Leserinnlegg torsdag 15. oktober 2009

Politimesteren i Hedmark
Jeg har aldri fått å høre at fredelige dyr blir pint uhjel av rovdyr, da våre forfedre etter flere hundre års kamp mot de store rovdyra i 1920 åra hadde fått rydda dem ut.
I 1920 åra var det ikke kongeørn og kråke i høyfjellet, eller måse på innlandet. Men det vrimlet av fredlige dyr og fugler. I dag har jeg fått skikkelig vondt av alle nyttige og fredlige dyr og fugler som blir pint i hjel og drept av rovdyr etter ønske fra blant andre fylkesmannen, Heidi Sørensen, Rasmus Hansson, Mattilsynet med flere, som vil ha rovdyr. Rovdyr og fredlige dyr har aldri kunnet gå i samme land og vil aldri gjøre det heller, det har våre forfedre bevist. Derfor politianmelder jeg herved alle som går inn for rovdyr for brudd på dyrevernloven, som sier at «ingen dyr skal lide». Anmeldelsen gjelder selvfølgelig også stortingsrepresentanter. Sendt: Rekommandert 25.08.09.
Min far lærte meg å bli glad i naturen da han en søndagsmorgen ba meg med en tur i skogen. Dette var flere år før jeg begynte i folkeskolen. Han pekte på en lyngtue, og da vi gikk litt nærmere, fikk jeg se en røy sto opp fra tua og gikk sakte innover i småskauen. Dette viser røyas klokskap, hadde den flydd opp, hadde vi sett hvor redet var. Far sa at hvis jeg så noe slikt vesen, skulle jeg gå derfra snarest mulig så ikke egga ble kalde, for da ble kullet øndelagt.
Jeg har senere tenkt på orienteringsløp i hekketida. Det samme har jeg sett i Tronfjellet av rypa. Kommer mennesker overraskende over et rypekull med små rypeunger, kakler rypa og går bortover med hengende vinger som om den skulle være skadet, og da ligger rypeungene helt stille og er så liklynda så folk kan risikere å tråkke på dem. Men når rypa har fått lurt forfølgerne langt nok unna, flyr den opp og en stor sving rundt tilbake til ungene. Dette må en si er fuglens klokskap. I Tronfjellet har jeg vært til alle døgnets tider og til alle årets tider. Og alltid lagt merke til hva som foregår i utmarka og fjellet. La også merke til at rypa la redet i nærheten av vannåsen.
Heidi Sørensens folk har drevet farm på Dovre med fjellrev og sluppet dem ut til mat for gaupe og kongeørn, som har ryddet ut all fjellreven. Samtidig som de vil anmelde revfarmen som har blitt angrepet av gaupe og jerv utenfor pelsdyrfarmen.
I 1940 og 1950 slapp vi sauen i utmarka på Tronfjellet midt i mai, og tok dem hjem igjen midt i oktober når løvet hadde falt av bjørka oppi Tronfjellet og vi så saueflokkene oppi bjørkeskauen. Det ble ca. 5 måneder. I dag slipper de sauen i utmarka midt i juni og tar dem hjem midt i august. Det blir ca. 2 måneder. Vi ser mengder av sau som rovdyra har pint ihjel, og da er ikke sauen som gaupa har drept medregnet. For den graver ned kadaverne og pusser så fint over, at det ses ikke en ulldott.
Gaupa er vårt slueste og farligste rovdyr, den tar alt av fugleliv og fredlige dyr fra de minste til store dyr som elgkalver. Hva tror dere rovdyra dreper de 10 andre månedene av året. Hvor er det blitt av fjellreven, orrfuglen som kurret oppi Tronfjella i 4-5 tia om morgenen, og Hubroen i Brandvollsberget om kveldene. Tror dere ikke sauen og fredlige dyr og fugl kjenner smerten når de blir pint ihjel. I dyrevernsloven står det at: ikke noe dyr skal lide. Hva tror dere?
Da jeg jobbet i Oslo, var noen av oss ute ved Mosseveien og drakk kaffe og spiste bløtkake om kveldene. En kveld kom det en politiaspirant ut på der. Den kvelden satt vi og snakket om at det var så mange giddalause folk. Giddalause folk, sa politiaspiranten, de havner i politiet og forsvaret. Da jeg spurte om åssen han kunne tenke det, svarte han at der hadde de statslønn, så de hadde lønna si enten de gjorde noe eller ikke. Selvfølgelig gjelder ikke det alle, men jeg har sett at det gjelder mange.
