L.A. Noire er best på prat

I L.A. Noire styrer du politimannen Cole Phelps, spilt av Aaron Staton fra Mad Men (Ken Cosgrove). Han er en høyt dekorert krigshelt, som nå skal gjøre stor suksess i LAPD (Los Angeles Police Department). Ære og berømmelse er nemlig viktig for Mr. Phelps. Derfor får vi bli med på en karriere som øyensynlig bare peker én vei.

Vi begynner som uniformert politi, men stiger i gradene gjennom en rekke ulike avdelinger. Da får man også oppleve ulike type saker, men fellesnevneren er som regel at noen har måttet bøte med livet.

Les også: Sniktitt: L. A. Noire

NYPD: Cole Phelps (foran) med partner Stefan Bekowsky.

På sitt aller beste

Det er under dialogene L.A. Noire er aller best, det er her spillet skinner. Bakgrunnen for dette er ikke bare bunnsolid stemmeskuespill, ny teknologi sikrer nemlig et helt nytt nivå på innlevelsen. Denne teknologien kalles MotionScan. Skuespillernes ansikter har blitt gjenskapt ned til den minste detalj mens de har spilt sine roller.

Dette fungerer stort sett utmerket. Selv om forholdet mellom mimikk og kroppsspråk ikke alltid sitter, har jeg har aldri sett noe i nærheten i spill tidligere. Du får en helt annet forhold til de digitale menneskene du møter når ansiktene oppfører seg så naturtro, men det er ikke det viktigste rent spillmekanisk. Når du snakker med folk gjelder det nemlig å avsløre hva de egentlig vet.

Til tross for enkelte logiske brister er denne symbiosen mellom dialog og detektivarbeidet fin.

ACTION: L. A. Noire har actionsekvenser, men er ikke et spill for en triggerhappy.

Dårlig skjult overstyring

I starten er bevissamlingen og avhørene spennende og morsomme, du føler at det du gjør virkelig gir resultater. Som i det fleste andre spill er det imidlertid ikke du som styrer showet, det er utviklerne som viser veien du må gå. I L.A. Noire har man ikke kamuflert tvangstrøyen godt nok. Historien går nemlig sin gang uansett.

Det er helt greit at L.A. Noire styres av en sterk narrativ, kanskje det må være slik om et spill som dette skal fungere. Likevel sitter jeg med følelsen av at totalopplevelsen blir noe amputert av overstyring fra utviklerne. Historien spiller til tider deg mer enn du spiller den, og det hele blir en smule ensrettet og forutsigbart.

Fantastisk stor og detaljrik

LA-LA-LAND: Los Angeles anno 1947

Politiyrket er ikke bare prating og leting etter bevis, selv om det er hva majoriteten av arbeidet ditt består av. Du skal jo også kjøre bil i LAs mange gater. Byen er helt fantastisk stor og detaljrik, og slik sett er det en fryd å suse gatelangs i din 40-tallsbil. Selv om detaljene er mange, er imidlertid denne versjonen av storbyen ganske død.

Et meget godt forsøk

Jeg liker hva L.A. Noire forsøker å være. Det er et politidrama med en historie som stikker dypt, et drama der kløkt og dialog er viktigere enn å fyre rundt seg med pistolen. Likevel makter ikke spillet å nå helt til topps, og det er flere grunner til akkurat det. Logiske brister og følelsen av at det du gjør ikke har så sterke ringvirkninger som ønskelig er blant disse.

Jeg vil ha mer av det samme i fremtiden, men det er ingen tvil om at Rockstar og eventuelt Team Bondi har litt å jobbe med før en mulig oppfølger. For det er ingen tvil, dialogene i dette spillet er noe av det ypperste mediet har gitt oss, noensinne!

Les hele anmeldelsen av L. A. Noire på Gamer.no

Diskuter i forumet: "Dette er nok en innertier for de oss av som har litt tålmodighet"

Les flere spillanmeldelse på Gamer.no

Les også: Batman blir skytespill

Les også: Her er Moderne Warfare 3

Les også: Sniktitt: Dungeon Siege III