Leserinnlegg 28. november

Kirkens ja og nei til homofile prester

I forbindelse med Kirkemøtet uttalte biskop Solveig Fiske til NRK at homofilisaken hadde skapt mye støy. Det har hun helt rett i. Men en av dem som bidratt mest til denne støy er nettopp Solveig Fiske. Hennes mange utspill om dette tema, godt støttet av lokalavisene, gjør at støynivået holdes ved like.
Det har over tid vært svært aktive lobbyister, både i og utenom kirken, og ikke minst fra media, som har holdt denne saken «varm». Derfor var det ikke så veldig overraskende at resultatet fra Kirkemøtet ble som det ble. For møtet sa både ja og nei til samboende homofile prester. Noen sørger, mens andre jubler over en slik utvikling.
Man kan spørre hvor vidt selve stemmeresultatet betyr så mye, for hva som er rett og galt kan vel ikke avgjøres ved en stemmegivning? Fortsatt er det fem av landets elleve biskoper som sier nei. Det betyr i praksis at det finnes to motstridende syn i kirken i denne saken.
Dette vil skape store problem i mange menigheter. For det er mange prester som ikke vil følge Kirkemøtets flertall, og som ikke vil ha tilsyn av en liberal biskop. Det skal visstnok være godt over ett hundre, og kanskje flere, spredt utover i landet. Hvem skal disse forholde seg til?
Dessuten er det mange av de eldre, trofaste kirkegjengere som har tjent sin lokale kirke gjennom mange år i menighetsråd og andre frivillige oppgaver, og som kanskje føler seg litt fremmede til det aktuelle tema, som nok spør hva kirken egentlig mener i denne saken.
Det er ikke til å undres over at mange rett og slett føler seg hjemløse, kirkelig sett. For når kirkens øverste organ, i dette tilfelle årets Kirkemøte, sier både ja og nei i en så omstridt sak, ja, så er det ikke så enkelt for dem som sitter i kirkebenkene å finne ut hva de egentlig skal tro. Det kan jo virke som det ene er like bra som det andre.
Arbeiderveteranen Reiulf Steen uttalte her om dagen at «Kirken er blitt en ufarlig leverandør av seremonier som ikke krever noe tilbake, for en befolkning som tror stadig mindre på Gud.»
Skal man si ja eller nei til en slik påstand?
Reidar Sørlie

Stanken
Stanken fra Hornmoen er uholdbar på sitt verste. Mange av oss sliter med luftveisproblemer vi aldri har hatt tidligere. Vi mistenker at det skyldes den stanken vi må leve i, også innen vår egen bolig. Nå må kommunens helsemyndigheter komme på banen.
Jeg vil ikke Hera Vekst til livs, men det er kun to løsninger på dette problemet: Legge ned hele virksomheten, eller foreta så gjennomgripende endringer at stanken forsvinner. Å prøve og prøve, uten at det heller ikke blir bedre, er ikke godt nok.
De som bor slik til at de ikke kjenner lukta, vil ikke kunne forstå problemet. Men de som bor nærmere anlegget enn jeg gjør, synes jeg virkelig synd på.
Vi kan ikke og skal ikke bo under slike forhold.

Ove Nyland

Økonomisk ansvarlig politikk?

De fleste offentlige budsjetter er i så stor ubalanse at det må kuttes ned på utgiftene og livremmen strammes inn. Virksomhetene og antall ansatte må også innskrenkes på grunn av pengemangel. Dette gjelder og vår infrastruktur som for eksempel helsevesenet med sykehus, eldreomsorgen, psykiatrien og skoler, friskoler, kirker, universiteter, og samferdsel med veier og jernbane med mer, og i tillegg politi med bekjempelse av kriminalitet og narkotika og forsvaret med marine, kystvakt og hær, heimevern.
På grunn av pengemangel til vår infrastrukturs vedlikehold som er forsømt blir etterslepet stadig større slik at det etter hvert blir vanskelig å rette det opp. Må våre barn til slutt betale regningen? Er dette vår ansvarlige økonomiske politikk som våre politikere går inn for? Handlingsregelen må ikke bli en hellig ku som fører til handlingslammelse isteden.
Politikerne synes blinde for at vi kan spare oss til fant og ikke se forskjell på om pengeforbruket brukes til det daglige forbruk og luksus som blir borte for alltid, og pengeforbruk som brukes til varige verdier og vedlikehold av vår nødvendige infrastruktur for vår framtidige utvikling og vekst. Jeg tror ikke det blir inflasjon av dette siste. Men at det styrkes vår økonomi og gir økt utvikling og vekst. Penger til infrastruktur er penger som ikke blir borte, men bare flyttes til lønnsomme prosjekter som kaster av seg nye penger.
Er våre politikere blinde for at stadige lønnsøkninger fører til et for stort daglig pengeforbruk og at det ikke kan gå til himmels. Gjelder ikke handlingsregelen for stadige økninger i lønnsnivået og de luksuriøse kjøpefester?
Sverre Klausen