Sauen er vårt nyttigste dyr i utmarka og fjellet. Det har alltid vært trivelig å se hvor fint sauen har gått opp og vedlikeholdt stiene og turveiene over fjellet. De som vil ha rovdyr, har aldri vært i utmarka og sett hva som foregår der, men bare sittet på kontor og bløffet og trudd de er svære folk, mens de i virkeligheten er de verste dyreplagerne vi har her i landet. Jeg er nå blitt over 87 år og har alltid vært i utmarka og fjellet ved alle anledninger og sett alt siden far lærte meg å bli glad i naturen.
Hvor mange tusen fredlige dyr blir pint i hjel av rovdyr? Og hvor mange tusner eller millioner fugl blir drept ved å fly på kraftledninger som går på kryss og tvers over hele landet. Det er ikke rype og skogsfugl igjen, de er borte. Kraftledningene burde vært gravd ned i jorda, men da sier de såkalte myndigheter at det blir for dyrt, det er visst bedre at fugl og fredlige dyr blir utryddet, bare de får beholde rovdyr og ledninger. Men våre forfedre visste bedre.
Jeg har politianmeldt alle som vil ha rovdyr og kongeørn. Brevet sendte jeg rekommandert for at politimesteren ikke kan si at han ikke har mottatt det. Sender med en avskrift så får vi se om regjeringen er mer naturvennlig, så vi kan få igjen det våre forfedre skaffet oss i 1920-åra og få slutt på pinslene av fredlige dyr og fugler.

Ola Nordseth

Framtidig skolestruktur i Trysil
Denne saken har vært et aktuelt diskusjonstema i Trysil ei tid. Administrasjonen har, dels etter påtrykk fra politikerne, kommet med flere utredninger og tilleggsutredninger der nye alternativ er blitt lagt fram. I de politiske partigrupper har saken blitt drøftet, uten at noe konkret er vedtatt så langt, så vidt vi vet.
Også grupper og enkeltpersoner har gitt til kjenne både synspunkt og interesse for saken gjennom blant annet avisinnlegg. Engasjement er positivt, men kanskje er det nå så mange utredninger at det kan virke forvirrende.
Hva slags skoletilbud vi kan tilby våre barn og vår ungdom er meget vesentlig for de aller fleste. Hovedtema i den første utredningen som ble lagt fram, var kvalitet i skolen, men fokus synes senere å ha dreid seg mer og mer om økonomi, slik vi har oppfattet det.
Hvor mye kan spares ved å legge ned skoler? Vi skal innrømme at antall skoler synes høyt i forhold til antall elever. Men på den andre sida er Trysil faktisk slik bygda framstår. Stor flatevidde, tre dalfører og spredd bosetting, delvis også store avstander mellom skolene.
6. juni 2009 vedtok Trysil kommunestyre Langsiktig plan for 2009-2020 der det blant annet står: Kommunen skal opprettholde grendesamfunn i Jordet, Ljørdalen, Søre Trysil, Østby, Nybergsund, Tørberget og Søre Osen. Imidlertid holdes skolestrukturen utenom.
Det sies også lite om hvordan bosettingen skal opprettholdes. Hvor ønsker man egentlig folk i Trysil skal bosette seg i framtida?
Trysil kommune representerer et stort mangfold av kultur, historie, natur, engasjement og tilhørighet. Den samfunnsmessige funksjonen ei grend skal ha, er beklageligvis ikke omtalt og drøftet. Tross mye grundig arbeid som er lagt ned i planen, er det etter vår mening sterkt beklagelig at dette ikke er med, og at visjonene for framtida ikke er mer konkretisert og behandlet i forbindelse med eventuelle skolenedleggelser.
I dag ligger skolene vi har i grender som har barnehage, skole, kirke, samfunnshus, butikk, trygdeboliger, post, og de fleste grender har også drivstoff. På de fleste steder er det et aktivt forenings- og kulturliv og en dugnadsånd som gjør at mye viktig arbeid utføres tilnærmet gratis. Dette er verdifullt og binder grenda sammen.
