Hedmarksbønder er på krigsstien

Regjeringen må forberede seg på harde krav og ditto reaksjoner fra bøndene ved jordbruksoppgjøret til våren. Bondelagsleder Bjarne Undheim fikk klar beskjed om å spisse kravene og kampviljen da han besøkte samlingen for lokallagslederne i Hedmark Bondelag denne uken.
Årets oppgjør er historie, men ikke glemt. Misnøyen sitter i, og hedmarksbøndene er fortsatt kraftig provosert over at landbruks- og matministeren og Sp-lederen feiret resultatet med champagne. Et resultat som ga bøndene mindre enn halvparten av det de mente var et for beskjedent krav.
Regjeringen lovet i Soria Moria-erklæringen å gi bøndene et solid løft, som skulle bidra til å tette noe av det store inntektsgapet mellom jordbruket og andre yrker. Halvveis i valgperioden er gapet like stort og utålmodigheten faretruende stor. Både regjeringens og Norges Bondelags troverdighet står på spill, skal vi tro reaksjonene under ledermøtet i Hedmark. Bondelagets ansvarlighet karakteriseres som en ulempe, særlig fordi statsråden kom rett fra styrebordet i Norges Bondelag.
Styreleder Steinar Dvergsdal i Felleskjøpet Agri har sagt at jordbruket må ha et løft på minst tre milliarder kroner, og tidligere generalsekretær i Bondelaget, Amund Venger, kritiserer i harde ordelag at jordbruket holdes utenfor når Norge flommer over av penger.
Dette lyder som musikk i bøndenes ører. Det samme gjør situasjonen på verdensmarkedet, med stigende matpriser og økende fokus på sjølforsyning igjen. Dette åpner muligheter som norske bønder gjerne vil ta del i. Viljen til å satse er absolutt til stede, men det skorter på økonomisk evne til å investere det som er nødvendig.
Representantene fra Hedmark har markert seg som de mest opprørske under årsmøtene i Norges Bondelag de siste årene, men det er også signalisert sterk uro fra fylker som Nord-Trøndelag og Finnmark.
Dette er ikke tilfeldig, for bøndene i disse fylkene føler seg under dobbelt ild. I tillegg til dårlig økonomi, sliter de med restriksjoner og problemer på grunn av rovdyrpolitikken. Bønder i rovdyrutsatte områder har lenge følt seg svært alene. De har opplevd lunken forståelse også fra yrkesbrødre i andre deler av landet, men dette er nå i ferd med å endre seg. Underskudd på sauekjøtt oppfattes som unødvendig i et land med så rikelig med utmarksbeiter. Stadig flere blir derfor opptatt av årsaken til dette.
Kombinasjonen av dårlig økonomi og praktiske driftsproblemer grunnet rovdyrpolitikken, har fått ellers så sindige hedmarksbønder til å snakke om franske tilstander, med håndfaste og drastiske aksjoner.
Her har regjeringen båret bensin til bålet med sitt forslag til ny dyrevelferdslov. Riktig nok er det mye positivt i forslaget, også sett fra bøndenes side, men dette overskygges fullstendig av forslaget om å innføre prinsippielt skille mellom beiteområder og rovviltområder. Ifølge regjeringens forslag skal det ikke foregå fritt utmarksbeite i områder hvor det er viktig at store rovdyr som ulv og bjørn får vern.
Dette betyr varig fjerning av beiteretten i rovdyrsoner, og det er meget forståelig at dette oppfattes som forsøk på omkamp etter Høyesteretts dom i Rendals-saken. Der slo Høyesterett fast at dyrevernloven ikke gir hjemmel til tidsuavgrenset beiteforbud. Retten påpekte også ganske riktig at langvarig beiteforbud er kommet som følge av naturfredningshensyn, og ikke av dyrevernhensyn.
Regjeringens nye forslag er også høyst tvilsomt i forhold til den todelte målsettingen som ble uttrykt i rovviltmeldingen.
Så kan en spørre seg hva som skjer når beitedyra blir borte fra rovdyrsonen. Alt tyder på at rovdyra da vil trekke etter til nye områder, og dermed er det god grunn til å frykte at konfliktene bare vil tilta i styrke.
Summen av økonomi- og rovdyrproblemer får begeret til å flyte over. Alt tyder på at regjeringen kan vente seg en het vår. Den kan bli særlig plagsom for Senterpartiet, som har den største fallhøyden når det gjelder troverdighet overfor bøndene.
På den annen side
Osvald Magnussen

Journalist i Østlendingen