Leserinnlegg 5. november 2007

Hva skjer med oss bak rattet?

De fleste av oss er ansvarlige og fornuftige mennesker. Vi viser hensyn, omsorg, og vi bryr oss. Vi utsetter verken oss selv eller andre for fare hvis vi kan unngå det. Men hva skjer med oss når vi setter oss bak rattet i en bil?
Hva får oss til å tro at det ikke innebærer noen risiko å taste mobilmeldinger samtidig med at vi kjører? Hva er grunnen til at vi - uten å føle at det er farlig - snur oss og serverer pastiller til survete barn i baksetet, - mens vi kjører på E6? Glemmer vi at vi beveger oss hele 22 meter hvert lille sekund når vi kjører i 80 kilometer i timen, og at vogntoget vi møter kjører like fort? Vi ser jo at vogntoget passerer oss en liten meter unna, men likevel bøyer vi oss ned for å sette en ny CD i spilleren. Glemmer vi, eller er vi så vant til det at vi ikke tror det er farlig lenger?
I går stod jeg og ventet på toget til Oslo. Vi var mange som stod på perrongen på Hamar stasjon. Toget skulle komme i spor 1, og da jeg hørte og så at toget nærmet seg, tok jeg automatisk et skritt eller tre bakover. Det gjorde de som stod ved siden av meg også. En mor tok fireåringen sin i hånda og rygget bakover, helt automatisk. Toget er stort og virker kanskje fryktinngytende, men det går faktisk på skinner og det endrer ikke retning!
Jeg tror vi glemmer at vi er bygget for gangfart. At vi har syn og hørsel som er skapt for lave hastigheter, og at vi har en kropp som er veldig sårbar. Så setter vi oss bak rattet i en bil som er laget med tanke på at vi skal glemme dette med gangfarten; ingen vibrasjoner, ingen støy, ikke noe luft i håret eller insekter i ansiktet.
Er det noe grunnleggende i oss som gjør at vi er mer engstelige for høyder enn for ting som beveger seg på samme nivå som oss?
De aller fleste trafikkulykker skyldes menneskelige feil. Forskning viser at de aller fleste av ulykkene på norske veger skyldes at vi som bilførere ikke har vært dyktige nok, at vi har kjørt for fort etter forholdene, at vi har feilvurdert, kjørt med promille eller andre sløvende stoffer i kroppen, at vi har vært trøtte eller uoppmerksomme.

Aud M. Riseng, distriktsjef i Statens vegvesen, Hedmarken-Østerdalen distrikt

«Grådigheten denne verdens ulv»

Det er dristig gjort av de som står med hodet i sanda å be andre om å komme ned på jorda. Men det er det de gjør de tre SV-politikerne fra Nord-Østerdalen når de kommenterer miljøvernminister Erik Solheims antydning om at vi må firedoble bjørnebestanden i Norge for å kunne få en levedyktig stamme. (Østlendingen 1. nov.). Det grenser ikke akkurat til saklighet heller å be Solheim komme til Nord-Østerdalen for å kunne lære å forstå problemet, eller flytte ulv til Nordmarka, som det også er blitt antydet flere ganger. Solheim skjønner problemet bedre enn de fleste.
Husdyrholdet i Nord-Østerdalen og beiteretten i utmark er et ganske snevert perspektiv i en debatt som dreier seg om hvorvidt vi skal beholde det økologiske mangfoldet vi er avhengig av for å kunne eksistere på kloden. Det er nødvendigvis ikke noen motsetning her, men det er balansepunktet som må finnes. Og så langt har balansen tippet sterkt i mangfoldets disfavør. Lista over utryddede og utryddingstruede arter i flora og fauna øker dramatisk for hvert år. Bare på et år økte antallet truede arter i faunaen med 188, slik at antallet utryddingstruede arter nå er oppe i 16.306.Vi er i ferd med å sage over den grena vi sitter på, både fordi vi er blitt forferdelig mange, og fordi vi stadig grafser til oss mer og mer av jordas både fornybare og ikke-fornybare ressurser, og utvider vårt revir på bekostning av alle andre arter. Og fortsatt planlegges det nye hyttefelt, nye alpinanlegg, nye snøskuterløyper mm. Argumentet er at dette må til for at bygdesamfunnene skal kunne overleve. Arbeidsplasser i utkantene. Det blir litt av et paradoks at kloden må dø for at bygdesamfunnene skal kunne overleve.
Hva denne grådigheten vil føre til, har vært kjent lenge av de som vil se. William Shakespeare kunne se:
«og grådigheten denne verdens ulv vil nådeløst ta verden som sitt bytte før den eter seg selv med dobbelt hjelp fra makt og vilje». (Fra Troilus og Cressida, oversatt av Bjørn Alex Herrman).
Jon Ole Hokstad
Tynset