Som et eksempel kan vi ta Søre Trysil, der vår minste skole ligger. Her har barnehage, skolen, grendeutvalg og foreninger funnet hverandre gjennom konkrete tiltak innen kultur og en rekke tiltak som har beriket hele regionen.
Hvorvidt folk - gamle og unge - i framtida vil bo i våre grender og delta i byggende aktiviteter, vet vi ikke noe om. Men å miste skolen styrker neppe ny bosetting og etablering, skulle vi anta.
Vi ønsker en politisk debatt om framtidig bosettingskultur, der vi tar vare på Trysils rike mangfold, med et sterkt sentrum og livskraftige grender. Gjerne i et perspektiv på 40 år.
Et viktig forhold ved sterkere skolesentralisering er til dels lang skoleskyss. Hvordan man enn snur og vender på dette, er det en negativ faktor. Dette oppleves også noe individuelt for elevene. Det nasjonale Dokkautvalget uttalte for noen tiår tilbake at man anså maksgrenser for barnetrinnet til 30 minutter kjøretid én veg, og for ungdomstrinnet 45 minutter. Dette ble aldri lovfestet, men var en tilnærmet norm i offentlig dokument. I Trysil, med lange avstander, vil vi neppe makte dette, selv med dagens skolestruktur.
Vi er fullt klar over at vår kommune har store og krevende oppgaver i åra framover, ikke minst innen helse og omsorg. Og sjølsagt innen skole og undervisning, ved siden av en lang rekke andre oppgaver. Det vi gir uttrykk for er at vi hadde ønsket oss en bredere vurdering av samfunnsmessige sider ved eventuelle skolenedleggelser, og også ved lengre skoleskyss for en del elever. Hva taper vi både direkte og indirekte ved skolenedleggelser? Regnet i kroner og øre vil man på kort sikt spare penger. Men hva i et lengre perspektiv?
Arvid Nyberg
Arne Berget

Soria Moria 2 og rovdyrpolitikk
To stortingsrepresentanter fra Hedmark Arbeiderparti; Thor Lillehovde og Thomas Breen, uttrykker i sitt innlegg om rovdyrpolitikk en beklagelse over at vi i det hele har rovdyr i landet. De er bekymret for husdyrnæringen, mange må gi opp, tapene til rovdyr er for store, hevdes det. Men det er jo tankevekkende dette med normaltap som bønder regner med.
Jeg bare undres, hva er det som gjør at bønder i sydlige land faktisk får til både å ha husdyr på beite og samtidig aksepterer at det er gode bestander av rovdyr som bl. ulv? Har de satset på mer robuste saueraser, eller har de en annen kultur hvor gjeting og andre tiltak gir et bedre vern mot rovdyr? Vi vet at bønder her til lands som har satset på villsau fremfor den vanlige dalasauen, ikke på langt nær har de samme tapene til rovdyr.
Videre vet vi at de bønder som har gode gjeterhunder og lama også holder rovdyr unna.
Samtidig kommer det betenkelige kunnskaper frem om en mobbekulltur, at de bønder som går en alternativ veg for å verge dyrene sine, eller satse på en mer robust rase , faktisk er blitt utsatt for utfrysing og trakassering fra bønder som holder fast på «gammelmåten». Slik har konfliktene rundt rovdyr utartet til ren maktkamp, hvor prestisje innad i kameratflokken er det som teller. Hvor blir det av en voksen vilje til samarbeid?
Vi som ønsker en levende natur, med plass for alle arter, hvor rovdyr har en selvfølgelig plass, blir i stigende grad betenkte over holdninger som viser en så kunnskapsløs holdning til en fauna i balanse, og forakt for dyr som medskapninger.
Skal vi forfølge uttalelsen til de to overnevnte herrer, så må jo også følgene bli at jorden ikke må ha plass til hverken løver eller tigre. Det synes de fleste er mer enn stusslig, foruten at balansen mellom rovdyr og byttedyr forringes.
Her hjemme opplever vi en uakseptabel økning av klovdyr. Skogeiere beklager seg. Det er mangel på skikkelig beite. Hvor er rovdyrene?
