Leserinnlegg 12. januar

Forvaltning av kongeriket Norge og moral

Det er mange saker som en stusser på for tiden. Media melder om en eksstatsminister som ikke akkurat kan kalles solidarisk og som for øvrig tilhører sosialdemokratiet. Hennes legning ved egosentrisk økonomisk tilegnelse sier sitt. Til sammenlikning får minstepensjonister ofte ikke smuler engang, og sterkt pleietrengende må ligge på kott og i ganger (hvis det da finnes en institusjonsplass).
Og hva med framtidig matforsyning for Norges befolkning?
En opplever en hastighetsgrad av nedleggelse av gardsbruk i Norge, samtidig som matjord i altfor stor grad blir lagt under asfalt. Og ikke minst må nevnes rovviltforvaltningen, hvorpå en ny lov er kommet opp som i og for seg tilsynelatende kan se ok ut, men på ett punkt er det ugreit. I kommentaren til lovutkastet heter det:
Ut fra hensyn til dyrevelferd bør det ikke foregå fri utmarksbeite i områder hvor det er viktig at store rovdyr som ulv og bjørn får vern.
De fleste husker saken der tapre rendalsbønder anket beiterettssaken til Høyesterett og fikk medhold i at det å holde sau borte fra et angitt rovdyrtruet område er ulovlig. Det var dyrevernnemnda i Rendalen som hadde fattet vedtak om at sau måtte holdes borte.
Og hvordan har det seg at en del politikere i regjeringskvartalet og på storting setter kjepper i hjulene også her?
En må ta for seg en helhetstenking, og jeg reiser spørsmålet:
Hvordan skal Norges matforsyning fortone seg for framtidige generasjoner?
Sau er i seg selv det mest miljøvennlige og økologiske husdyr vi har. Sau holder kulturlandskapet i hevd, det gir mennesker føde og bidrar til at mennesker kan holde seg varme med å forsyne oss med ull og pels i de kaldeste dager. Folk i Norge har i århundrer tilegnet seg håndverkstradisjoner i stor skala bygd på det som sauen kan framskaffe. Dette er dessverre en kunstart som kan gå tapt om en ikke vektlegger dette i større grad og en fortsetter med handelsliberalismen i den skala vi ser i dag.
I disse klimavarierende tider og hvorpå miljøaspektet for alvor er kommet på dagsorden, må en kunne gå med på at lokalprodusert mat vil være det beste for ethvert samfunn.
Norge er i besittelse av råvarer tilstrekkelig nok til å gå inn på en sjølforsyning i langt større grad enn det vi opplever i dag
Men dessverre ser det ut for at det er en villet styring med kun fortsatt økonomisk vekst. Om denne trenden fortsetter og hvor dette kan ende, kan en bare ane konturene av.

Kari Kobberød Brustad
Leder Odal Bonde-og Småbrukarlag

Rike Norge – fattige Åsnes

Desember er årets mørkeste måned, det er også måneden
da kommunenes budsjetter for det neste året skal vedtas.
For Åsnes sin del er ikke måneden bare mørk, den er kølsvart. For mens privatøkonomien øker til rekordhøyder,
må det kuttes i kommunens velferdstilbud. Det mangler penger til å fylle opp alle plassene på sjukehjemmet, hjemmetjenesten må reduseres drastisk, lærertettheten i skolene er uforsvarlig, skoler bør nedlegges, vedlikehold av eiendommer og veier forsømmes, kultur blir et stebarn. Til dette har statens forlengete arm, fylkesmannen, bare ett å si, budsjettet må være ansvarlig og realistisk, det vil si i balanse.
Radikale Sosialister vil også være ansvarlige og realistiske.
Det er bare det at mens fylkesmannens ansvarlighet begrenser seg til kommuneloven, er vår ansvarlighet tuftet på kontrakten vi inngikk med våre velgere. Og vår realisme betyr at de nedskjæringer som må til for å få et budsjett i balanse, ikke er forsvarlige overfor kommunens innbyggere.
Den kommunale fattigdommen må synliggjøres, det har vist seg at det ikke nytter med fortrolige politiske samtaler. En gang må nok være nok, og Radikale Sosialister mener at innbyggeras liv og helse må gå foran statens krav om budsjett i balanse.

