Fant røttene etter 47 år

Bente Marita Ramstad, eller Marita som hamarsingene kjenner henne som, vokste opp i Rælingen. Hun hadde det godt hos mor og far i et hjem fylt av sang, musikk, kjærlighet og varme.
Riktignok fantes det ingen bilder av henne som baby i heimen, men da hun spurte som barn fikk hun en forklaring som hun slo seg til ro med.
Derfor ble sjokket ekstra stort da det dumpet et brev fra Frelsesarmeen ned i postkassa i fjor.
- Det viste seg at jeg hadde familie i Sverige, og de søkte etter meg. Også jeg som aldri hadde ant at jeg var adoptert!
For den store hemmeligheten var blitt holdt hemmelig gjennom 47 år.
Henvendelsen kom på et tidspunkt da begge Maritas adoptivforeldre var døde.
- Men alle rundt visste jo også. Tanter og onkler, til og med naboene visste at mor og far hadde hentet meg som toåring. Men ingen sa noe til meg.
Marita var aldri i tvil om hva hun skulle svare på brevet.
- Jeg måtte jo bare treffe dem. Tenk deg, jeg som var oppvokst som enebarn og som følte meg helt alene i verden etter at mor og far døde, og så viste det seg at jeg hadde haugevis av slektninger!
Og ikke før hadde Marita svart på brevet, så var fire søstre på tråden.
- Broren min hadde heller ikke visst om adopsjonen, og synes det ble litt voldsomt med kontakt. Alle de andre jentene var også blitt adoptert, men de hadde visst om det. Den eldste hadde til og med hatt sporadisk kontakt med min biologiske mor. Hun sitter med bilder og kan trekke noen tråder bakover for oss andre, sier hun.
Maritas biologiske mor kom fra Finnmark, og faren fra Trysil. Men også de var døde før Marita fikk vite om adopsjonen.
- Er du bitter over at ingen informerte deg i tide, slik at du kunne tatt kontakt med dine biologiske foreldre?
- Det er klart jeg sitter med mange ubesvarte spørsmål. Men jeg hadde det så godt hjemme, og ville aldri drømt om å reise fra dem eller såre dem. De holdt det da sikkert også hemmelig for å skåne meg, og det må jeg bare respektere. I dag er jeg bare glad for at jeg har funnet søstrene mine. Og ikke nok med det, jeg har jo fått så mange familiemedlemmer! 22 fettere og kusiner!
Etter at hun møtte søstrene har Marita også følt at brikker har falt på plass.
- Det kunne gjelde alt fra sjukdommer til andre småting. Plutselig skjønte jeg hvor ting kom fra!
Nå er de alle sugne på å holde kontakten. Familiebåndene skal ikke brytes igjen.
Familien har da også betydd mye for Marita opp gjennom årene. Og hun fulgte kjapt i deres fotspor, eller skal man kanskje si dansetrinn.
- Jeg begynte med ballett som femåring og da var det gjort. Jeg spilte piano også, men det var dansen som virkelig festet grepet, sier hun.
Og det skulle bli mer dans. Jazzballett, selskapsdans og folkedans. Marita deltok i alt. Hun fant mannen på dansegulvet også. Tryslingen Hans Georg kunne swing, må vite. Vel, det var andre egenskaper som falt i smak også, da.
- Men dansingen var en faktor som ble tatt med i betraktningen, innrømmer Marita. Som har gitt klar beskjed til sønnene sine. Skal de bli populære hos damene, bør de kunne danse.
- Hva er det med dansen?
- For meg handler det om det å bevege seg etter musikken. Å føle seg helt fri og nærmest sveve over gulvet. Det er en fenomenal følelse!
I 1984 flyttet både byjenta og tryslingen til Hamar. Der de fort fant seg til rette.
- Hamar er en passe stor by med mange vakre steder. Jeg hadde ikke noe forhold til Hamar i utgangspunktet, men det tok ikke lang tid før vi var rotfaste. Nå er det bare hvis det blir sagt noe negativt om hedmarkinger at jeg liksom kommer utenfra, smiler hun.
