Leserinnlegg 4. januar

Nei til diskriminering av nordmenn

Den rød-grønne regjeringen er i ferd med å innføre offentlig diskriminering av nordmenn ved ansettelser. Jeg trodde virkelig vi var ferdige med den epoken i norsk historie, hvor mye av fremmedfrykten, misnøyen, irritasjonen og frustrasjonen med den naive norske innvandringspolitikken var basert på mer eller mindre fakta om at «utlendinger får det ene og det andre av det offentlige». Mye av den såkalte hverdagsrasismen var basert på sjalusi og utsagn som at «utlendinger får alt», og at dette strider mot rettferdighets- og fornufttankegangen sett i lys av at syke og gamle ikke får den hjelp de trenger og har krav på etter å ha jobbet og slitt i et langt liv og bygd opp den velstand vi alle nyter godt av i Norge i dag.
Mye av denne debatten har stilnet, men det kan virke som om regjeringen synes vi har for lite rasisme og fremmedfrykt i Norge og ønsker å blåse liv i debatten igjen. Nå går nemlig den rød-grønne lapskausregjeringen inn for å prioritere innvandrere ved ansettelse framfor nordmenn. Jeg lurer også på hvordan dette rent praktisk skal gjennomføres. Er det slik at de med et utenlandsk navn skal prioriteres, mens de med norsk navn skal komme i annen rekke? Eller kanskje det utelukkende er asylsøkere som har vært innom UDI sitt system som skal prioriteres? Hva med søkere fra andre EU land som også har et klart utenlandsk navn? Eller kanskje de skal skille på geografi? Kun arabere, afrikanere etc. blir prioritert, mens vestlige innvandrere og nordmenn blir nedprioritert?
Nordmenn er ikke så lettlurte som de rød-grønne tror. Velgerne vil si ifra at nok er nok. Det vil sjokkere meg voldsomt dersom lapskausregjeringen blir gjenvalgt. Frp er sterk motstander av at utlendinger skal prioriteres framfor nordmenn ved ansettelse. Stem Frp.

Tor André Johnsen
Regional Sales Manager

Strøing på fjellveier

Fredag 4. juledag dro vi fra Koppang over Venabygdsfjellet til Ringebu. Vi hadde vært i tvil om vi virkelig skulle dra, slik som føret var på torsdag. Sant å si så grudde vi oss ikke så lite. Men – så fine og godt strødde veier skal man lete lenge etter. Stor honnør til de som har sørget for dette. Med strålende vær i tillegg, ble turen en sann fornøyelse.

Inge Hermanrud, Koppang

Felemakeren fra Bindalen/Åsnes

Takk til Ivar Kulseth for det du har gjort. Har ikke sett dok. filmen, men vet hva Nils Kr. Fr. Nilssen står for.
– Nils startet Solør Felemakerklubb i 1976 som leder/lærer. Fram til 01.04 – 2003 (ingen aprilspøk), ble det av medlemmene bygd 167 stk. 4/4 feler, 7 ¾ feler, 18 ½ feler, 18 hardingfeler, 8 bratsjer, 2 cello og 2 barokkfeler.
Sjøl hadde Nils da bygd 102 instrumenter, derav 5 gamber. Dette betyr at Nils har «vært borti» 222 pluss sine egne, som i dag er på 136. I tillegg kommer de instrumenter som er bygd av medlemmer etter 2003. Da er vi nok godt over 400 instrumenter. Pluss alle de instrumentene han har reparert. Hvor mange, det vet vel sjøl ikke Nils.
En ting: Nils har holdt kurs uten betaling. Lørdager vinteren igjennom.
Som et medlem sier i heftet: Solør Felemakerklubb 1976 -, som Guri har skrevet: « felebyggertreffene er et av høydepunktene i uka. Jeg gleder meg til hver lørdag».
Takk til Guri og Nils som har betydd så mye for så mange!

Ola K. Høsøien
Røros

Grenseløse ulver

For å si som et meget klokt hode sa til meg en gang; og med fare for å bli steinet på åpen gate – hva blir konsekvensen om en nisje forsvinner? En nisjes organisme bestemmes av miljø- og biotiske faktorer, og det er flere forhold som avgjør dennes evne til overlevelse. Deriblant andre arters utbredelse og atferd.
Min gode venn satte dette i perspektiv for meg da hun stilte spørsmål ved konsekvensene om en hel etnisk gruppe ble borte. Brutalt snakk, men hun hadde et poeng; hvilken rolle spiller det egentlig om fem millioner nordmenn – eller en hvilken som helst annen etnisk gruppe – forsvinner? Det er jo grusomt, uhørt og fullstendig utenkelig; men for jordens overlevelse er det faktisk ganske likegyldig så sant menneskeheten som art overlever. Tenk litt på det. Vi er kanskje den arten som lettest kan avses, og den arten Moder Jord hadde vært mest takknemlig over å bli kvitt. Ingen religion eller politisk ideologi kan endre på det. Er ikke det litt pinlig? Du kan heller prøve å fjerne en hel art eller et helt økosystem. Om livet i havet forsvinner, hva da? Eller insektene? Og hvem har innbilt oss at jorden vil overleve uten rovdyr?
Jeg er ingen forsker. Jeg er ikke engang spesielt betydningsfull; jeg har ikke mer jord enn jeg kan få plass til under neglene, så egentlig har jeg sikkert ingenting jeg skulle sagt. Men det som slår meg stadig, er hvor enkelt det synes å fordrive eksisterende liv for sin egen (ikke sikkerhet, for ulv angriper ikke mennesker) bekvemmelighet og utfoldelses skyld. Mulig jeg tar feil, men har ikke menneskene gjort dette før?
Nei, vi skal vokte oss vel, vi mennesker, for arrogansen som får oss til å tro at vi kan gjøre hva vi vil.

