Rovdyrpolitikk

Miljøpartiet De Grønne (MDG) vil med dette forsøke å oppsummere sitt syn på rovdyrpolitikken etter en rimelig og viktig oppfordring til politiske partier fra Haugen, Waberg og Myrvang i Østlendingen 21.11.08, da det er stortingsvalg neste år.
Ulv står på Direktoratet for Naturforvaltnings rødliste over truede arter i Norge, betegnet som kritisk truet av utryddelse, og Norge er forpliktet gjennom internasjonale avtaler til å ta vare på arten. Dette er viktig for MDG, men vi mener også at naturen – eller skaperverket, om man vil – har en egenverdi som er verdt å hegne om. MDG mener at rovdyr er, og skal være, en naturlig del av den norske faunaen, at det er vårt ansvar å forvalte livskraftige bestander, også av ulv, og at verdens største utfordring er å få samfunnet til å fungere i samspill med naturen. I rovdyrpolitikken innebærer dette å redusere tap av sau til rovdyr uten å fjerne rovdyrene, og samtidig styrke landbruket og gjøre det mer bærekraftig.
MDG mener at mat er vårt viktigste behov, og at primærnæringene derfor er de viktigste næringene. Det skal ikke være aksjehandel som har størst betydning, slik man kan få inntrykk av i dag. Videre mener MDG at Norge i størst mulig grad bør produsere maten sin selv, og at matproduksjon i Norge skal lønne seg. Dette kan vi få til ved å endre dagens økonomiske system, som leder oss mot kanten av stupet, til fordel for en økonomi med et helhetlig (økologisk) fokus, – Grønn økonomi. Det er særlig viktig å reforhandle internasjonale handelsavtaler som hindrer oss i å skape lokal matvaresikkerhet.
Klimaendringene truer mattilgangen vår gjennom effekter som endringer i lokalt klima, introduksjon av fremmede arter, befolkningsvekst/klimaflyktninger og krig om ressurser. Det er derfor viktig med en modig og snarlig omlegging, slik at jordbruket blir bærekraftig og har evne til omstillinger når det er behov for det. For store tap av sau til rovdyr etter en ny rovdyrpolitikk, er bevis på at myndighetene ikke har sørget for at landbruket i dag er tilpasningsdyktig nok til å møte de utfordringer som vil komme.
Å ta vare på norsk fauna – inklusiv de store rovdyrene – er av stor betydning, og det er viktig og riktig av myndighetene å ønske en rovdyrpolitikk med plass for både rovdyr og bønder. Rovdyrdebatten i Norge er likevel på avveier. Istedenfor å handle om hvordan man skal løse konflikten, handler den i stor grad om konflikten selv. En del av forklaringen er at myndighetene ikke har tatt ansvar for sin egen rovdyrpolitikk. Det er staten som må sørge for at bøndene har tid, råd og mulighet til å tilpasse seg rovdyrpolitikken. Det er også naturlig at vi skattebetalere – gjennom staten – betaler regningen; siden vi har valgt en politikk som gjør at omlegging noen steder er nødvendig. Noen steder må tapt beiterett erstattes, og vi trenger å få på plass tiltak som kan stimulere og motivere jordbrukere til å finne løsninger som opprettholder nødvendig kjøttproduksjon, ullproduksjon og ivaretakelse av kulturlandskapet, men som samtidig begrenser tapet av husdyr til rovdyr.
Miljøpartiet De Grønne har tro på at dette kan oppnås ved å gi lokalsamfunn mulighet til å prøve ut og gjennomføre tiltak lokalt. Løsninger som har vist seg å fungere bra ett sted, kan være uegnet et annet sted, og vice versa. Utformingen av tiltak og erstatningsordninger må skje i samarbeid med dem som kjenner de lokale problemene og mulighetene best – altså de lokale bøndene.
MDG ønsker å være synlige i rovdyrdebatten, og å formidle partiets politikk modig og ærlig. Vi kaster med dette ballen videre, og oppfordrer Arbeiderpartiet, som i dag sitter med makten over rovdyrpolitikken til å ta utfordringen fra Haugen, Waberg og Myrvang.

På side 2
Hanna E. Marcussen
talskvinne
Miljøpartiet De Grønne (MDG)