Leserinnlegg 21. september 2007

Å vera i livet

Jeg hadde den glede å møte både Halldis og hennes bror Torleif under krigen. Ved siden av Odd Nerhagen og Magnar Grønoset, var de to noen av de fineste mennesker jeg har møtt.
Halldis ga meg en rimordbok og et dikt til bruk i mitt påtenkte hefte «Jul i Skogbygda», og av Torleif fikk jeg min første lærebok i malerkunst, som han hadde fått fatt på fra Sverige i 1943, tross tyskernes okkupasjon.
Han malte også forsidebilde til heftet som skulle brukes så snart det ble fred i Norge. Diktet av Halldis hadde et vers som lød:
Men vent berre til dei har lagt seg!
Da stilner det brått herinne,
og snart er all ugagn dei gjorde idag
berre morsomme minne!
Vi hugsar med smil alt det rare dei sa
og går fram til senga på tå
og står og held HELG der og ser på dei små
ENGLAR kviskrar vi då.
Var det Olav hun tenkte på?
Nå har Olav skrevet om sin mor, som gjorde meg vondt. Var det virkelig nødvendig å markedsføre seg selv på bekostning av et så vakkert menneske – og mor.
Det er blitt mer og mer vanlig at historikere grafser i store menneskers intime liv. Jeg spør bare: Har vi lesere egentlig bruk for det? Skrivende mennesker lever ofte med hver fiber i kroppen. Det er derfor de kan skrive verdifull litteratur. Skal vi dra deres ettermæle ned – eller holde kjeft – og la oss bevare minnene om dem like hellig som før?
I november skal Trysil feire Halldis Moren Vesaas. Håper at jeg, tross mine 82 år kan være til stede da.

Aasmund Løkken, Oslo

Rovdyrtrussel

«Rovdyrene truer ikke biomangfoldet» skriver Tormod Vaaland Burkey i Østlendingen mandag 17. september.
Som alle andre som legge seg opp til forsvar av rovdyrfaunaen, gjer han ei brei utgreiing om det naudvendige å ha rovdyr i totalfaunaen. Det ligg og godt inne i innlegget at alle som ser på rovdyr som skadevaldarar er rovdyrhatarar.
Med ei slik utblåsing kan ein ikkje anna enn reisa spørsmål om denne mannen ikkje forstår dyreplageriet som utfoldar seg der rovdyr ferdes. Sist veke vart det blodig masaker av 31 sauer inne på et jorde i Åsnes i Hedmark. Dette er ikkje det einaste som har skjedd gjennom åra. Og dei vil koma til å gjenta seg så lenge rovdyra skal få vandra fritt i skog og mark. Dette er ein fullstendig nedprioritering av andre dyrearters liv og velferd. Hundelova som Noreg har gjennomført, fortel alt om å halda dette rovdyret under kontroll. Det er og eit primært ønskje om å få i stand innhegningar for rovdyr, slik at dei er under full kontroll både med mat og avlsutvikling.
Å lata som at dette er feil er å undervurdere lange tiders røynsle med rovdyr i fritt liv ute i naturen. Dyreplageriet slår fleire vegar, og ikkje minst er det ein terror mot husdyreigarar. Det er dei stygge angrepa som vekker avsky og hat mot rovdyra.
Tormod Vaaland Burkeys sluttsetning i lesarinnlegget lyder slik: «Rovdyrhaterne bør slutte å late som om de bryr seg om det biologiske mangfoldet her til lands. Det er lett gjennomskuelig og patetisk». Med desse linjene synes det å vera grunn til og hevda at setninga slår attende til rovforsvaret!

Ola Tronsmoen

Etiopia anklager Norges fredspolitikk

Etiopia anklager sterkt Norges fredspolitikk på Afrikas Horn og mener at Norge støtter terroristene i Eritrea og Somalia med pengestøtte, som går til våpen og bomber. Norges rolle som fredsmekler blir derved sterkt svekket.
Slike anklager kan også rettes til andre liknende fredsmeklinger som for eksempel i Sri Lanka og i Palestina. Disse har også hatt en norsk fredsmekling som har favorisert terrorismen. Især i Palestina begynte terrorismen med nedslakting av 11 sivile idrettsdeltakere i OL i München i 1972, uten noen fordømmelse fra Norge. Tvert imot støttet den norske Ap-regjeringen den palestinske terroristorganisasjonen Arafat/PLO som sto bak ugjerningen, og hentet Arafat/PLO tilbake fra Tunis og ansatte Arafat som leder for palestina-arabernes terrorismeangrep mot Israel. Den norske Ap-regjering fikk i stand en såkalt fredsavtale mellom Arafat/PLO og Israel, som førte til Oslo-avtalen av 1993 hvor Arafat/PLO fikk selvstyre i 7 byer m/omegn og over den kristne Betlehem og fødselskirken. Israel tilbød også samarbeid med palestinerne om å bygge opp hele Palestina med næringsliv, bedrifter og arbeidsplasser til beste for både jøder og palestinere, men fikk en kald skulder.
Dette tilbudet og samarbeid betraktet Arafat/PLO som en svakhet fra Israels side og en seier for seg selv over Israel, og en oppmuntring til å øke terrorangrepene mot Israel med intifadaer, selvmordsbombing og massedrap på uskyldige sivile jøder, kvinner og barn. Israel, på sin side, måtte da forsvare sine innbyggere og gå til militære motangrep, som ble fordømt av Norge. Osloavtalen ble derved lagt død. Den norske regjerings fredmegling resulterte i økt krig og ikke fred. Norge bevilget masse penger til Arafat/PLO som gikk til våpen, bomber og korrupsjon, mens fattigdommen i den palestinske befolkning ble like stor som før. Norge har aldri gitt pengestøtte til Israel. Dette selv om det finnes, ifølge FN, 856 tusen jødiske flyktninger i Midt-Østen, mens de palestinske flyktninger er 725 tusen, altså 131 tusen mindre.
I fjor støttet utenriksminister Støre terroristorganisasjonene Hamas med 60 millioner. Hamas har som mål å utrydde jødene, sivile og militære. Ifølge folkeretten i Genève-konvensjonene, er etnisk rensing og folkemord straffbart. Israels fredstilbud til palestinerne med å overlate Gaza til dem, har bare resultert i at det fra Gaza ble skutt 4.500 raketter over Sør-Israel. Og selvmordsbombernes familier blir hver belønnet med 25 tusen dollar, som Norge er med på å betale på. Ingen kan nekte for at Norge er terrorismens støttespillere.