Jo, de skal skytes vekk så sant det lages til skikkelige grunner for avliving. «Skadedyr skal taes ut «, heter det. Så det er altså slik, i følge bønder og en del politikere, at utmark, eller villmark, bare er til for beitende husdyr. At alt hjortevilt hører til menneskers jaktbytte, at skog og mark er områder i menneskers totale eiendom.
Tiden vi lever i gir oss erfaringer at slik er ikke virkeligheten. Skal vi overleve som art, må vi gjennom en ganske radikal forandring hvor vi må erkjenne at vi bare er ansvarlige låntagere. Vi er mange som etterlyser en langt større toleranse overfor rovdyr som en selvfølgelig del av vår natur.
Sau må få beite med langt større vern, rovdyr må gies den plass de trenger for å overleve.
Våre politikere er valgt til å gå foran og vise veg. Det ville være å ønske at etiske holdninger fikk mer plass, ikke denne leflingen med næringer som har kortsiktige mål om mer inntjening, uansett konsekvenser på lang sikt.
Økende kunnskaper og større toleranse for livets mangfold med respekt for alle arter hilses velkommen.
Helga Riekeles, Larkollen.

Bilen - nødvendig, men utskjelt
Det er ganske underlig at alt som har med bilen og bilkjøring å gjøre skal være fordømt på det skarpeste. For eksempel når det gjelder parkering er vaktene på plass med gebyr nesten før du har parkert ferdig - og hvor ellers er det at du må vite på forhånd hvor lang tid det tar å handle, slarve litt over en kaffekopp eller utføre ærender mm? Og at parkeringsvaktselskapene med det offentliges bistand har rett til ikke bare å ta betalt for tilleggstida, men et klekkelig gebyr om du står på overtid. Hvorfor ikke betale parkering etterskuddsvis? Eller hvorfor skal det ikke være gratis? Slik samfunnet organiseres og drives i dag er bilen mer nødvendig enn tran.
Når det gjelder det offentliges tilbud med rutegående transportmidler blir det dårligere år for år, og nødvendigheten av private løsninger større. Premien for å løse samfunnets behov for person- og godstransport er bommer her og bommer der, det vil si bommer ut og bommer inn for alle aktiviteter i familien og bedriftene. Den gang Staten var fattig var det bare unntaksvis at det gjennom Stortingsvedtak ble lov å finansiere offentlig vei med bomavgift. Da som nå -veiutbygging er nødvendig infrastrukturbygging. Nå er Staten rikere enn folket.
Avgiftsnivået for kjøp av bil ligger på verdenstoppen, for bensin i tetklassen og årsavgiften som skulle utspilt sin rolle tidlig i forrige århundre er like bestandig som gråsteinen på Dovre. Tenk hva det svekker landets internasjonale konkurransekraft at hver og én av oss må tjene så enormt mye mer for å holde seg med bil enn i et hvilket som helst annet land - selv de som det ikke er naturlig å sammenligne seg med.
Er det ikke underlig - i kjøreopplæringen innprentes det at vi skal kjøre etter forholdene. Og forholdene kan godt være svært forskjellige på samme strekning. Noen ganger er det snø- og is og dermed helt uforsvarlig å kjøre i tillatt hastighet. Andre ganger er veistrekningen uten andre trafikkanter, uten skolebarn på lur i grøfta, godt opplyst og selvsagt tilrettelagt for å bli kjørt etter forholdene - der bilens eu-kontrollerte tekniske standard er en faktor. Men så er det plassert både skilt, fotobokser og betjent radarstasjon. Tiltak for tryggere trafikk heter det, selv om statskassa får en betydelig slant fra den som har litt for tykke såler på gasspedalfoten.
Det er etter hvert blitt helt ute av proporsjon det gebyrnivået som gjelder fartsovertredelser. Og kanskje svekker den tiltakende fotoboksovervåkingen (bilister med radarvarsler og GPS, som forteller om at du nå nærmer deg en boks, har tatt konsekvensen) det som innprentes i føreropplæringen. Og kanskje er det på tide at vi får en skilting som varierer gjennom døgnet slik at det er fartsgrenser som står i forhold til det generelle trafikkbildet på stedet slik det varierer gjennom døgnet. Hva om skiltene viser anbefalt fart og ikke øvre grense - og hvorfor kommer det ikke skilt med nedre grense?
