Hva dør sauen av på utmarksbeite ?

På side 2
Finn-Åge Løvlien
Statistikkfører Løten & Vang sauavlslag

Denne sommeren har avisene og etermediene i Hedmark hver uke og nesten hver dag hatt oppslag om beitende sau som er blitt føde for rovdyrene. Konfliktnivået mellom beiteinteresser og rovdyrvern er høyere enn noen gang før. I tillegg meldes det om synkende interesse for jakt og allment friluftsliv i områder der de store rovdyrartene ofte oppholder seg.
Det er ikke overraskende at utmarkskonfliktene allerede har nådd helt opp til Høyesterett, og vi vil trolig oppleve at rettsvesenet får mange nye rovdyrrelaterte saker å forholde seg til i årene som kommer.

I økende omfang fylles avisene av innlegg fra engasjerte lesere som enten forsvarer sauholderne eller tar parti for rovdyrvernerne. Dessverre ledsages mange leserinnlegg av «opplysninger» som er villedende og i noen tilfeller direkte usanne. Dette gjelder ikke minst spørsmålet om dødsårsakene når sau går tapt på utmarksbeite. Etter bjørnefallet i Ringsaker nylig ble rovdyrforkjempere sitert på at «rovdyrene forårsaker bare en liten del av sauetapene». Dette er en påstand som ikke holder vann, og den blir ikke riktigere selv om den framsettes ofte.

Løten og Vang sauavlslag har dokumentasjon som beviser at rovdyrene enkelte år står bak mesteparten av tapene på utmarksbeite i de to bygdene. Laget startet allerede i 1988 en analyse av tapene på utmarksbeite. Denne grundige undersøkelsen er gjennomført hvert år siden 1988 og i samarbeid med Landbrukskontoret i Løten.
For hver enkelt saueier i de to bygdene er det hvert år registrert hvor mange søyer og hvor mange lam som blir sluppet på utmarksbeite om våren. Slippestedene er registrert.
Tilsvarende blir antall tapte søyer og lam i hver besetning registrert ved sesongens slutt.

Rovdyrene utgjorde til og med 1990 ingen stor trussel for sauenæringa i Løten og Vang. Flere sauholdere opplevde at hvert eneste dyr kom hjem om høsten. Tapsprosenten for hele laget i årene 1988 - 1990 var henholdsvis 3,8 - 3,0 - 3,4.
Sankthansaften 1991 ble det observert bjørn ved Bringbu. I dagene etterpå ble det funnet bjørnedrepte sauer flere steder i Åstdalen, og senere på sommeren også andre steder i Løten og Vang. Ved sesongens slutt var tapene kommet opp i 5,7 prosent.
Siden har tapene av sau på utmarksbeite i disse to bygdene vokst. De fem siste årene (2002 - 2006) har tapene svingt mellom 7,5 prosent og 10,5 prosent. Tapene er med andre ord opptil tre ganger større nå enn på slutten av 1980-tallet. En eller flere av de store rovdyrartene har hvert år siden 1991 blitt registrert i lagets beiteområde.

Sykdom og uhell vil hvert år kreve enkelte dyrs liv. Myndighetenes krav om kvalitetsdokumentasjon og sauholdernes økte fokus på forebyggende tiltak bør imidlertid ha senket «normaltapet» siden statistikkstarten i 1988. Puljevis slipping om våren ut fra søyenes og lammenes kondisjon samt hyppigere tilsyn i beitesesongen er effektive tiltak som reduserer tapene. Det er ikke urimelig å anta at «normaltapet» i det aktuelle distriktet på disse årene er kommet ned på 2,5 prosent.

Hva kan da være årsaken til at tapsomfanget likevel er blitt så stort? Det er vanskelig å se annen årsak enn at det er rovdyrene som forsyner seg i husdyrflokkene. Dette er da også den allmenne oppfatning både blant bønder og hos bygdefolk i sin alminnelighet.

Sauavlslaget har ett eksempel som klart beviser rovdyrenes rolle i dette. Tidlig på 1990-tallet opplevde sauholdere ved Rokoberget i Løten kolossale tap på utmarksbeite. I 1994 gikk hele 25 prosent av dyra tapt der, og det alt vesentlige var lammetap. Fylkesmannens rovdyrkonsulenter dokumenterte at en svært stor gaupebestand var årsaken. Så brøt det ut gaupepest som førte til at mange individer frøs i hjel eller sultet i hjel om vinteren, og myndighetene satte i gang felling av syke gauper. Gaupebestanden ble kraftig desimert, og den påfølgende beitesesongen var tapene av sau i Rokobergområdet nede på 2,1 prosent!

Det kan således ikke herske særlig tvil om at økningen i tap av sau på utmarksbeite i Løten og Vang skyldes angrep fra rovdyr. En tilsvarende analyse av tapene på andre steder i fylket ville høst sannsynlig gitt det samme bildet. Det er ikke grunnlag for å hevde at rovdyra står bak bare en liten del av tapene. Dette faktum bør rovdyrvernerne ta inn over seg før de fortsetter sin «informasjon» om det som skjer i utmarka i Hedmark!