Leserinnlegg torsdag 26.november 2009

Vindkrafteventyret kan starte
Norges vassdrags og energidirektorat, NVE, har nok en gang lagt ned et stykke imponerende arbeid når de nå presenterer sitt splitter nye vindatlas.
200 kraftige datamaskiner har i et halvt år regnet ut vindstatistikk for hele landet, og resultatene er oppsiktsvekkende, fordi de viser at det er gode vindressurser også i innlandet, for eksempel på Østlandet.

Denne databasen innebærer at grunneiere på en svært enkel måte kan finne ut om det er liv laga for en eller flere vindmøller på sin eiendom, og NVE skal ha stor honnør for at det har satt av ressurser til denne kartleggingen.
Men som med alt annet som er bra, så er det alltid en bakside av medaljen. Så også her. Småkraftforeninga frykter at historien skal gjenta seg og at vi vil oppleve det samme som da NVE la ut sin oversikt over småskala vannkraftressurser på nettet. Da poppet det opp såkalte industrielle partnere som paddehatter en regntung høstdag. De skulle realisere småkraftprosjektene for grunneier. Problemet var at de også tok mesteparten av verdiskapningen, og grunneier satt mer eller mindre ribbet tilbake. Det er en betydelig risiko for at historien skal gjenta seg og at grunneiere ikke er klar over verdien av ressursen. Det er liten tvil om at vindkraftressursene i mange tilfeller kan bli like mye verdt som småskala vannkraftrettene.

Småkraftforeninga har som kjent åpnet for å innta småskala vindkraftverk som medlemmer, og vi ser det som vår oppgave å arbeide for at rettighetshaverne skal vite den reelle verdien på sin vindkraftressurs, og for at de industrielle partnerne ofte med overraskende god hjelp av kommunene, ikke skal tilrane seg også vindkraftressursene til grunneier for knapper og glansbilder.

Småkraftforeninga tilbyr nå alle som ønsker det gratis veiledning om småskala vindkraftutbygging, og oppfordrer alle interesserte til å kontakte oss.
Bjørn Lauritzen, daglig leder Småkraftforeninga




Biodiesel og Hedmark
Bioenergi og biodiesel vil være et av de viktigste satsingsområdene nasjonalt, og en av bærebjelkene i det framtidige Hedmark. Avgjørende for næringslivets satsning er langsiktighet, forutsigbarhet og fornuftige rammebetingelser. Regjeringens forslag til avgift på biodiesel skaper usikkerhet, avventende holdninger og kan virke passiviserende på framtidige investeringer. Dette vil på sikt ramme skogsfylket Hedmark på en negativ måte. Norske Skogs pilotprosjekt på Hønefoss, med annengenerasjons biodrivstoff basert på treavfall, er et annet prosjekt som kan bli berørt.

Lønnsomheten innen biodiesel er marginal, og en tilleggsavgift vil virke lammende på hele næringen og sette mange arbeidsplasser i Distrikts-Norge i fare.
Frp Hedmark vil oppfordre stortingsrep. fra Hedmark til ikke å støtte regjeringens forslag til avgift på biodiesel. Dette vil trygge distriktsarbeidsplasser og være god distriktspolitikk.
John Holen
politisk Nestleder i Hedmark Frp



Kultur i Våler
Våler har vært i positiv utvikling de siste åra. Slik føles det. Ikke minst fordi en i kontakt med bygdas ungdom har registrert en stolthet, de gangene en har nærkontakt den veien. Musikk og kunst gjør folk blidere!

For det første føler vi derfor trang til å si at siste utspill, som kan true kultur- og musikkskola og derved de unge, er – for å si det mildt – umoderne. Å satse på dugnad er også i våre dage utdatert. Bortsett fra i Østerdalen.

