandre holdninger og respekten for naturen, da slipper de neste generasjoner å bøte på det ubotelige.

Gjermund Gjestvang

Urimelige påstander

I Østlendingen tirsdag 2. september leser jeg om erstatninger og holdninger til rovdyrtap.
I artikkelen "Frikjent for rovdyrpåstander" i et NRK-program, som var ment å sette fokus på myndighetenes forvaltning av rovdyrspørsmålet. Der hevdes det at bonden får mer igjen for dyr som rovdyr dreper enn som slakteren dreper.
I så fall er det da mer enn merkelig at bøndene protesterer på at de tjener mest på at rovdyra dreper husdyrene deres. Da må jo bøndene være de reneste idioter!
Her er det åpenbart noe som ikke stemmer. Og som det bør ryddes opp i. Straks!

Sally Rundberget

Triste tider

Markedsfundamentalistene er raskt ute når det gjelder å kritisere offentlig virksomhet. Den er urasjonell, ineffektiv, byråkratisk, preget av korrupsjon, og sløser på denne måten med skattebetalernes penger. Det beste er å privatisere mest mulig, og la markedet få avgjøre hva som har livets rett. Markedet skal være en slags sjølregulerende mekanisme som styres av forbrukernes ønsker og valg til det beste for forbrukerne – slik er det i hvert fall i teorien.
Det som nå har skjedd i USA med at staten, med skattebetalernes penger, har sett seg nødt til å gå inn og redde to private banker fra konkurs, må være det største nederlaget for markedsfundamentalistene på år og dag – i hvert fall etter Enron-skandalen. Og dette skjer til og med i markedsliberalismens høyborg, Høyres og Fremskrittspartiets ideologiske hjemland. Hva ble det igjen her av markedets iboende sjølregulerende mekanismer til beste for forbrukerne, det vil si låntakerne?
Denne skandalen har på nytt avslørt at markedsliberalismen gir enorme spillerom for manipuleringer, feilinformasjon, triksing med regnskap, uttak av enorme sjefslønninger, opsjonsavtaler som kan friste til fiksing av børskurser osv., sjøl om det ikke står noe om dette i lærebøkene. Grådighetskultur koblet med minimal eller oppkjøpt kontroll, har brakt USA til randen av et nytt 1929.
Det er også typisk for mediedekningen av, og kommentarene rundt, det som har skjedd, at det snakkes og skrives om "finanskrise", "krise i økonomien" osv., ingenting om at dette først og fremst er ei krise for markedsliberalismen som økonomisk system. Dersom dette hadde vært to statsbanker, ville media, Høyre og Fremskrittspartiet vært raske til å peke på offentlige instansers udugelighet. Problemet nå er at de heller ikke kan peke på at denne krisa i to private selskaper er en naturlig tilpasning til en ny situasjon, en slags naturlig fornyelsesprosess, slik det snakkes om når private selskaper har problemer, for da hadde jo ikke staten trengt å hive ut noen redningsbøye. Ville Høyre og Fremskrittspartiet også satt i verk slike sosialistiske tiltak?
Dette er triste tider for markedsfundamentalistene om dagen.

Jon Ole Hokstad
Tynset

De frie markedskrefter

Håper at Folk Flest har lagt merke til at den store, stygge Staten måtte inn for å berge folks penger og boliger i de amerikanske boliglånsgigantene Fannie Mae og Freddie Mac.

Johan Kaare Herje

Dagen demokratiet ble myrdet

Den 11. september vil for alltid bli husket som dagen demokratiet og friheten ble styrtet. Dagen da vi mistet vår legitimitet vil framstå som et symbol på hvor galt det må gå når man setter først andre verdier enn de humane.
For nøyaktig 35 år siden ble det demokratisk valgte regimet til sosialisten Salvador Allende brutalt styrtet i et militærkupp. Allende og hans sympatisører valgte å beskytte demokratiet med våpen. Allende ga sitt liv i kamp for folkets frihet, i kamp mot generaler, teknokrater og representanter for utenlandske kapitalister. Det er kommet fram i ettertid at kuppet, i det minste passivt, ble støttet av USA. Konsekvensene for Chile, skulle bli ti år med korrupsjon, politisk forfølgelse, diskriminering og rovkapitalisme, dette mens vesten lukket øynene.
Sett i perspektiv kunne et demokratisk sosialistregime i Latin-Amerika vært et strategisk viktig element for avspenning i likhet med for eksempel Jugoslavia. Hva som kunne ha skjedd vet vi ikke. Resultatet av kuppet ble i alle fall undertrykkelse og utbytting. Tusener ble fengslet, drept eller de bare forsvant under general Pinochets regime. Videre var det ikke de fattige arbeidere og bønder i Chile som ville komme til å nyte inntektene fra de rike naturressursene i landet.
I ettertid er det klart at vestens overlegne tiltro til liberalisme, "frihet" og demokrati, ikke minst på det økonomiske plan, førte til at vi lot hundretusener av vanlige folk dø uten lov og dom på Filippinene, i Indonesia, Chile, Argentina, El-Salvador, Nicaragua, Colombia, ja til og med i Europa tillot vi å bekjempe demokrati og frihet i Hellas.
Selvsagt var trusselen der, kommunismen i øst truet, og selvsagt var det mange eksempler på at Sovjet støttet kupp og sine egne diktatorer, men dette betyr ikke at det var nødvendig for vesten å styrte demokratiske regimer. Derimot ser vi at land med en solid sosialistisk profil, som Sverige og Norge, som samtidig var demokratier, valgte å slutte opp om vesten. Hva progressive regimer i resten av verden kunne ha utviklet seg til, vet vi ikke, fordi noen mente profitt, makt og eliter var viktigere enn folket og demokratiets prinsipper.
Nå er det heldigvis nye tider i Latin-Amerika, med en lang rekke av nye reformvennlige, demokratiske ledere. Men stadig fortsetter vi i vest å tro at demokrati betyr hva vi selv mener er riktig. Paradokset er enormt når vi den ene dagen er villige til å gå til krig for "demokrati", for neste dag å fordømme det når vi faktisk ser det, et eksempel til ettertanke er Palestina. Først sier vi, "hold valg, hvis ikke får dere ikke støtte eller muligheten til å forhandle", valg blir holdt, demokratisk, rettferdig, nesten like bra som et gjennomsnitts vesteuropeisk land, resultatet viser at de radikale islamistiske Hamas vant. Resultatet er at vi ikke anerkjenner dem, vi forsyner dessuten den tapende part (PLO) med våpen, slik at de kunne kontrollere de demokratisk valgte myndighetene, og kaller det et kupp når Hamas tok kontroll over alle væpnete krefter i Gaza.
Ergo spør jeg deg, hvorfor skal vi kjempe for demokrati, når vi ikke så mye som nøler med å styrte demokratiske ledere vi ikke liker? Viser ikke historien oss at resultatet av demokratiske reformbevegelser ofte fører til framvekst av revolusjonerende bevegelser, som tyr til blant annet terror og vold?

Eivind Rindal sosialdemokrat og student