Leserinnlegg 15. januar

Biodrivstoff er en bærekraftig klimaløsning
Arbeiderpartiets Per Svardal fortsetter å forsvare regjeringens standpunkt i biodiesel-saken. «Myten og myteskaperne», kaller Svardal sitt siste innlegg.
Naturvernorganisasjonene, transportnæringen og biodieselprodusentene tar tydeligvis alle feil.
Etter vår informasjon er det nemlig bred enighet om følgende:
1. Det er fullt mulig å produsere både mer mat og biodrivstoff.
2. Riktig produsert biodiesel er en god og bærekraftig løsning. (Dieselen kan spores for å finne ut dette).
3. I løpet av få år vil man kunne ta i bruk andre generasjon biodiesel som kan lages av nesten et hvilket som helst biologisk materiale, som for eksempel matavfall eller trevirke fra norsk skog.
4. Biodrivstoff er det klimavennlige drivstoffet som kan bremse veksten av fossilt drivstoff i stor skala. Etter hvert vil også elbiler og hydrogen kunne erstatte fossilt drivstoff for personbiler, men i dag er biodrivstoff løsningen som gir best resultater.
Kilde: Miljøorganisasjonen Zero.
Lastebileiere og busselskaper sliter i dag med vinterkulda. Mange har store tekniske problemer pga dieselkvaliteten. Biodiesel er omstridt i bransjen. Det er miljøhensyn som gjør at mange har villet satse på bruk av biodiesel.
Hittil har kostnadene vært omtrent de samme ved bruk av vanlig diesel og biodiesel. Fra 1. januar ble det vesentlig dyrere å satse på miljøalternativet.
Helt til slutt: Svardal kritiserer biodieselen og mener det er en myte at den har positiv miljøeffekt. Men det er altså greit å blande inn stadig mer biodiesel i vanlig diesel. Selvsagt under forutsetning av at biodieselen avgiftsbelegges.
For denne saken dreier seg ikke om miljø - men om avgiftspolitikk. At enkelte kaller det en fillesak, viser en total mangel på forståelse av signaleffekter blant nordmenn som føler seg lurt!
Med hilsen fra Norges Lastebileier-Forbund
Tore Velten,
forbundsnestleder.
Guttorm Tysnes,
regionsjef

Steinerskoleforbundets karakterdrap og gapestokk
Steinerskolene generelt og antroposofene spesielt bygger sine virksomheter på klart definerte religiøse påstander og verdier. Bak alle de vanligvis gode og sympatiske fasader og vimpler skjuler det seg klart sekteriske og manipulative krefter. Det hele opprettholdes av sterke sosiale krefter som binder den enkelte til lojalitet og taushet om det skulle oppstå fokus om kritikkverdige forhold i enkelte av virksomhetene. Den som våger å fremme kritikk og/eller forlate bevegelsen går en heller usikker fremtid i møte. Man møtes med metoder og holdninger som klart kan sies å være destruktive og kontrollerende. Den som til tross for implisitt maktbruk uttaler seg kritisk, blir raskt satt i offentlig gapestokk og blir fratatt alle sine rettigheter; man blir faktisk regelrett utsatt for karakterdrap. Både det internt sosiale liv, ens livssynsmessige tilknytning og individuelle kontakter forsvinner deretter raskt. Ingen våger å ha kontakt med den stemplede og utstøtte.
Slike fenomener er kjent fra andre sekter, som Jehovas Vitner og Scientologer f.eks. Men også antroposofer og steinerskolene preges faktisk av samme destruktive krefter. Som ikke sjeldent får alvorlige konsekvenser for den enkelte som støtes ut.
Det er en direkte sjeldenhet at virksomheters og næringers administrativt ansatte slakter arbeidsgiverens kritikere brutalt på private nettsider. Eksempel: Steinerskoleforbundets egen internettansvarlige administrativt ansatte utfører slik forfølgelse bredt og grundig. Til skrekk og advarsel. Denne steinerskoleforbundets data-ansvarliges private nettside fungerer som steinerskoleforbundets ris bak speilet med både gapestokk og karakter-henrettelse av enhver som skulle våge å heve røsten til kritikk. Den preventive effekten av dette fra steinerskoleforbundets side er klar nok: Få om noen våger forståelig nok å kritisere av frykt for konsekvensene. Kritikere av steinerskolene og antroposofien henges faktisk grovt ut på en måte som selv overgår Se&Hørs verste utgaver noen sinne. Det er ikke bare direkte trist at steinerskoleforbundet faktisk vil assosieres med slike grove metoder; Det er både skremmende og livsfarlig av en bevegelse som hevder å bygge sine verdier på respekt for medmennesket og miljøet uverdig! De slår, med sine onde metoder, i hjel hele sitt verdigrunnlag.
Jan Hansen