May Yvonne Wilhelmsen
Ydmyk og ubetydelig

Med bibel og krigsvåpen

I Østlendingens lørdagsmagasin den 29. desember 2007 er det store oppslag om «annerledespresten». Det gjelder feltpresten i Telemark Bataljon, Major Peter Wilhelmsson. Denne Guds tjener sier klart ifra at han kommer til å skyte for å verge sitt eget liv, eller forsvare sine kamerater.
Etter mitt syn bygget på den enkle barnelære om vår frelser Jesus Kristus må det være en virkelig stor synd å drepe eller stygt skade unge mennesker fra et fjernt land, som etter Herrens ord er våre brødre og søstre og som ikke har gjort oss her i Norge det minste galt. Og som lever i et land med en annen kultur hundrevis av mil borte, som vi her i nord slett ikke er i krig med.
Jeg ser det faktisk som en stor skam at Norge verver av vår framtids ungdom til et land som Afghanistan for å herske og myrde med toppmoderne amerikanske krigsvåpen. Med en slik mentalitet kan det aldri bli fred på jord, som vi har messet så mye om i julebudskapet nylig. Som en liten nasjon på under fem millioner kunne vi ha bidratt med noe til denne edle tanke.
Det viktigste for meg i den kristne lære er det fjerde bud: «Du skal ikke slå i hjel», og budskapet fra Han der oppe om å elske sin neste som seg selv.
Som ganske snart pensjonist er jeg ikke i tvil om at jeg som nittenåring valgte rett og ble militærnekter.

Bjørn Frang

Klimavrøvl fra Haga

– Å skru igjen olje- og gasskranene ut fra et klimaperspektiv er – usolidarisk, forklarer Sp-leder Åslaug Haga i et intervju 2. nyttårsdag. Haga er også Olje- og energiminister. Tilfeldig? Neppe.
Den fattige verden trenger nemlig olje og gass er hennes begrunnelse. Vil Haga altså i dyptfølt solidaritet gi fattige land petroleum til selvkost? Nei da. Hun vil som før spy den ut på verdensmarkedet – vel vitende om at gigantiske mengder karbon dernest skal opp i atmosfæren. Det aller meste går til land som allerede er velstående storforbrukere av fossil energi. Hun gjør det selv om hun vet at fjorårets fredsprisvinnere antyder at hvis ikke den rekordstore veksten i klimautslipp snus til en markant reduksjon innen 2015 – kan det være for seint. Hun vet dertil at verdens fattigste blir rammet først og frykteligst. Hun burde også vite at klimaet vil løpe løpsk dersom dagens olje- og gassutvinningstempo fortsetter.
At en statsråd vil bidra ytterligere til den klimakatastrofen som er under oppseiling fordi det gir kortsiktige, økonomiske fordeler, er deprimerende, men normalt. At hun kamuflerer denne ødeleggelsesviljen som solidaritet er derimot propaganda av verste sort.

Arild Hermstad, daglig leder i Framtiden i våre hender

De undertrykte

Nå er det ingen veg forbi
kulda er kommet for å bli,
men vi kan leve i sus og dus
vi har jo gode og varme hus,
slipper å krype, be og tigge
om et sted vi kan få ligge
slik som omstreiferne før
men møtte som regel en stengt dør.

Den gang brukte vi ordet tater
uten å mene noe vondt med det,
nå går de fleste og likesom later
som det er et ord å skjemmes ved.
Spør de reisende hva de tror,
så er de stolte av dette ord.

Tenk så mye urett de led
kunne aldri får være med
i noe på storsamfunnets side
var alltid de som måtte lide,
tenk for et nedverdigende liv
mot dem, var ingen positiv.

Det er lenge siden de kom
men språket har de bevart
det er snart det eneste som
er deres egenart,
et stolt folk er forsvunnet
er blitt integrert i vårt land
nå har storsamfunnet vunnet
over den lille mann.

De er ikke lenger en stand
slik som de en gang var
et tatermuseum i vårt land
er det eneste de har kvar.
Uten noen rettigheter de levde
det var en bragd, det vil jeg hevde.
Sten Ansethmoen