Tjenestedirektiv og offentlige tjenester

Jeg er sjokkert over den optimistiske tilnærmingen til konsekvensene av EUs tjenestedirektiv som flertallet av sentrale «styresmakter» legger til grunn. Regjeringsflertallets forståelse av direktivet er uforståelig. EU ville som kjent ikke skrive under på en erklæring som bekreftet regjeringens tolkninger og ensidige norske erklæringer har tilnærmet ingen betydning når overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen skal praktisere direktivet i EØS.
Det hevdes at verken direktivet eller den norske gjennomføringsloven berører nasjonal arbeidsrett. I tjenestedirektivets formålsbestemmelse (artikkel 1.6) presiseres det at de arbeidsrettslige reglene må «respektere fellesskapsretten». EF-domstolen har inngripende avgjørelser om faglige rettigheter. I utstasjoneringsdirektivet, som ofte har blitt vist til som en garanti for skikkelige lønns- og arbeidsvilkår, heter det at: «Dette direktiv berører ikke medlemsstatenes lover om kollektive tiltak til forsvar for faglige og yrkesmessige interesser.» (Betraktning nr. 22.) Likevel har domstolen i flere dommer fastslått at både lovbestemt nasjonal arbeidsrett og avtaleverk mellom partene i arbeidslivet er underordnet reglene både i direktivet og traktaten.

Tjenestedirektivet fratar Norge viktige virkemidler i kampen mot sosial dumping. Tiltak som full innsynsrett, krav om autorisasjon for selskaper, regulering av selvstendig næringsdrivende (antikontraktørklausuler) og solidaransvar kan være i strid med direktivet. Det vil også begrense hva slags bestemmelser i tariffavtalene som kan allmenngjøres for å ivareta lønns- og arbeidsvilkår. For det offentlige som arbeidsgiver er det særlig problematisk at direktivet bryter med prinsippene i ILO-konvensjon nummer 94 om arbeidsklausuler i offentlige arbeidskontrakter. I Rüffert-dommen fra april i fjor fastslo EF-domstolen at det var brudd på konkurransereglene når den tyske delstaten Niedersachsen krevde at bare selskap som fulgte tariffavtaler i alle ledd kunne få offentlige byggeoppdrag og drifte persontransport. Tjenestedirektivet gjør denne praksisen til lov og gjør det vanskeligere for kommuner og fylkeskommuner å stille krav som sikrer et ryddig arbeidsliv.

Direktivet berører i stor grad offentlige tjenester. Tjenestedirektivet gjør skillet mellom marked og offentlige tjenester enda mer uklart. EU-kommisjonen har nektet å gi en presis definisjon av hva som er offentlige tjenester og skal kunne gå fri fra konkurransereglene i det indre markedet. EU-kommisjonen skriver i sin Håndbok i gjennomføring av tjenestedirektivet: «det vil under alle omstendigheter være umulig for medlemsstatene å betrakte samtlige tjenesteytelser på et gitt område, for eksempel alle utdanningstjenester, som ikke-økonomiske tjenesteytelser av allmenn interesse». Ifølge EU-kommisjonen vil nesten all offentlig virksomhet ut fra direktivet kunne bli definert som en økonomisk aktivitet, også tjenester som mottageren ikke selv betaler for. Hva norske myndigheter mener, vil ha liten betydning. Det er EU-kommisjonen og EF-domstolen (og ESA/EFTA-domstolen) som bestemmer.
Nei til EU er sikre på at påstandene fra regjeringsflertallet og stortingsflertallet om tjenestedirektivet dessverre vil vise seg ikke å holde. Kampen mot sosial dumping vil bli svekket. Det norske folkestyret vil stå seg svakere mot ESA og EFTA-domstol. Offentlige tjenester vil i sterkere grad bli underlagt markedets lover. Norsk arbeidsrett vil måtte underordne seg EU-retten. Når dette blir klart, vil vi konfrontere direktivtilhengerne med deres løfter og forsikringer.

Ikke noe direktiv har vært nærmere en norsk reservasjon i EØS enn tjenestedirektivet. Nei til EU vil fortsette å reise kampen mot EU-politikken der den viser seg, via direktiver som helsedirektivet, postdirektivet, datalagringsdirektivet, vikardirektivet, forbrukerdirektivet og andre som truer vitale nasjonale interesser. Vi vil bygge allianser for å stoppe truende direktiver, og vi vil reise kravet enda sterkere om å bruke den rettmessige vetoretten i EØS. Samtidig vil vi reise en kritisk debatt om selve EØS-avtalen virkelig tjener det norske folk. Vi krever en NOU om EØS - en offentlig utredning - som også får fram alternativene til denne ensidige avtalen.


På side 2
Merete Furuberg
nestleder i Nei til EU

Publisert mandag 25. mai 2009 kl. 00:00.
Sist oppdatert mandag 25. mai 2009 kl. 00:00.