(Vi leser i Aftenposten samme dag at det skal satses på litteraturhus her og der; kultur er i støtet).
For det andre var det vel bedre å flytte hele administrasjonen til gamlebanken i sentrum (der kulturkontoret ligger). Slik hadde man fått kontakt med folket, der de er – og tatt dem på pulsen. Slikt er viktig både for politikere og administrasjon.

For det tredje må det fortsatt være et poeng fra lederhold å behandle tilsatte på en, skal vi si kultivert måte.
Lykke til – og en takk til politikere så langt som «ungdommelig» har løftet Våler med kultursatsingen de siste åra. Det gjør oss som sagt gladere – og snillere!

Rolf A. Lie Holter




Ei annerledes jakthistorie
Håkan Johansson fra Nornäs, stedet som ligger 2–3 mil inne på svensk side rett øst for Ljørdalen, var i midten av november på revejakt med sin russiske flekkstøver Albin.

Det ble et veldig sent slipp, etter høgstdags, ettersom han reiste litt rundt og forsøkte å finne et sted der det ikke var farlig å slippe hunden pga. ulv. Albin ble satt på et spor som han dro etter, og plutselig hørte jegeren et fryktelig leven og skrik fra hunden på en kilometers avstand. Håkan Johansson sprang alt hva han kunne mot stedet. Underveis hørte han hvordan skriket fra hunden avtok i et lågt klagende hyl.
Det var et vanskelig terreng å løpe i, så det tok sin tid. Da han kom fram på 70 m avstand, så han en ulv som sto og tygde Albin i strupen. Håkan løftet geværet for å skyte den, men så ingen ting i kikkerten pga. dogg. Han hadde ikke noe å tørke med, fordi han var totalt gjennombløt.
Ulven luntet av gårde, og da Håkan nådde fram til hunden, lå den og så på han.

Han la seg ned og pratet med hunden ei stund. Han virket ikke først å være hardt skadet, Håkan så bare noen sår her og der. Men da han strøk den over ryggen, oppdaget han at ryggen var helt knust på et sted. Det bare knaste da han la handa der.
Håkan Johansson forsto hvilket uunngåelig faktum han sto overfor. Han gikk for å hente geværet. Da stablet Albin seg opp på frambeina og forsøkte å følge etter han. Hunden hadde nærmest et skamfullt blikk som om den hadde gjort noe galt. Han var lam i bakparten, og orket bare å sitte
ei lita stund før han falt omkull. Håkan tok geværet og skjøt hunden sin i nakken.

Den erfarne og kjente svenske jegeren tok sin døde jaktkompis og slepte han til nærmeste veg.
Denne historien er nok et grelt eksempel på hvordan dagens rovviltpolitikk rammer bygdefolk og forringer livskvaliteten for dem som bor på landsbygda i disse områdene.

Albin er den ene av tre jakthunder som i løpet av de siste ukene har blitt drept av ulver fra Fulufjellsreviret. Dette reviret ligger i grenseområdet mot Trysil, vis-à-vis ljøradalføret, og ulver fra flokken har også vært inne på norsk side i Ljørdalen. I år består denne flokken av minst 10 dyr. I Dalarne har seks jakthunder blitt drept av ulver de siste ukene.

Ljørdalen i november.
Trond Pedersen




Medienes klimatrusler
VG hadde 23.11 et 2-siders oppslag «UNORMALT VÅTT OG VARMT». Overskriften var som seg hør og bør med krigstyper, og for å forsterke inntrykket av at her handler det om klimaendringer – underforstått menneskeskapte sådanne – var det på de samme sidene gitt god plass til et intervju med Rasmus Hansson i WWF Norge med undertittelen «Nær klimakatastrofe».

At det har vært relativt mildt og vått de første ukene av november, er det ingen som benekter, men 143 millimeter i Kvinnherad sist fredag er langt fra noen norsk rekord. Den er, slik det framgår av faktarubrikken i reportasjen, på hele 230 millimeter og stammer fra 1940 (satt en dag i november i Indre Matre i Hordaland). Kanskje overskriften «Vått og varmt» hadde vært vel så dekkende? Og kanskje det hadde vært på sin plass med et oppslag med tittelen «UNORMALT KALDT OG TØRT» etter de første ukene av oktober? Første del av oktober var nemlig like kald og tørr som første del av november har vært mild og fuktig. Men det passet kanskje helt inn i avisens temmelig ensidige klimasyn?