Med på flyttelasset var sønnen Mainert (nå 22). Og etter hvert ble familien utvidet med datteren Elida (19), sønnen Yrjan (18), lillesøster Hilvi (13) og lillebror Jardar (10). Og som foreldre, så barn. Alle begynte med folkedans.
Den gang het det barneleikarringen i Østerdalslaget. En tradisjonsrik organisasjon med røtter helt tilbake til 1964. Nå heter gruppen Lurvelegg, der Marita er mor for hele gjengen. Det blir gjerne slik når du er den personifiserte lederen gjennom 17 år.
- Det er så artig når jeg er ute og treffer de tidligere medlemmene. De kjenner meg igjen med en gang!
- Hva er det som er drivkraften for å bruke så mye tid og krefter på en hobby?
- Åh, tenk deg disse fem-seks-åringene som nærmest gjemmer seg bak mamma på første øvelse. For så å kaste seg inn i dansen og juble av fryd. Det er like artig hver gang! Ofte kan også to venninner begynne sammen, så finner kanskje den ene ut at det ikke er noe for henne. Men den andre fortsetter. Og har stor glede av dansen. Alle sier at dagens barn og unge er så lite selvstendige og bare følger etter mengden. Slik er det da slett ikke! Jeg blir så glad i ungene, og så imponerte over det de gjør, sier hun engasjert.
- Men man må ikke kreve. Hos oss er det ikke snakk om å dytte på for å få en feilfri opptreden. Ungene må føle seg trygge. Kanskje vil ikke vesle Kari stå alene i midten. Men da er det alltid noen andre som vil. Og så ser hun at det ikke er noe farlig. Og neste gang, ja da...
Marita danser i Folkedanslaget Sølja også, og var en av grunnleggerne av Moulineten stildansgruppe i Hamar.
- Stildans?
- Ja, det brenner jeg for det! Du vet, den har røtter helt tilbake til det engelske hoffet på 1600-tallet. Formasjonsdanser som etter hvert utviklet seg til balldanser som Fransese. Det er et fantastisk miljø. Og en unik opplevelse ved at folk har vidt forskjellig bakgrunn og interessert ellers, men så møtes vi og danser de samme dansetrinnene. Dansen opphever skillet du finner mange andre steder. Før i tiden var jo ballene for de kondisjonerte, men slik er det heldigvis ikke lenger!
Marita formelig glitrer. Og røper at hun har litt lett for å drømme seg bort.
- Jeg er nok litt nostalgisk av meg, og skulle gjerne levd på den tiden da kjolene hadde kø, for å si det sånn. Samtidig har jo jeg muligheten til å oppleve nettopp det gjennom stildansen. Det er morsomt med tjo og hei også, men det å skli grasiøst over gulvet, det er noe for seg sjøl!
Marita har lett for å komme i kontakt med folk. Noen har denne udefinerbare egenskapen som får folk til å sette seg ned ved siden av dem på benken og snakke. Og Marita svarer - og lytter. Hun tar ungene på alvor også. Og sjøl om hun ikke sier noe direkte blir hun innerst inne provosert av at mange voksne ikke har tid til ungene sine.
- For meg betyr det mye å kunne følge dem opp. Om de kommer midt på natta eller har spørsmål når de kommer hjem fra skolen, så vil jeg være der. Tenk som trivelig det er å sette seg ned i sofaen, og så har du en horde med unger over og rundt deg! Da føler du deg virkelig levende.
Og liv er det rundt Marita også. Alle husets egne unge bor fortsatt hjemme, og i tillegg strømmer så vel kjærester, venner og hybelboere på.
De danser alle sammen også. Og spiller piano som mamma. Marita har klare holdninger der. Som hun har det i verdisyn. Har du gjort noe galt, må du stå til rette for det hjemme hos Marita. Du skal heller ikke slenge innom en aktivitet, men lære det skikkelig. Da kan du ta det fram igjen når du blir voksen og ha virkelig glede av det. Slik som Marita har.
- Men hva med gammeldansen. Har du fått med deg mannen på den?
- Nei. Han synes det er latterlig å leie hverandre rundt når man skal danse...