Leserinnlegg torsdag 15. april 2010

Elverum er kanskje blitt konkursversting

Jeg leser i Østlendingen at det er mange konkurser i Elverum, og en av de intervjuede mener finanskrisa ikke er over. Fra annet kommentarhold i andre sammenhenger har vi hørt at det knapt har vært noen finanskrise i Norge. En del av henvisningene bakover til normalår blir delvis feilaktige, fordi disse påståtte normalårene ikke var normale – de var vekstmessig unormale.

Jeg er for så vidt enig med dem som hevder at analysegrunnlaget i tid er for kort til å trekke konklusjoner om at Elverum er en konkursversting, men samtidig går det an ut fra noen kjente eksempler og begrunnelser fra enkeltberørte å påstå at hovedårsaken til problemene ligger i til dels ekspansjonsrelaterte forhold. Dette er igjen nærmest en konsekvens av situasjonen som Elverum kommune har havnet i, og kommunens ukritiske dans rundt diverse feilslåtte vekstteorier har således ført både kommunen sjøl og en del av det meningspåhengte næringslivet ut i et slikt sett unødvendig økonomisk uføre.

Når det gjelder næringene knyttet til bygging av hus, leiligheter og hytter, var disse i den seneste tida fram til for snaut tre år sida preget av en betydelig spekulantaktivitet. Spekulantene var spesielt interessert i fast eiendom som de gjerne kjøpte opp i et større antall enheter, og det også fordi de fikk fordeler av blant annet skattemessige rentefradrag på sine lån og lave skattemessige formuesverdier. At spekulanter får de samme fordelene som vanlige folk som er i en normal kjøpssituasjon av bosted er samfunnsmessig beklagelig, og ansvaret for det ligger hos regjeringen – sjøl om man nå har justert de skattemessige formuesforholdene for såkalte sekundærboliger litt.

Spekulantene kjøpte gjerne eiendomsobjektene allerede ved prosjekt- og byggestart, og deres eneste interesse var å selge til høyere pris ved ferdigstillelse. Dermed var karusellen godt i gang – NHO og Nav skrålte om angivelig mangel på arbeidskraft innen byggfagene, det skjedde en voldsom import av østeuropeiske arbeidere, bankene lånte villig ut penger til diverse prosjekter, kommunene ga byggetillatelser, og dernest ble det satt opp et volum av hus, leiligheter og hytter som ikke hadde noe med normalt bruk å gjøre. Til slutt gikk bremsene på nærmest av seg sjøl, fordi det rett og slett ikke var et marked som kunne ta unna den oppblåste aktiviteten.

Det å få ned kapasiteten i blant annet byggnæringen tilpasset et normalt fornyelses- og vedlikeholdsbehov, er således mer positivt enn negativt – sjøl om det i prosessen skaper en del problemstillinger. Ser en på forfallet i den offentlige bygningsmassen, er det imidlertid mer enn nok å ta av, og jeg må si igjen: Bruk samfunnsmessige ressurser i form av arbeidskraft, kapital og energi på nødvendigheter og ikke på unødvendigheter.

Bjørn Fjellmosveen

 

Flere heltehistorier
Fjellheimens eller Rørosregionens helter er kåret. Det er sikkert ærlig og redelig fortjent. Jeg vil likevel protestere på at nok en gang er oss stasjonsryss fullstendig ignorert. Det er vi så godt veldig vant til fra før. Noen helteglorie blir nok aldri oss tildelt. Janteloven? Likevel vil jeg minne på at også vi kan skilte med ekte gründere.

Den eldste var prost i Tynset på 1600-tallet og satte i gang datidas største kopperverk her til lands, nemlig «Kvikne kopperverk». Kong Christian 4. var glødende opptatt av dette bergverket, besøkte det og eide det til og med ei tid. Gründeren het Hans Lauritzen, og var trulig også født på Tynset. Like etterpå dro han med seg kollega Anders Bruse i Meldal og tyskeren Lorentz Lossius til ingenmannsland, og la der grunnlaget for det enorme industrieventyret, nemlig Røros kopperverk.

