Leserinnlegg 27. desember

Å synge er bra for helsa

Det ser ut som at korsang har fått sin renessanse, og det er ikke bare kvaliteten som teller. Å synge gir mange flere gevinster.
Selv Ole Paus gir ut sangbok med blant annet folkelige sanger som vi som er godt voksne gjerne synger. Direktør for Rikskonsertene, Åse Kleveland, har satt i gang tidenes største satsing: «Hele Norge synger». Hun sier: «Sangen gir livsmot, energi, glede, fellesskap og bedre helse».
Den kjente overlege og musikkterapeut Audun Myskja sier at, sitat: «sang og rytme er faktisk en av de mest effektive måtene å stimulere hjernen på». En annen fagperson, Even Ruud, professor ved institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og professor i musikkterapi, skriver i en artikkel ikke mindre enn at «musikk gir helse».
Nå kommer det forskning som direkte fokuserer på amatørmusikklivet og hvilken betydning det har for deltakernes livskvalitet. Etter øvelsene føler en seg mer opplagt, humøret er bedre, ryggen rettere og bekymringene færre. Videre kan det gi gode sosiale kontakter og relasjoner. Ikke minst øker konsentrasjonen, hukommelsen forbedres og man får en opplevelse av å mestre.
Ensomhet er jo også et stikkord. Det kan undersøkelsen i Elverum og diakon Siv Engevik si mye om. Kanskje et fellesskap med sang kan være en vei å forebygge ensomhet, en måte å bygge nettverk på? I Elverum er det gode tilbud for enhver smak. Fra babysang på Frelsesarmeen til Pensjonistkoret, det siste som jeg kjenner til. For å være ubeskjeden, kjenner vi oss igjen i det meste. Koret har p.t. medlemmer, derav 6 over 85 år. Vi øver tre tirsdager i måneden på Moen. Akkurat nå har vi ingen dirigent, og det er vanskelig å finne noen. Men vi kommer sammen og synger, har gitar og trekkspill, og synger unisont. Repertoaret er ganske allsidig, og vi prioriterer meningsfulle tekster, gjerne med humør. Vi holder oss til norsk eller svensk.
Nå har vi plukket fram julesangene, litt gammelt, og noe nytt. Vi skal blant annet synge på Moen, på Pensjonistforeningens julebord og på Frelsesarmeen. Vi spøker med at vi er det koret i Elverum som opptrer mest og øver minst, og har en leder som «gjør det hun ikke kan», som Harald i Senkveld på TV2. Med såpass mange i høy alder, må vi regne med en viss avgang grunnet alder og sykdom, men de som må slutte, savner oss, gleden og fellesskapet.
Nå ønsker vi oss flere sangere. Det er ingen aldersgrense, og heller ingen prøvesang. Dere må gjerne komme og se hvordan vi har det, eller ta kontakt på forhånd.

Brita Pettersen, leder

Frontkjempere

En god del over 700 norske ungdommer falt som «frontkjempere» i Hitlers kamp mot Sovjet-Unionen i den annen verdenskrig, årene 1940-1945, under de blodige kamper mot bolsjevismen som det het. Svært mange av disse ofret livet sitt i drømmer de ikke forsto, eller håp i trange kår her hjemme, for framgang og makt i morgendagens Europa som lederne i «Det tredje riket» agiterte for. Noen hjemsendelse i flaggsmykket kiste med stor æresbevisning ble det ikke. Kanskje navnet deres ble risset inn på et bjørkekvitt trekors i store fellesgraver på de russiske stepper, som siden bomberegn flerret opp.
På nytt er norsk ungdom i krig, i regulære slag mot et folk vi på ingen måte er fiender med her i dette landet. Også disse er frivillige, og tre har allerede falt. Forskjellen på deltakelse som «frontkjempere», er at disse framtidas menn i landet vårt har vervet seg for storkapitalismens fremste krigsmakt, USA, som Norge er så intimt alliert med gjennom NATO.
Tror vi på fred og menneskeverd her i landet, som våre politikere snakker så mye om, så trekker vi hjem disse unge norske krigerne fra Afghanistan. Er stygt redd vi vil få langt flere norske ynglinger i luftbåren kistetransport fra fjell-landet langt borte fra våre grenser, om det ikke gjøres noe ganske snart.
Bjørn Frang

Krekar som soldat og våre soldater

Våre myndigheter sender våre soldater og ungdommer ut til Afghanistan, hvor de risikerer å lide døden. Dette mens våre myndigheter skåner Krekar mot å bli sendt til Irak, hvor han risikerer å lide døden. Våre myndigheter setter altså Krekars liv høyere enn våre soldaters liv. Krekar har jo vært geriljasoldat og har bodd her i 16 år, og må regnes som norsk innbygger med norske plikter. Hvorfor ikke sende Krekar, som er geriljasoldat, ut til Afghanistan i sammen med våre soldater? Internasjonale avtaler som Norge har undertegnet om at ingen kan sendes ut til et land hvor de kan risikere døden, gjelder vel likt for våre soldater som for soldat Krekar? Hvis et papir med en avtale som dømmer Krekars liv, er viktigere enn våre soldaters liv, må vel denne avtalen forandres eller sies opp?
Sverre Klausen

Røveri av bygde- folkets kulturarv!