Ulven og Bernkonvensjonen
May-Harriet Seppola skriver at «Bernkonvensjonen ble vedtatt i 1979 og trådte i kraft 1982. Norge ratifiserte konvensjonen i 1986 og er derved forpliktet til å ha en del av bestanden til de fire store; ulv, gaupe, jerv og bjørn».
Når det gjelder ulv er det hun skriver ikke riktig. For det første hadde vi så godt som ikke ulv i Norge da Bernkonvensjonen ble vedtatt, og for det andre har Namsretten i Oslo slått fast i sin dom av 16. februar 2001 at Norge i henhold til Bernkonvensjonen ikke er forpliktet til å opprettholde en egen ulvebestand. Og ingen i verden, hverken May-Harriet Seppola eller andre forskrudde rovdyrvernere får innbilt meg at det finnes konvensjoner som forplikter et land til å ha så store bestander av rovdyr at det går ut over næringsgrunnlaget for store deler av befolkningen, og truer menneskerettighetene.
Det var først utover på 1980 og 1990- tallet det begynte å dukke opp halvtamme ulver og hybrider på forskjellige steder i landet, og som det fra mange hold ble hevdet var utsatt. Dette fikk myndighetene mange tips om, men de som hadde makta da dette skjedde, var sikkert enig i at det ble gjort, og selv om dette var en av de verste faunakriminelle handlinger i nyere tid, ble det aldri gransket.
Seppola mener vi må ha mer ulv i Norge, og foreslår 10 ynglinger, og minimum 100 ulver. Hun synes tydeligvis ikke at konfliktnivået mellom de som skal livnære seg på husdyrhold i distriktsnorge og rovdyrtrykket er stort nok som det er. Jeg vil karakterisere slike holdninger som samfunnsfiendtlige.
Det er blitt en trend blant alle disse ekstreme rovdyrfantastene å bruke Bernkonvensjonen som sitt sannhetsvitne når det gjelder ulv, til tross for at de må vite at det de skriver ikke er sant. Og det blir ikke mer sant til mer de gjentar det.
Jeg har i flere innlegg henvist til dommen i Oslo Namsrett, men både statssekretær i Miljøverndepartementet, Heidi Sørensen, og andre som bekler toppstillinger innen miljø- og rovviltadministrasjonen bare neglisjerer det og turer fram med sin løgnpropaganda.
Seppola skriver også: «I ulvesamfunnet blir de sterkeste og klokeste valgt til ledere. Ulven er en kraft i naturen som viser vei for mennesket. I stedet for å ta til oss denne kraften og la den vokse i oss, fjerner vi denne kraften ved systematisk å utrydde disse vakre dyrene».
Det er tydelig at May-Harriet Seppola har latt denne kraften fra ulven vokse så sterk i seg, at all sunn fornuft og medmennesklige egenskaper er visket bort.
Kristian N. Kvikstad,
medlem FNR.

Eventyr og virkelighet
Jeg så i Østlendingen for ei stund sida at Rena-bedriften Turgleder skulle arrangere kurs for skoleelever om rovdyr - med utgangspunkt i hva som er eventyr og hva som er virkelighet. For en del av oss blir det noe bakvendt at diverse rovdyrmotstandere får støtte av staten for å skade deler av norsk fauna, og resultatet av dette er blant annet at en del folk bevisst eller ubevisst nå tror de ser rovdyr over alt.
Som noen eksempler ble det således for ei tid tilbake observert to antatte ulver ved Myklegard - hvilket var hunder med halsbånd. Det ble påkjørt en angivelig bjørn ved Midtskogen - som var en rømt newfoundlender. Det ble observert angivelig ulv i Leiret, og det var antageligvis en rømt alaskahusky. Så ble det sett påståtte ulvespor i Heradsbygda, og det var med stor sikkerhet en lokal gordonsetter - med refleksvest. Noen fant møkk etter angivelig ulv ved Sagtjernet, men det var ikke etter ulv iflg. viltutvalgets leder. Dernest ble det sett antatt ulv ved Rena stasjon, og det mente andre vitner var ei diger bikkje. Et par mente de ble omringet av angivelige bjørner i Beiardalen, men Statens Naturoppsyn med sporhund fant ingen spor etter de påståtte rovdyrene - ei heller ble det sett rovdyr på parets film. En turist fra Oslo så angivelig to ulver nord for Engerdal sentrum, men det var to rømte huskyhunder. Så hadde en Oslo-avis og andre medier store oppslag og bilder av en antatt ulv i Groruddalen, og det viste seg å være en hund som hadde fått lov av sin eier til å gå seg en tur. Og til sist var det en angivelig ulv som hadde jaget en billist i Brumunddal, og politiet holder, for å si det slik, muligheten åpen for at det kan ha vært en hund.
Det kan sjølsagt tenkes at noen av våre få rovdyr er sett og vil bli sett i tettbygde strøk. Det også fordi det for noe tid tilbake ble avslørt av myndighetene i Sverige at det faunakriminelle miljøet og deres sympatisører der legger ut åte for å lokke rovdyr inn i bebodde strøk, for ved det å provosere fram situasjoner. Vi har dessverre et slikt samfunnsnegativt miljø også i Norge, og tilsvarende hendelser kan derfor skje her.
Noen politiske partier, organisasjoner og enkeltpersoner arbeider for at deler av vårt skaperverk og fauna skal ødelegges. Uten sammenligning for øvrig har disse et par fellestrekk med totalitære stater. Det ene er at de nevnte mener de er gitt rett til å peke ut hva som ikke skal leve, og det andre er at de er redde for at noen vil fortelle sannheten.
Ut fra den faktiske situasjon ser det således ut til at informasjons- og kursvirksomhet som skiller eventyr om rovdyr fra den noe mer trauste virkelighet blir mer og mer nødvendig, og det er derfor grunn til å ønske både turfirmaet og Fylkesmannen i Hedmark - som har gitt økonomisk støtte - lykke til med tiltaket.
Bjørn Fjellmosveen