Nå var kanskje Herr Hans ikke helt ekte stasjonsryss. Han holdt likevel til på Prestegarden ikke så langt unna «Bortatæsia», men er vel desidert den største og mest vellykka gründeren i Rørosregionens historie. Mye mer om de tre kopperverkspionerene kan du lese i «Kongen kopperverk»(2008) Sorry rørosinger. Tynset-ryssen var først ute.

I mer moderne tid kan vi dessuten skryte av legende og stasjonsryss, John T. Hagen, som før krigen skapte en høyst oppegående møbelfabrikk i Tynset, med salg over det ganske land. Bedriften lever den dag i dag videre i «Møbelhuset», som for øvrig ga ut ei fyldig jubileumsberetning for tre år sia. Vel verdt et studium i lokal industrihistorie.
Etter krigen dukka det også opp en idérik og fantasirik stasjonsryss med gåpåhumør, som plutselig så enorme muligheter ved vakre Savalen sjø. Sammen med Grete skapte Sindre Hektoen sakte, men sikkert en enestående turistbedrift. Den velskrevne beretninga hans om dette utrolige eventyret motstrøms, bør alle med tilknytning til «Flytt hit», lese både grundig og flittig.

Sist, men ikke minst, må vi absolutt skryte av en patriert stasjonsryss, som begynte med to tomme hender i «Magellanstredet», men med ukuelig vilje og pågangsmot har skapt en enestående reiselivsbedrift i landsmålestokk. Da han er en kledelig beskjeden herremann, skal jeg ikke nevne navn. Men den restaurerte stasjonsbygninga ved sida av «Memorial Tower» blir nok et verdig minnemerke. Ikke glem oss neste gang! 
Arne Dag Østigaard
stasjonsryss
 

Max Manus, igjen
Nå skal det regisserte heltedyrkeriet tre i kraft igjen. Det neste er statue av Max Manus. Heiagjengen er med. Har ikke han og «Kjakan» fått mer enn nok «ære» nå?
Skal en lesse mer ordner, medaljer og statuer på disse nå, greier de ikke å bære det.
Nå er det vel på tide at de virkelige heltene får litt ære også, uten at det skal være regissert, og være et skuespill?

Nå har det vært snakk om Osvaldgruppen, hvorfor ikke tenke litt på dem, og andre?
Det virker som «Kjakan» har panikk for at andre skal få noe, noen som virkelig fortjener det.
Sannheten må da bety noe i denne saken?
Stig Ødegaard
NKP Midt-Norge

Farlig i Trysil (2)
Den 3. februar var advokat Ingebjørg Gaukerud og jeg i et møte med Trysils rådmann, assisterende rådmann og ordfører angående en tvistesak om omsorgslønn. I møtet framla rådmannen et to siders dokument som kalles «Rutiner ved tildeling av tjenester etter sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven». Det var rådmannens trumfkort. Etterpå har hans underordnede skriftlig beklaget at vi fikk se dokumentet. Man har altså laget sine egne lover, og de skal holdes hemmelig. Det er farlig!

I et innlegg som sto på trykk for noen dager siden, pekte jeg på rutiner innen pleie- og omsorgstjenesten i Trysil som jeg mener kan være en fare for rettssikkerheten til de som skal ha tjenester. I dagens innlegg setter jeg søkelyset på dette andre forholdet, som jeg også mener går på rettssikkerheten løs. For det ene er de to nevnte lover vesentlig forskjellige. De gjelder for ulike typer saker, og gjelder ulike krav og ulike hjelpetiltak. Å ha felles rutiner for dem blir derfor både meningsløst og helt feil. For det andre, er de samme lovene med veiledninger så klare slik de er formulert fra sentrale myndigheter, at Trysil kommune trenger ikke en egen variant. Hvis det da ikke er for å kunne kjøre en mer restriktiv linje. Det tror jeg det er.

Det er i hvert fall påfallende likhet mellom tekst i kommunens «rutiner» og dokumenter som
har med omsorgslønn-saken å gjøre. I kommunens egne «rutiner» stilles det strenge krav til kartlegging og opplysninger, og det informeres om straffetiltak. Det står nesten ingenting om den hjelpetrengendes rettigheter og muligheter, som for eksempel vedkommendes rett til å bli hørt i vesentlig grad ved utforming av tjenester. Tvert imot er det nokså klart slik å forstå at opplysninger fra klient og pårørende ikke har all verdens betydning. Legeerklæringer nevnes ikke som viktig i det hele tatt. Det er også verdt å merke seg at i dokumentet gjøres det et poeng av at man fra kommunens side skal kunne kreve nye utredninger av klientens helsetilstand.