Sverre Klausen

FN for fred

På den internasjonale fredsdagen 21.september viser tall fra FN at det er halvparten så mange kriger i dag, sammenlignet med 1990. FNs utvidede fredsarbeid og den stadige styrkingen av organisasjonens helhetlige tilnærming til krig og konflikt har gitt positive resultater. FN er nå inne i en større prosess der det legges mer vekt på forebygging av krig og gjenoppbygging av konfliktherjede land.
Langvarig fred kommer ikke av seg selv, men er et resultat av en betydelig gjenoppbyggingsprosess. Dette inkluderer utvikling av demokratiske institusjoner, bekjempelse av korrupsjon, avvikling av rettsoppgjør, utbygging av offentlige tjenester, styrking av kvinners stilling og reform av politi og militærstyrker. FN er den naturlige koordinator og tilrettelegger av dette arbeidet, selvfølgelig i samarbeid med mottakerlandene.
Det er enighet i FN om at organisasjonen må satse mer på fredsarbeid, da gevinsten av dette arbeidet er så tydelig. I den anledning ble Fredsbyggingskommisjonen (Peace Building Commission) opprettet i 2005. Denne skal koordinere innsatsen i land som nettopp har kommet ut av krig og konflikt.
Mangel på velfungerende politiske institusjoner i konfliktherjede land gjør at det er et stort behov for å systematisere og samordne politiske, militære og humanitære bidrag til gjenoppbyggingsarbeidet. De afrikanske landene Burundi og Sierra Leone ønsket å være Fredsbyggingskommisjonens pilotland og Norges FN- ambassadør, Johan Løvald, leder arbeidsgruppen for Burundi.
En av grunnene til at vi tror Fredsbyggingskommisjonen kan lykkes i sitt arbeid, er at den representerer den samlede viljen til stormaktene i FN, samtidig som representanter fra Verdensbanken og giverland er medlemmer. Kommisjonen er et fora hvor viktige aktører møtes og utveksler erfaringer, noe som igjen bidrar til styrket innsats i land som må bygges opp fra ingenting.
For at FN skal lykkes i arbeidet med å bygge opp krigsherjede land, må befolkningen merke at fred er til det bedre. De må få arbeid og mat, og de må se endringer i sine daglige liv. Det må bli tydelig at myndighetene klarer å levere på grunnleggende tjenester, som helse og utdanning. Det viser seg at svake stater ikke klarer denne jobben alene. FNs nye Fredsbyggingskommisjon kan styrke dette viktige arbeidet og på denne måten hindre at kriger blusser opp igjen.
Det er i dag flere FN-fredsoperasjoner enn noen gang tidligere. FN driver stadig mer omfattende fredsarbeid, men det er fortsatt like lite penger som går til FNs arbeid. Å bygge fred i et krigsherjet land er en kompleks og vanskelig oppgave som krever omfattende ressurser. Norge liker å fremstille seg som en ledende fredsnasjon som gjerne gir penger til FN. Glansbildet til tross, Norge bidrar med lite penger i den store sammenhengen.
Det Norge totalt gir til FNs arbeid med fred, flyktninger, klima, fattigdom, nødhjelp, utdanning, mat og helse, er like mye som vi bruker på vår nye opera i Oslo. I tillegg sier regjeringen at de ønsker å satse på FN, men det er fortsatt kun 55 norske militære i FN-tjeneste.
FN er involvert i flere fredsoperasjoner enn noen gang tidligere. Derfor er det helt avgjørende at Norge og verdenssamfunnet nå støtter opp om FNs omfattende fredsarbeid.
Kommentar
Thale Berg Husby
avdelingsleder
Line Begby
informasjonskonsulent
FN-sambandet Øst