VG er på ingen måte alene blant mediene om å opptre som misjonær for ett bestemt klimasyn. I et klimainnslag på TV i kveld, ble det snakket om utslipp av klimagassen CO2 og samtidig vist bilder av tykk, svart røyk som steg opp fra fabrikkpipene. Dette er et eksempel på fjernsynets forsøk på å unngå å legge fram korrekte fakta om CO2, da denne ufarlige gassen er både fargeløs og 1,5 ganger så tung som luft. Slike bilder hører hjemme i programmer om forurensning!
Heldigvis er vi mange som ikke sluker rått alle klimatruslene som serveres i ulike medier.
Trond Vivelstad
Klimarealist


Norge gir 60 millioner kroner til kvinnekamp
40 millioner kroner til FNs innsats for å bekjempe kjønnslemlestelse og vold mot kvinner i utviklingsland og 20 millioner kroner til FNs nye likestillingsfond.
Dette er en dobling av bistanden fra 2008 og en prosentvis økning fra 20 til 30 prosent av total bistand siden 2005, og viser at Norge legger stor vekt på kamp mot vold og overgrep mot kvinner og barn.

På verdensbasis rammes en av tre kvinner av mishandling eller andre former for kjønnsbasert og seksualisert vold i løpet av livet, ifølge FNs kvinnefond Unifem.

FN arbeider mot alle former for kjønnsbasert og seksualisert vold. Vi ønsker å støtte FN i dette viktige arbeidet, blant annet for å bekjempe seksuelle overgrep brukt som våpen i konflikter.

Av den norske støtten skal 20 millioner kroner gå til hvert av to fond under FNs kvinneorganisasjon Unifem, et fond mot kjønnsbasert vold og et likestillingsfond. I tillegg gir Norge 20 millioner kroner til FNs fond mot kjønnslemlestelse.

Kjønnslemlestelse berører mellom 100 og 140 millioner kvinner og jenter, flesteparten i Afrika. I Senegal har FNs bidrag til sosial endring på lokalt plan gitt gode resultater. Her har 3300 landsbyer så langt erklært at de vil avskaffe kjønnslemlestelse av jenter.
Kjønnslemlestelse er et ekstremt uttrykk for kontroll med jenters seksualitet og fruktbarhet. Å avskaffe dypt rotfestede maktforhold og skadelige tradisjoner som kvinnelig omskjæring, er et langsiktig arbeid som må fremmes innenfra det enkelte lokalsamfunn. Det er viktig å få folk på grasrota og lokale organisasjoner følge opp nasjonale og internasjonale forpliktelser til å avskaffe kjønnsbasert vold.

Kvinnebevegelsen har vært viktig for å drive gjennom rettigheter for kvinner i Norge. Krisesenterbevegelsen og kampen for selvbestemt abort er eksempler fra vår nære fortid. Våre egne erfaringer ligger til grunn når vi nå også bidrar til det nye FN-fondet for likestillingsarbeid.

Karin Andersen
stortingsrepresentant SV




Trysils kulturpris en vennetjeneste?
En burde kanskje ikke ha meninger om en kulturpristildeling når en sjøl har vært blant de foreslåtte, men vedtaket som er fattet i Trysil reiser en del prinsipielle spørsmål ved tolkningen av statuttene. Det politiske miljøet har gitt kulturprisen til en av sine egne. Hun (Kirsten Winge red.anm.) ble foreslått av en politiker, og fikk prisen av et politisk utvalg som hun selv er medlem av. Dette er lov, og riktignok var hun fraværende da vedtaket ble fattet, – men sett i sammenheng med den begrunnelse som Trysil-politikerne har brukt, får tildelingen i dette tilfelle mest av alt preg av å være en vennetjeneste.