Uttalelse fra Radikale Sosialister
v/Tore Karlstad

Vitenskap og religion

Forskerne har gjennom studier og egne eksperimenter begynt å måtte erkjenne at det finnes krefter som ikke lar seg måle i kg, mm, og kroner – krefter som er uavhengige av tid og rom.
Dermed så har vitenskapen ett lite steg igjen, – men et tungt steg, – nemlig å nærme seg den menneskelige trang til religiøs (åndelig) tenkning. Imidlertid ser det ut til at menneskene i velstandssamfunn gjennom sin stressende hang etter mer – stadig mer – utvikler en egoisme som ikke resulterer i et bedre samfunn.
Kan vitenskapen hjelpe mennesket ved å vise at det finnes andre krefter og verdier enn penger og havesyke?
Er vitenskapen snart i stand til å ta det tunge steg, finne og anerkjenne den åndelige dimensjon som et beste felles multiplum?
Mennesket har fra tidenes morgen vært opptatt av høyere makter, men menneskene har gjennom sin forskjellighet i evner, legning og miljø tenkt, tolket og formet sin religion og sitt livssyn på utallig forskjellige måter. Derved har de komplisert, skapt forvirring og uenighet inntil uvennskap, slagsmål og krig.
Religionens ambisjon har vel alltid vært å gi menneskene et bedre samfunnsmessig liv. Det har ikke bare lykkes. Maktmennesker har alltid utnyttet forvirring og uenighet til egen vinning. Derfor bør det tenkes og tolkes annerledes, (økumenisk).
Er religionene mottakelige for vitenskapelig støtte, og til internt og eksternt samarbeid om gjennom den åndelige dimensjon å finne et minste felles multiplum
Å bli enige om dette – er det beste felles multiplum. Heri ligger Gudskraften – skaperkraften – livskraften. Kraften som har gitt oss livet, evnen til å tenke, erfare, fantasere og drømme. Denne kraft er den fellesnevneren som alle menneskerog alle religioner gjennom alle tider har søkt, trodd på, tilbedt og takket.
Under denne fellesnevner kan alle religioner utøve sin tro etter sine innarbeidete seremonier, uten å dømme sine medmennesker.
Husk, – vi er i samme båt på vår seilas rundt solen og videre omkring i universet! Det er denne kraft som gir meg følelsen av den egentlige og ekte sannhet og frihet.

Med økumenisk hilsen
Jostein Hatten
Trysil

Ulvens grenseløse betydning fortsetter

Sauen eller rovdyret. For eller imot. Hvitt eller svart. Kunnskap kontra erfaringer. Den standhaftige kampen fortsetter. Men hvem vet best, eller har de beste forutsetninger for å vite? Er det saueeiere, jegere, foreldre i Bygde-Norge, de som er flittige brukere av utmarka, eller de som ønsker biologisk mangfold? En sak har alltid minst to sider. Selv lytter jeg gjerne til forskerne:
Ulveforsker Olav Hjeljord har tidligere stilt seg spørrende til om det er oss eller svenskene det er noe galt med med tanke på støynivået i denne debatten. Han ser utfordringene, men påpeker at sauen opprinnelig var et fjelldyr som geita, som beskyttet seg mot rovdyr ved å flykte opp i bratte berg. Da vi etter hvert gjorde sauen til et flatlandsdyr, ble den forsvarsløs. Dette samt at sauedriften har vokst kraftig i Norge, hvor store rovdyr ble utryddet, er viktige historiske betingelser. Når rovdyra kommer tilbake, møtes de av en ekstensiv sauedrift som ikke er vant med naturlige fiender, og uten tilsyn i marka blir sauen et lett bytte. Han påpeker at det finnes effektive tiltak som gjetere og gjeterhunder, men at dette koster i et land som Norge. Jeg mener vi må finne løsninger – gamle eller nye.
Hovedfagsstudent Hilde Karin Wam og hennes veileder professor Olav Hjeljord ved NLHs institutt for biologi og naturforvaltning kan forstå at ulvens tilstedeværelse (siden den kan gå inn på gårdstun) kan skape frykt. Dersom et menneske, derimot, nærmer seg, forsvinner den umiddelbart. De har tidligere arbeidet systematisk for å framprovosere møter mellom ulv og menneske, og kan vise til unike forskningsresultater. De har gjennomført 125 forsøk hvor de gikk innpå rovdyrene. I 123 av disse forsøkene stakk ulven umiddelbart. I de to siste forsøkene ble ulven forstyrret ved en valpeplass. Wam har i denne forskningen vært i ulveterritorium i mer enn 1200 timer. I 756 timer var radiomerkete ulver mindre enn en kilometer unna (hun fikk bare et kort glimt av ulven). Dette underbygger påstanden om at ulven er sky, og unngår folk så langt det er mulig. Jeg mener vi må lære oss å leve med dyrene, slik Wam tidligere har uttalt.
Det bør presiseres – igjen, igjen og igjen; Det er ikke «vi» som trenger rovdyrene, det er naturen selv. Av respekt for naturen kan vi ikke reservere oss mot f.eks. rovdyr. Men ingen har enerett, verken av skade, frykt eller for miljø. Slipp forskerne til og fram. De kan øke vår kunnskap som grunnlag for våre standpunkt. Jeg utfordrer derfor Petter Wabakken ved HIHM til å dele mer informasjon om sin forskningsaktivitet og viten (som omfatter dette tema) med oss, og vil sist men ikke minst påpeke at han gjør en særdeles viktig jobb.
Hege Nilsen
Leder Åmot Venstre