Rovviltsommer?

Vi går en het rovviltsommer i møte. Oppslagene om rovvilts herjing i husdyrflokkene er mange allerede. Rovviltpolitikken er bygget på urealistiske forutsetninger. Da rovviltforliket ble inngått ble det skapt et inntrykk av at husdyr og ulv, bjørn og andre rovdyr kunne leve side om side. Det går ikke. Vi ser at husdyr må vike der ulv etablerer revir eller konsentrasjonen av rovvilt blir for høyt. Videre ser vi også at belastningen på folks livskvalitet og belastningen på og attraktiviteten til de jaktbare viltressurser påvirkes sterkt. Konfliktnivået må bli høyt når Stortinget bygget rovviltforliket på helt urealistiske forutsetninger og derfor heller ikke tok hensyn til tap av rettigheter og livskvalitet?

Høyre foreslo derfor i vinter en gjennomgang av hele rovviltproblematikken. En politikk som skal dempe konfliktnivået må bl.a. bygge på
1. Aksept og anerkjennelse av at det å leve med rovvilt tett innpå seg, medfører en belastning ved at livskvaliteten reduseres og rettigheter går tapt.
2. Rettigheter som går tapt, må erstattes fullt ut.
3. Mennesker må få en rett til å forsvare seg selv og sin eiendom. Dette må inkludere hund.
4. Sonepolitikken er en reservatpolitikk. Dersom denne politikken skal fortsette, må Stortinget klargjøre at områdene er reservater med de erstatningsmessige konsekvenser dette har både overfor alle brukerinteresser og allmennheten. Ingen steder skal rovvilt ha en så særskilt beskyttelse at mennesker ikke skal ha rett til å beskytte seg og sitt.
5. Dersom sonepolitikken skal fortsette, blir også konsekvensen at det utenfor rovdyrsonene må åpnes for fri avskyting av rovvilt.
6. Flere av rovviltartene er grenseoverskridende. Det er derfor utfordrende å forvalte dem kun innenfor Norges grenser. Det bør derfor utredes mulighetene til en felles forvaltning med tilstøtende regioner i våre naboland.

Disse forslagene ble nedstemt. Vi ser i dag at miljøbyråkratiet, DN og Fylkesmannen, stadig finner nye grunner til at de skal kunne "tøye" rovviltforliket. Ulven i Rendalen og i Stange illustrerer dette på hver sin måte. Stortinget har jo forutsatt at ulven ikke skal være der, men det kommer stadig nye begrunnelser for at Stortingets vedtak ikke følges. Det illustrerer også at vi har en regjering som ikke er opptatt av å sette grenser for miljøbyråkratiets selvstendige vurdering, og som praktiserer dette som om det bare er den ene part som skal respektere det. Det må bli store konflikter. Når en i miljøets navn ødelegger uberørt natur gjennom "konfliktdempende tiltak" som inngjerding av store områder, men samtidig ikke gir stående fellingstillatelse på rovvilt innenfor gjerde, så blir dette meningsløst. Når ulven er i Stange så skal den ikke være der. Da må en kunne skyte når anledningen byr deg.

Det er grunn til å spørre om ikke den rødgrønne regjeringen har gitt en type fullmakt til miljøbyråkratiet for å utvide en sone de egentlig mener er for liten. At bøndene i Stange saksøker miljøvernministeren retter derfor fokuset i riktig retning, men det er illevarslende for hele Hedmark at det er nødvendig å gripe til slike virkemidler. Skal vi tillate at hele fylket stilles til rådighet for en politikk som storsamfunnet ønsker, som tar rettigheter, næringsgrunnlag og livskvalitet fra store deler av Hedmarks befolkning, uten noen form for kompensasjon? Nei! En evaluering av rovviltpolitikken er overmoden.