Det er godt mulig at mottakeren gjennom sin delaktighet i bokutgivelser har gjort seg fortjent til en pris, men for å få kulturprisen i Trysil bør begrunnelsen være en annen. Det er framhevet at hun har gitt ut åtte bøker og at hennes forfatterskap er unikt. Men åtte bøker er ikke mye, og det er matoppskrifter hun skriver. Det kan umulig kalles forfatterskap. Flere av oppskriftene er dessuten ikke engang hennes egne. Det er framhevet at hun lager mat av råstoffer i naturen. Ja, hvem gjør ikke det? Det finnes ikke mye kunstig elg eller sopp eller bær som er spiselig. Det er framhevet at hun har markedsført Trysil langt ut over kommunegrensene. Men Trysil er bare så vidt nevnt i bøkene, og oppskriftene er ikke tradisjonsmat fra Trysil. Tvert imot er hun blitt populær og anerkjent for det motsatte; at hun går sine egne veier i mangt og mye. Boktitlene om elg og rådyr, sopp og sommerfugler og fjellblomster sier alt om at dette er landsomfattende og generelt stoff som ikke spesielt gjelder Trysil. Trysil er også anonymt i bildedekningen. Og nettopp dette er noe av forklaringen på suksessen hennes. Dersom bøkene hadde hatt slikt fokus på Trysil som Trysil-politikerne vil ha det til, så ville ikke et stort forlag eller en bokklubb ha gitt dem ut!

Om hennes forfatterskap er det ellers å bemerke at hun bare i forholdsvis liten grad skriver sjøl. Noen eksempler: I boka om elg er det 13 bidragsytere, fra Lillebjørn Nilsen via Mikkjel Fønhus, Hans Børli, Arne Garborg og diverse kokker. Boka om rådyr er det 9 som har skrevet. Om festmat fra vann, skog og fjell er det 3. Det er genialt, og berømmelsen hun har oppnådd er helt sikkert fortjent, – men kvalifiserer ikke til Trysils kulturpris. Ordføreren har framhevet utseendet på prismottakerens bøker. Men akkurat det er jo forlagets fortjeneste. Han har framhevet bildene, men heller ikke de er hennes. Jeg synes for øvrig det er svært viktig å legge til at den samme prismottaker for en tid tilbake i et avisinnlegg var med og tok til orde for en innskrenking av ytringsfriheten. Skal noe kalles unikt, må det være at hun som forfatter ikke har respekt for det frie ord. Det er lov å mene det hun gjør, men det burde diskvalifisere henne som mottaker av en pris som handler om kulturelle verdier, sjøl om hun samtidig skamroste ordføreren. Da ville det passe bedre med en «snill pike»-pris. Jeg tror det er det hun har fått.