Elverums sleipeste

Det er ganske fascinerende å se på måten Elverum Ap nok en gang har lurt innbyggerne. I valgkampen flommet det nok en gang over med fagre ord og løfter. Arbeiderpartiet skulle som alltid ordne både gull og grønne skoger. Sosialistene har nå fått styrt Elverum siden Edison satt og fiklet med lyspæra. Fortsatt har man ikke en gang fått en primærtjeneste som er som den burde. Man har ikke funnet plass til å prioritere å øke omsorgslønnen, slik at familiene rundt om får tatt vare på sine syke og eldre. Man har ikke funnet plass til å prioritere ny skole i Søndre Elverum, selv om barna er vår fremtid og skal være et så viktig satsningsområde. Man har ikke en gang funnet plass til å satse på kulturskolen. Dette var jo noe sosialistisk side skrek høyt om i valgkampen? Man finner derimot bl.a. 4 millioner kroner til å bygge boliger til nye innvandrere, og man finner ut at man kan vurdere å ta inn ytterligere kroner gjennom en økt eiendomsskatt. Ta for all del inn flere innvandrere. Vi har jo ikke et tilbud som vil være fullverdig for oss som allerede bor her en gang, så vi setter jo da pris på å bli enda flere om det tynnslitte beinet vi allerede har. Sosialistene har nok en gang lurt Elverums innbyggere på sleipeste måte. Frp ønsket og ønsker fortsatt å prioritere primærtjenesten før vi eksempelvis tar inn flere flyktninger. Derfor sier vi nei til å ta inn flere nå og henter allerede med ett nei inn nok midler til å kunne se på bygging av eksempelvis en ny skole istedenfor. Jeg håper virkelig sosialistene tar til vett, bruker pengene i første rekke på å bygge en ny skole og gir de eldre et fullverdig eldresenter. Vi har en rekke områder vi MÅ bruke penger på, lenge før vi begynner å bruke dem på å ta inn ytterligere innvandrere til byen. Slik situasjonen er nå, så vil vi uansett heller ikke være i stand til å gi dem den hjelpen de måtte ha.

Kenneth Lien Steen Elverum Frp

Krangel om sykemeldinger

Leger, manuellterapeuter og kiropraktorer krangler for tiden om hvem som skal ha rett til å sykemelde pasientene. I dag har de tre faggruppene sykemeldingsrett for muskel- og skjelettlidelser, men kiropraktorer og manuellterapeuter kan kun sykemelde for åtte uker. Nå ønsker Arbeids- og Inkluderingsdepartementet at de to yrkesgruppene skal få sykemelde i opptil tolv uker, men legene protesterer.
Debatten inneholder flere elementer, men litt forenklet kan man si at i Norsk forening for allmennmedisin angriper kiropraktorer og manuellterapeuter for ikke å benytte seg av sykmeldingsordningen. Dessuten mener legene at grunnen til at deres pasienter sykmeldes lenger enn en som går til kiropraktor, er fordi legenes pasienter har mer kompliserte plager, eventuelt lider av flere ting på en gang (har større komorbiditet). Det som ikke nevnes i debatten, er det faktum at kiropraktorene står for 92,2 prosent av det ikke legemeldte sykefraværet. Manuellterapeutene står følgelig for marginale 7,8 prosent av sykemeldingene.
Dette er mildt sagt oppsiktsvekkende. Leser man Dagens Medisin får man inntrykk av at manuellterapeutene tar stor plass på denne arenaen. Realiteten er at de knapt benytter ordningen. Faktum er at en manuellterapeut i snitt sykmelder 1-2 pasienter pr. kvartal!
Det hele blir ikke mindre underlig når leder av Norsk Fysioterapeutforbund proklamerer at flere grupper fysioterapeuter vil ha sykmeldingsrett. Et paradoks, siden manuellterapeutene i praksis nesten ikke benytter seg av retten de har. Slik sett har allmenn-medisinerne sine ord i behold, i forhold til påstanden om at manuellterapeutene ikke benytter ordningen. Når det gjelder kiropraktorene, er det bare å si at de benytter ordningen slik ordningen var ment sett fra myndighetenes side. Kiropraktorenes sykemeldinger er korte og presise, slik SINTEF konkluderte med da de evaluerte sykemeldingsordningen.
Lederen i Norsk forening for allmennmedisin og leder i Norsk Fysioterapeutforbunds (NFF) faggruppe for manuellterapi hevder også at pasientgruppene til de forskjellige faggruppene er helt forskjellige. Legene mener å kunne legge frem litteratur som støtter sitt syn, mens manuellterapeutene sier at erfaringen tilsier at de har en helt annen pasientgruppe enn kiropraktorene. Det kan meget vel hende, men jeg tillater meg å tvile på at forskjellene i pasientgruppene er så stor. Faktum er at det ikke er gjort god forskning i vår del av verden på dette området. Derfor får vi heller være så oppriktig å si at dette vet vi ikke nok om til å konkludere.
Avslutningsvis så mener jeg det er en større utfordring for alle gruppene om vi kunne ha et felles fokus for vårt arbeid, nemlig pasienten. Ser vi på dette sammen, så skulle det ikke forundre meg om profesjonene har noe å lære av hverandre.
Øystein Ogre
Leder i Norsk Kiropraktorforening

Du dame som var utenfor KIWI vestsiden i Trysil torsdag

Du hadde langt småkrøllete hår og kjørte en liten blå bil som det sto reklame for Trysil Bil på. Ikke nok med at du nesten parkerte oppå bilen min (en eldre rød opel vectra) men når du kom tilbake, slengte du bare døra på bilen din inn i siden på min. Du tenkte vel at siden min bil var så gammel, så var det vel ikke så farlig. Fy flate for en arroganse! Jeg hadde tenkt å ta kontakt for å høre hva dette var for slags oppførsel, men jeg gidder ikke å kaste bort tiden min. Men tenk på det til senere.
Med hilsen
Bjørn Agnar Karlsmoen