Kronikk onsdag 14. oktober 2009

MANGLENDE OPPFØLGING: Trang kommuneøkonomi fører til at lærerne blir pålagt flere administrative oppgaver slik at de ikke får fulgt opp elevene tilstrekkelig, mener artikkelforfatterne $BYLINE_ON$Illustrasjonsfoto: Anita Høiby Gotehus$BYLINE_OFF$

Skolen – en læringsarena?

Dagens skole preges av leik og læring i sosiale kontekster. Alt skal være morsomt, elevene skal oppdage og utforske fagstoff, mens læreren skal veilede i læringsprosessen. Elever skal for eksempel undre seg over og reflektere seg fram til Pytagoras læresetning. Det er jo mildt sagt et paradoks at man forventer dette av norske ungdomsskoleelever, når man vet at det tok en av historiens skarpeste hjerner mange år å se disse sammenhengene.
Forskning viser at fire generelle prinsipper ser ut til å være viktige i forhold til læring av ferdigheter; Intensitet: du må øve mye og ofte. Progresjon: starte på riktig nivå, det vil si utfordringer i forhold til ferdigheter. Positiv feedback: ros når man lykkes. Selvmonitorering: oppgavene bør være lagt opp slik at barnet selv ser når de mestrer. Skolen klarer ikke å følge disse prinsippene. Mange av de som lykkes i skolen lærer hjemme med hjelp av foreldre som har ressurser og tid.
Man kan påstå at det læringsprinsippet som skolen klarer å oppfylle er positiv feedback. Lærere er ganske flinke til å gi positiv tilbakemelding uansett faglig nivå. PISA undersøkelsen viser tydelig at norske elever har bra selvoppfatning i matematikk – på samme tidspunkt som de skårer lavt på mattetesten. De har med andre ord en lite realistisk oppfattelse av egen kompetanse. De andre prinsippene sliter skolen med å følge opp.
Når man lærer nye ting, kan man tenke seg at denne læringsprosessen innbefatter fire trinn. Hvor man befinner seg i prosessen er selvsagt avhengig av hvor mye man har trent og hvilke erfaringer man har, dvs. intensitet. La oss se litt på hvilke utfordringer den norske skolen har i forhold til disse trinnene:
Forstå ferdigheten (trinn 1). Vi mangler et målfokus i skolen. Svært få elever blir presentert for et mål før en aktivitet starter, de vet rett og slett ikke hva som forventes av dem. Med et tydeligere målfokus vil elevene enklere kunne identifisere hva som er viktig. Ved å vurdere måloppnåelse vil man også kunne fange opp de som ikke har tilstrekkelig forståelse og som trenger mer forklaring. Samtidig vil elevene bevisstgjøres på sin egen fremgang. Innlæring av nytt stoff bør skje på skolen, og lekser skal være øving og repetisjon på dette.
Utvikle og forbedre ferdigheten (trinn 2). Et av største problemet ved norsk skole, er at vi ikke kommer oss opp på trinn 3 der ferdigheten er overlært. Vi bruker for lite tid på trinn 2 og elevene får for liten tid til å øve og repetere. Det er ingen tvil om at den løse strukturen i norske klasserom, som er en konsekvens av veiledningspedagogikken, bidrar til en svært dårlig utnyttelse av elevenes tid på skolen. Det er greit at elever skal diskutere og samarbeide, undre og reflektere, men så må de øve. Mye. Løsningen blir ikke å øke skoledagens lengde, men å gjøre den mer effektiv.
Automatisering og generalisering (trinn 3 og 4). Disse trinnene vil man ikke klare å nå uten å ha vært igjennom de to første trinnene. En av de største utfordringene i den norske skolen er at vi ikke øver nok. Ferdigheter blir ikke automatisert og generalisert, men glemmes. Så må man bruke lang tid til på å repetere hvert år. Man går altfor hurtig fram i pensum – utfordringer blir ikke relatert til ferdigheter og man klarer ikke å forsikre seg om at alle har forstått oppgavene. Resultatet blir at når barnet skal jobbe hjemme med leksene, stopper det ofte opp. Det er en realitet at ikke alle foreldre i dette landet er pedagoger – og dermed ikke i stand til å hjelpe barna hjemme.
Til tross for at det finnes mye kunnskap om hvordan ferdigheter utvikles, er det biologiske perspektivet på læring ikke pensum for nyutdannede lærere. Å overse hvordan hjernen lærer, er hodeløst! Forskning tyder på at ferdigheter læres gjennom spesifikk trening med høy intensitet.
En evig trang kommuneøkonomi fører til nedskjæringer i alle kommunesektorer, resultatet er stadig færre lærere til å følge opp elevene. De overøses med administrative oppgaver, som stjeler tid til forberedelser og etterarbeid. Målfokus, høy intensitet i læringsprosessen, tilpasset progresjon og vurdering av måloppnåelse blir en praktisk umulighet. Vi har lærere som vet for lite om hvordan ferdigheter utvikles, og et samfunn som ikke evner å prioritere våre barns opplæring.

Hermundur Sigmundsson
Professor i biologisk psykologi NTNU
Jan Erik Wiedemann,
lærer og spesialpedagog, Trondheim kommune