Thorbjørn Bakken




Avgift på biodiesel, et symptom på noe langt mer alvorlig
«Bio» har lenge vært motebegrepet for en bedre ressursforvaltning, bedre kosthold, reduksjon av klimautslipp etc. «Biomasse» er et godt naturprodukt, «biologisk mat» er godt for helsa, «biodrivstoff» er bra for natur og klima osv. Så snart «bio» er prefikset ropes det et unisont halleluja uten kritisk vurdering basert på kunnskap. Selv om regjeringens forslag om avgift på biodiesel er et lett gjennomskuelig forsøk på å innføre nok en fiskalavgift, begrunnes forslaget med at «nei, biodiesel produsert av bl.a. mais, er ikke så bra allikevel». Det er mange år siden miljøtenkningens grunnlegger, den engelske vitenskapsmannen James Lovelock, pekte på sammenhengene i verdens økologisystem og utviklet Gaia-hypotesen om moder jord som en levende organisme. Han har i skrift og tale frarådet produksjon av biodrivstoff basert på bruk av jordbruksarealer, sett i et globalt perspektiv. Så akkurat det burde ikke komme som noen a-ha-opplevelse for våre politikere. Slik som saken om avgift på biodiesel har utviklet seg til en politisk farse, viser for det første en selvmotsigende argumentasjon: Produksjon av biodiesel som enhetsdrivstoff er ikke miljøvennlig mens produksjon av biodiesel for innblanding i vanlig diesel er helt ok! Selvmotsigende argumentasjon fra politikere er ikke noe nytt. Det andre forholdet denne saken viser er langt mer alvorlig: Det oppstår farlige motebølger også i politikken. «Bio» og «fornybar energi» er slike motebølger. I politiske fora og ikke minst i valgkampen denne høsten, argumenterte de såkalte grønne politikerne heftig med at verdens klima skulle reddes gjennom motetiltakene. Når hverdagen kommer er det ikke lenger så enkelt. «Vi visste ikke nok…». «Vi var ikke tilstrekkelig klar over…» «Vi kan ikke bygge ut vindkraft allikevel…» Det er dette diskusjonen om avgift på biodiesel avslører: Et politisk system som lar seg dirigere av moteretninger uten tilstrekkelig innsikt og kunnskap. Dette systemet som vi elsker å kalle demokrati. Et moderne og troverdig demokrati i et samfunn proppfylt av teknologi krever politikere med kunnskap og klokskap. Det er ikke klokskap å opptre som moteløver.

Svein Birkeland




Ingen kamera på do
«Når jeg låser døra på do, er det ikke fordi jeg planlegger å gjøre noe kriminelt.» Slik lød en av tekstmeldingene som gikk over skjermen da jeg nylig deltok i Tabloid på TV2 om EUs datalagringsdirektiv (DLD). Poenget var selvsagt å imøtegå oppfatningen at «så lenge man ikke har noe å skjule, har man ingenting å frykte».

Dersom DLD handlet om at alle borgere skulle overvåkes i tilfelle noen gjorde noe kriminelt, hadde meldingen vært relevant. Men DLD handler ikke om overvåkning. Det blir ingen kamera på do. DLD handler om en noe lengre lagring enn i dag av såkalte trafikkdata, og at teletilbyderne påbys slik lagring. Innholdsdata skal ikke lagres. Det vil ikke være mulig å lese innhold i tekstmeldinger og e-poster, heller ikke å se hvilke internettadresser man har vært inne på.

Politiet skal kun få tilgang til trafikkdataene ved «skjellig grunn til mistanke» i en alvorlig kriminalsak. Det vil også kreves domstolsgodkjenning for slik tilgang, noe som er en skjerping av dagens praksis.
Selv med slike presiseringer føler mange, ikke minst unge mennesker, ubehag ved tanken på utvidet datalagring. Det gjør inntrykk, og jeg ser derfor at dette er en pris vi betaler. Spørsmålet er for hva.

Jeg har latt meg overbevise av dem som jobber i Kripos med å avdekke pedofile nettverk og nettrelaterte overgrep mot barn. De er helt klare på at overgripere i dag går fri fordi trafikkdata slettes for raskt. En verre krenkelse av personvernet enn å bli utsatt for seksuelle overgrep, for så å få bilder av dette spredt på internett, er vanskelig å tenke seg.

Kamp mot terror var på sin side hovedmotivet da DLD ble initiert. Det er fortsatt høyaktuelt. Det er bare uker siden politiet avverget planlagt terror mot danske avislokaler. Frykt for at ytringer og politiske handlinger kan bli møtt med voldelige motreaksjoner er etter mitt skjønn en langt større trussel mot det frie samfunn enn det DLD påstås å være.