Det sies at nærmere 60 % av alle forbrytelser her i landet er fartsovertredelser eller andre forseelser i trafikken. Er det reglene eller folket som må tilpasses virkeligheten? Når skal veimyndighetene ta hensyn til trafikkantene - f.eks. ved å fjerne arbeid-på-veien-skilt når det ikke er en arbeidmann (eller kvinne for den saks skyld) eller maskin å se mellom fredag middag og mandag formiddag, skilt med fartsreduksjon på grunn av barns skolevei - når det er sommerferie og ikke et barn nærmer seg skolen - uten i foreldrenes bil på vei til feriested og sommeropplevelser. Og hvorfor skal det være permanente fartsreduksjoner på strekninger det ikke er observert en fotgjenger etter mørkets frambrudd på årevis - iallfall ikke etter at det ble vanlig med televisjonsapparater. Kanskje burde Veivesenet gjeninnføre lokale veivoktere med sykkel. De kunne ha til oppgave - ikke som før å rake litt grus i vaskebrett og ellers se til - nei de kunne snu skiltene slik at de samsvarte med trafikkforholdene gjennom døgnet.
Bøte- og gebyrnivået for ørsmå forseelser er skammelig for høye - nei, vi skulle nok hatt en politimester Bastian som kunne smilt blidt og sagt - nå kjørte du nok litt for ildfullt, pass bedre på en annen gang.
Og så ser vi av statsbudsjettet at ikke engang pengene som dras inn i øremerke gebyrer, skatter og avgifter blir brukt til vei-, bil- og trafikkformål!
Bjørn Brænd

Underskudd på rettferdighet og solidaritet
Thomas Sveen argumenterer sterkt for sine gode holdninger og sosiale sinnelag for dem som er kommet i en situasjon hvor de trenger bistand i livet i en overgangstid. Det er viktige egenskaper for en kommunepolitiker. Og jeg tror de fleste som er valgt inn i Elverum kommunestyre har disse egenskapene.
Elverum Ap vil ha ansvar og lede Elverum kommune. Da må de ta ansvaret og vise vei, og ikke som de gjør i saken om sosialstønaden, løpe fra regningen fordi de ikke kan skaffe penger til å betale med. Det er jo, sier Thomas Sveen kommunestyremedlem fra EAp, «ganske enkelt å løse et overforbruk på 3,3 millioner uten at det går utover de vanskeligstilte gruppene». Det er denne «enkle løsningen» som har vært etterlyst av EAp siden i mai. Det må være en sammenheng mellom et godt hjertelag og penger til å betale regningen.
Elverum Arbeiderparti er ansvarlig for det budsjett for 2009 som skal dekke utgiftene etter de regler og vedtak deres flertallet i kommunestyret fastsatte: - reglene for sosialstønad, - PRO (pleie, rehabilitering og omsorg), -skole og - kultur og - samferdsel med veiutgifter med mer. Alle disse budsjettområder mangler penger til å gjennomføre sine oppgaver etter regnskapssignalene som kom i mai. Det synes ikke mulig å overføre fra de andre budsjettområdene, da disse også mangler penger for å følge opp politikernes vedtak. De har også overforbruk. Et ansvar som også ligger hos Elverum Ap og deres samarbeidspartnere i Sp og SV. Innsparinger er satt i gang på mange områder. «Hestekur» i budsjettarbeidet er bebudet.
Jeg tror ikke det vil være mindre behov for rettferdighet og solidaritet i 2010. Det skal bli spennende å se om det samme hjertelaget og enkle løsninger som Thomas Sveen, også er tilstede i Elverum Ap og de rød-grønne når de kommer med sitt budsjettforslag som skal gi kommunen muligheter til å betale regningen for de politiske løsninger utfra deres hjertelag.
Vi andre partier får innstille oss på å ta belastningen ved å være ansvarlige og rette opp underskuddene.

Håkon Nielsen, Team Elverum Politikk

Arne Morens 50. maratonløp
27. september -09 løp jeg, Arne Moren, mitt 50. maratonløp i Oslo. Maraton er 42195 meter. Start og mål var på Akershus festning. Det var god stemning før løpet, med felles oppvarming fra en scene med musikk og lettkledde damer. 4 løpere fylte 50 år, og ble hyllet og sunget for, og alle vi andre satte oss ned for å få sett hvem de var.