Nå må de på banen, politikerne med litt fornuft mellom øra, hvis vi har igjen noen. Ja, for dette mener jeg er noe av det verste som kan skje hvis beiterettighetene skal røves fra dem som har behov for å bruke utmarka, ja da er det et av de verste kulturrøverier som den norske regjering foretar overfor det norske bygdefolket. Men det er tydelig at de som sitter ved sine skranker i byene ikke har det minste forståelse for hva som er i ferd med å skje.
Send rovdyra inn mot byene, så får vi se hvor lenge det går før de begynner å skrike (da regner jeg med at skrikene blir høyere). «Nei takk», skal rovdyra overta utmarka, hva skal småsamfunnet produsere av mat da? Det er ikke alt som produseres kunstig. Gjør det eneste som er fornuftig, gjerde inn rovdyra og la småsamfunnet sammen med fornuftige medborgere bruke utmarka slik den er tiltenkt, da kan rovdyrforkjemperne ta med seg familie og telt for så å få overnatte sammen med sine elskede dyr.
Det er mange nok som allerede har måttet gi opp sine livsverk på grunn av rovdyras invasjon av (mest utsatt) ulv, jerv og bjørn er også i overtall, men kanskje muligheter for å få regulert. Gaupe og ørn er heller ikke truet av utrydding.
I Sverige er det allerede ute av kontroll av bjørn og ulv, det samme er i ferd med å skje her til lands. Nei, gjerde er det eneste som er dugelig, hvis bygdesamfunnet skal kunne overleve slik vi vil ha det, eller er det bare byene som skal eksistere inntil videre?
Hva mener den norske politiker med litt fornuft mellom øra? Ønsker svar!
Nei takk til den nye dyrevelferdsloven.
Kjell Ove Svingen

Til «Julenissen» oppe på Savalen

Det er mulig dere svarer «alle» om skriver til dere, men dere svarte i alle fall ikke undertegnede, da ha etterlyste oppgjør for varer som var satt inn for salg hos dere. På bildet ser du heller molefonken ut, stakkar, det ser ut som at du har ei andaktsstund, kanskje det er samvittigheten som plager deg?
La være med det, jeg har råd til å miste de kronene. Feilen var at jeg stolte på nissen, og satte inn varer uten noen kvitteringer og slikt. En mann er en mann, og ett ord er ett ord, sa vi i gamle dager. Men betjeningen på hotellet husker kanskje at jeg var der, for de spanderte kaffe på meg, mens jeg og gyngehestene ventet.
Ett lite spørsmål: Hvorfor kan ikke dere som ønsker å være julenisser i Norge, slippe på dere ekte skjegg, og kle dere i den drakta som ville være naturlig for en norsk nisse, nemlig en gammel mannsbunad. For dere er jo etterkommere etter Haug-kallen, eller Gardvoren, den gamle som grunnla garden, og som ble lagt i haug da han døde. Hvorfor skal dere ape etter den halvtullingen borte i Amerika, som flyr gjennom lufte og klatrer i piper uten å bli svart på klærne? Hvor blir det av norsk tradisjon og kultur?
Gledelig jul!

Hilsen julenissen
oppi Blikkberget,
Odd Halseth

Den ensomme

Det bodde en artig skrue
litt utenom allfarvei
i ei lita tømmerstue
hvor forfallet talte for seg.

Han sto ei i første rekke
da det ble delt ut forstand
kanskje for sen til å strekke
ut en mottagende hand,
han trengte seg aldri på
der det var noe å få.

Var slett ikke av de mange
som forurenset vår jord
livskårene hans var trange
men hjelpsomheten var stor,
det hendte at farende fant
fikk husly en gang iblant.

Han delte det meste han hadde
med dem som var mindre enn ham
lindret de som var skadde
som kom fra samfunnets slam.

Tenk om de som er rike
hjalp til slik som de små
alle har bruk for slike
som i bresjen vil gå,
rekk din neste din neve
da blir det litt bedre å leve.

Sten Ansethmoen