Helga Pedersen, Arbeiderpartiets parlamentariske leder



Skammeleg handsaming av modernistisk ikon ved Glomdalsmuseet
Glomdalsmuseet er eit av landets største friluftsmuseum og disponerer ei flott samling antikvariske bygg. På museet sine nettsider kan ein lesa om korleis fleire av desse bygningane har blitt innlemma i museet si verksemd, til stor nytte for institusjonen. Ein av dei omtalte bygningane er dansepaviljongen frå 1960, som er teikna av arkitekt Are Vesterlid. Men trass i at denne lenge representerte ein pulserande innslag på åstaden, er han openbart ikkje lenger blant dei prioriterte museumsanlegga; paviljongen er snarare eit skrekkens døme på mangelfull eller ikkje-eksisterande oppfølgjing av eit verdifullt modernistisk verk.
Då Docomomo Norge, som er den norske avgreininga av ein internasjonal interesseorganisasjon for modernistisk arkitektur, var på befaring ved museet i november 2009 var det eit trist syn som møtte delegasjonen. Dansepaviljongen står til forfall og blir på skammeleg vis nytta som lagringsplass for byggjemateriale og ymse skrot. Denne tilstanden urovekkande, særleg ettersom bygningen blir skildra i eit eige punkt i Hedmark sin Fylkesdelplan for vern og bruk av kulturminner frå 2005, der det blir fastsett at dansepaviljongen har særs høg arkitektonisk verdi og identitetsverdi for folk som har hatt glede av anlegget i tida då det var i drift.

Arkitekten mottok treprisen for denne bygningen i 1962 og fleire tidsskrift gav han rosande kritikk for prosjektet, slik det mellom anna var å lesa i Byggekunst nr. 6 1960. Vesterlid har hausta stor anerkjenning for sine mange nyskapande bidrag innan norsk trearkitektur i etterkrigstida og har vore ein viktig aktør i norsk arkitektur dei siste 50 åra, som utøvande arkitekt, skribent og forelesar. Han har dessutan ein særskild tilknytnad til Elverumstraktene gjennom arkitekturpraksisen han etablerte her i 1950; eit poeng som også burde vege tungt i forhold til ivaretaking av Dansepaviljongen.
Sist men ikkje minst er det skuffande at ein museumsinstitusjon som har til føremål å ta vare på bygningar og gjenstandar ikkje ser ut til å ta forvaltninga av paviljongen på tilstrekkeleg alvor. Ein bygning av denne typen er ikkje naudsynsvis den enklaste å handsama, men likevel: her bør ein setja i gang tiltak snøggast råd for å betra situasjonen og følgja opp den sterke oppmodinga i fylkesdelplanen om å sikra ivaretaking av bygningens verdi, gjennomføra restaureringsarbeid, tilbakeføra bygningen til opphavleg form og starta opp ein fredningsprosess.
For Docomomo Norge,

Even Smith Wergeland, doktorgradsstipendiat ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.



Obama fikk 36,9-prisen
Thorbjørn Jaglands hjelp til eget parti under valgkampen 1997 var 36,9-ultimatumet. Det gikk heller dårlig, og tallet brukes i dag som politisk busemann av valgkampstrateger. Denne høsten var det Obama som ble rammet av Jaglands hjelpende hånd. Han fikk Nobels fredspris da han minst trengte den, og prisen er blitt ammunisjon for hans argeste kritikere i stedet. Dermed må mannen nå plutselig vise for hjemlige velgere at han ikke er noen naiv fredsblautfisk, noe som ikke hjelper fredssaken framover. Det var sikkert ikke sånn Jagland hadde tenkt det, men sånn ble det likevel. Det som ofte skiller et godt innfall fra god kommunikasjon er timingen, og Obama er nå stuck med Torbjørns 36,9-pris i fanget. La oss håpe Nobels fredspris ikke lider samme skjebne som tallet 36,9, og blir et ukvemsord som skremmer mer enn det inspirerer.
Knut Hjelleset

Publisert torsdag 26. november 2009 kl. 00:00.
Sist oppdatert torsdag 26. november 2009 kl. 00:00.