Toalettkøene var lange før løpet, for vi er litt nervøse. Startskuddet ble avfyrt med en kanon, så vi måtte holde oss for ørene. Vi løp en løype på 21097,5 meter to ganger. På de fem matstasjonene var det speaker og musikk, bananer og saft og vann. Løypa gikk først til Sjursøya, tur-retur, så på Karl Johan langs Drammensvegen og i parker. Mange løpere fra mange land.
Det går lett første runde, men på andre runde går det tungt, du blir stiv i bena, sliten, trøtt, da er det viktig å drikke mye og eta litt bananer. Du sover også dårlig natta før løpet, og natta etter løpet. Siste 10 kilometeren nådde jeg att mange som gikk. Noen var utkledde, og militære løp i marsjstøvler og uniform.
Beste tida var 2.32, dårligste tida 6.20 timer, så det er stor forskjell på løperne. Persen min er 3.05.06 fra 1984 i Karlstad. De siste kilometrene er lange, da er det godt å komme i mål. Alle fikk fin medalje og t-skjorte og startnummeret. Alle fikk drikke, bananer, boller, heder og ære. Alle er vinnere som klarer å fullføre et maratonløp. De som ville, fikk massasje etter løpet. Jeg fikk thaimassasje, en time, det var godt å få massert hele kroppen, da måtte du ligge Dunaken. Jeg var bare litt støl, mange klarte nesten ikke å gå. Maraton er en stor påkjenning for kroppen, det tar 3-4 dager før du er som vanlig att.
Mye folk var det rundt løypa, fotografer tok bilde av løperne på åtte steder. Løperne hadde en brikett på skoen, der det pep i mål og på fem andre steder for tidtaking. Du får sett mye når du løper så langt. Det er moro når du klarer å løpe så langt uten særlige problemer. Så bli med på maratonløp og fellestreninger. Jeg er vel den i Trysil som har mest maratonløp? Er det noen som har flere løp? Hører jeg fra deg? Etter et maratonløp er du skadet 3-4 dager, sa Øyvind Dahl, Norges beste løper på 80-tallet.
Tusen takk for alle gaver, blomster og gratulasjoner i forbindelse med mitt 50. maratonløp.
Hilsen fra Arne Moren, Trysil, 63 år, pensjonist

Fattigdom må forebygges

Fattigdomsbekjempelse blir et innsatsområde for regjeringa framover, og vi ser dette allerede i neste års statsbudsjett.
En milliard brukes på tiltak som bekjemper fattigdom i 2010. Noe av de viktigste vi må ta tak i, er å hindre at fattigdom går i arv. Derfor satser vi forebyggende på generelle tiltak for barn som gir alle like muligheter til å lykkes: Barnehageplass til alle, gratis SFO med leksehjelp og en god skole som alle får hjelp til å gjennomføre. Dette er selve fundamentet for å lykkes i jobb og arbeidsliv.
Vi styrker også innsatsen for de som har det tøft nå. Den viktigste veien ut av fattigdom er å få folk raskt i arbeid. Langtidsledighet må ikke få feste seg. I neste års budsjett styrker vi derfor arbeidsmarkedstiltakene. Vi kommer med 3000 nye tiltaksplasser, utvider bruken av bedriftsintern opplæring og viderefører permitterings og dagpengereglene vi endret i krisepakken i januar.
De som lever bare på minsteytelser i folketrygden får økt sine ytelser til 2G i mai 2010. Dette slår positivt ut for de som mottar attføring, rehabiliteringspenger, tidsbegrenset uføretrygd og enslige forsørgere.
Kvalifiseringsprogrammet for å hjelpe sosialhjelpsmottakere inn i arbeidslivet tilbys i alle kommuner i 2010. I 2010 vil 9600 delta i dette programmet og bryte med tilværelsen utenfor arbeidslivet.
Flere vil dermed komme seg ut av fattigdom og over i aktivitet og arbeid. Arbeid til alle er Arbeiderpartiets fortsatte hovedmål, og alle skal med ved at fattigdom bekjempes. Det kjennetegner også dette budsjettet.
Anette Trettebergstuen, arbeids- og sosialpolitisk talskvinne Arbeiderpartiet