Bygdetullinger

kalte Torbjørn Berntsen (Ap) alle som var engstelige for rovdyr. Han var da miljøvernminister og sa dette i et radiointervju. Det er nå 15 år siden Berntsen fastslo at om man fikk tømt Holandsfjellet for sau ville bjørnen få tumleplass og alle problemer skulle være løst. For å tro på noe slikt må man vel være naturverner eller politiker på høyt plan. Hilde Hummelvoll og TV veterinær Trude Mostue kaller tilfellene der en mann ble drept av bjørn utenfor huset og jegerne som ble angrepet for PR stunt. Kurt Oddekalv, såkalt miljøkriger sier til VG at vi må tåle at noen blir spist av bjørn. Steinar Lem, profilert dagdrømmer ved Fremtiden i Våre Hender sier at om folk er redd ulven får de bare flytte. Jeg frykter at miljømafiaens stormannsgalskap etter hvert blir distriktenes endelikt. Dette med drahjelp fra hjernevaskede politikere med ymse moral, egoistiske lobbyister og virkelighetsfjerne aktivister. Lik det så dårlig du vil, men det er faktisk sosiallistene i de ulike land som er de største forkjempere for livsfjerne og livsfarlige eksperiment som tvangsinnføring av rovdyr, tvangsbruk av kvikksølv i helsepleien, leflingen for muslimer og deres frammarsj i Europa osv. Hylekoret som kaller seg humane og skriker så høyt om etikk ønsker tydeligvis hele jorden tilbake til tidlig bronsealder. At disse finner tilhengere kan bare bety at slike ikke evner å se sammenhenger, men lar seg villig flyte med strømmen og tar det for gitt at de mest høylytte har rett. Til slutt noen ord sagt av selveste Winston Churchill: Socialism is a philosophy of failure, the greed of ignoranse and the gospel of envy. It's inherent virtue is the equal sharing of misery!

Geir Bekken

Nøkternt om spontan biskop

er overskriften som anmelderen bruker i forbindelse med Rosemarie Køhns biografi ( ref. Østlendingen 22. november 2007).
Anmelderen avslutter med følgende: «Den som måtte ha håpet at boka ville lette litt på
sløret o.s.v.»
Jeg har i tidligere innlegg presisert påfallende mangel på generell informasjon om hvilke initiativ som ble tatt av personalledelsen og/eller ledelsen generelt ved bispekontoret, angående gjentatte forbigåelser vedrørende domprostens potensielle engasjementer. Situasjonen toppet seg ved konstituering av biskop!
Begrepene åpenhet og raushet har vært den norske folkekirkens uttalte varemerke i mange år. Anmelderen skriver imidlertid blant annet :». hva som skjedde i bispegården i Hamar forut for Køhns permisjon, sør-østerdalsprost Lappegards inntreden og domprost Holcks reaksjon o.s.v.»
For å si det i moderate formuleringer, så hadde det vel vært riktig for ikke å si absolutt nødvendig, nå ved denne muligheten «å lette på sløret», ikke bare litt men helt og fullt.
De før nevnte forhold er ingen privat sak. Tvert imot, det er i høyeste grad av offentlig interesse!
Agnar Jahr

Takk Thor Solberg!

Endelig noen som tør å mene noe fornuftig! Du har støtte fra mange!
Leila Torp

Ingenting å forsvare?
Dette er tittelen på Robert Aasens innlegg i Østlendingens «Hjørnet» 20/11. Jeg håper at alle medborgere (representanter) på Stortinget og i regjeringen får lese Aasens innlegg, og prøver å gå rakrygget etterpå.
Sindre Hatten

Trøst til tippesjefen
At tippesjefen må
ta sin hatt og gå
er sikkert synd for noen
men for andre noe de kan forstå.
Men Nordby; ikke fortvil,
for leder med erfaring
er det sikkert mange som vil ha.
Så ta på igjen hatten – det går nok bra.
Gert Bjøntegård


Er Gud forbanna?
Når kvitfjella smelter
i isbjønnlandet,
flodbølger og orkaner
myrder tusenvis sjeler
og jorda har
styggvonde oppkasttokter
er tida moden
til djuptgående
alvorlige sjukehusutredelser
av denna kloden
i verdensrommet
vi virker på.

Er Gud blitt
ekte og åpent
forbanna på oss?
Har presteskapet
i de store katedraler
spurt etter dette
med bøyd nakke
og igjenknepte hender
ved silkedukede altere?

Bjørn Frang