I det hele tatt er dokumentet om «rutiner» et skriv som røper en autoritær og arrogant holdning overfor hjelpetrengende mennesker i en vanskelig situasjon. Det er lite rom for nyanser og personlige tilpasninger. Omsorgen har trange kår. Ikke så rart at de som bruker denne hjemmelagede loven vil holde den for seg selv. Både ordføreren og vår advokat stilte seg undrende til saken i møtet den 3. februar. Etterpå har man fra pleie- og omsorgstjenesten nektet oss nye møter med ordføreren til stede! Og vi har fått vite at rådmannens trumfkort skulle ikke vært vist. Men hvorfor i all verden har man laget det da?

Det blir kuriøst og nesten litt søtt når den som har skrevet disse strenge «rutinene» går vill i sin omgang med store ord. Et sted står det om noe som er viktig for «å komplimentere hjelpebehovet». Men å komplimentere betyr å gi kompliment, og akkurat kompliment er ikke dette arbeidet fortjent til!

Thorbjørn Bakken
 

"TT Hedmark – langt verre enn vi trodde"
Leder i Blindeforbundet i Hedmark, Oddvar Thorvaldsen, har en kommentar under denne overskriften i HA 9. april.

Vi vet at informasjon er vanskelig, derfor gjentar vi bakgrunnen for det Thorvaldsen nå erfarer.
* Det er gjennomført et lovpålagt anbud for det transportområdet som også omfatter TT – transport. Dette er ikke noe påfunn fra Hedmark Trafikk
*  Anbudet har gitt som resultat at vi har fått forskjellige transportører og forskjellige priser i den enkelte kommune.
* Prisene har økt med mellom 25 og 50 prosent, i forhold til de prisene som var før 01.02.2010. Det kan bemerkes at disse prisene var meget gunstige tidligere, fordi disse var samordnet med prisene på pasienttransporten som Sykehuset Innlandet har ansvar for.
* Fordi vi mener at alle TT- brukere i fylket skal behandles likt, også de som sitter i rullestol, har vi innført en fast kilometerpris for alle brukere. Denne er søkt basert på et gjennomsnitt av det prisnivået som nå er etablert. Hvis dette skulle gi noen form for overskudd, vil en ny pris bli etablert og differensen godskrevet den enkelte brukers tildelte kvote.
* Alle TT- bestillinger registreres i et datasystem, slik blant annet taxi har måttet gjøre tidligere. Dette systemet krever ikke noen videre manuell behandling videre slik Thorvaldsen påstår. Hedmark Trafikk har hatt betydelige utgifter tidligere, i form av datasystemer for å ajourføre bruken på den enkelte TT- brukers tildelte kvote. Disse utgiftene har ikke øket i det nye systemet.

Vi håper at Thorvaldsen og andre som har kritiske merknader til de tilpasninger som nå er gjort i TT- ordningen, aksepterer at Hedmark Trafikk og også det politiske nivået i fylkeskommunen må rette seg etter det lovverk og de regler som gjelder for dette området. Alternativet kan bli som Oslo kommune, som har fått en forelegg på kr 42. mill. av konkurransetilsynet, fordi de ikke har konkurranseutsatt TT- transporten siden 2007
Vi som skal løse de praktiske spørsmål med TT-ordning og innkjøpsregelverk, håper at vi nå kan legge denne type diskusjoner bak oss. I stedet bør vi sammen se på hvordan vi kan utforme et kollektivtransportopplegg, som både kan tjene de som oppfyller intensjonen med TT-ordningen og den øvrige befolkning i fylket.
Gunnar Jacobsen
Direktør Hedmark Trafikk

«De sju åra»

Har du hatt
de sju gode åra
må styrka di
tåle sju magre
da alt skifter
for menneskesinnet
under stjernenes
evige kretsløp
på veg mot den
«ytterste dagen».

Bjørn Frang