50 roser til Molde fra Hamar

Det regner. Men det hindrer ikke folk i Molde i å fylle gatene en mandag formiddag. Mange har stuet seg sammen med blikket vendt mot en byggeplass. Brått høres et sårt trekkspill og en sang av rare ord. Folk løfter blikket og ser en kvinne i rød kjole sveve høyt, ut over byggeplassen. Under henne henger en rar, liten kasse. Den er grunnsteinen til det nye teaterjazzhuset som skal stå ferdig i Rosenes By i mars 2012. Performanceartisten Tori Wrånes er det som på spektakulært vis overgir denne til kulturminister Anniken Huitfeldt. Og etter noen hyllende ord og lykkeønskninger til byen, setter ministeren kassen i et hull i jorda. Til en applaus og jubel som varer i seks døgn.
For straks denne symbolhandlingen er over, starter den tradisjonelle Streetparaden gjennom Moldes gater. Og den 50. jazzfestivalen er i gang. Folket toger opp til Romsdalsmuseet. En av de mange konsertarenaene som i løpet av ei snau uke samla byr på 150 unike og ulike opplevelser innen musikk, teater, dans, lyrikk og akrobatikk. Ikke uten kritikk. For sånn er det med kunst og kultur, og særlig jazz. Den provoserer noen ganger mer en den inspirerer. Med utgangspunkt i blues, via New Orléans første tradjazzkneiper, har musikkformen utvida sjangergrenser til swing, bop og videre fram til dagens frodige miks av stiler og teknologibruk. Et grenseutfordrende mangfold Moldefestivalen er blitt en modig eksponent for. Der responsen fra kritikerne er alt fra superlativ hyllest for nyskaping, til mer neserynkende surmuling fra de som stadig mener jazzen gikk i dass med Django Reinhardt.

Stjernestunder
Jeg kunne servert gjerne detaljerte begrunnelser av mine highlights og muligens noen få skuffelser fra årets Moldejazz. Men jeg oppsummerer med å si at uka i Molde er en energiladende synkebombe bygd av gleder å leve lenge på. Der du ikke rekker alt du ville, sjøl om du løp turbo mellom konsertene. Men for å nevne noen stjernestunder fra årets festival: Sonny Rollins, Herbie Hancock, Bobby McFerrin, Jeff Beck, Gary Burton og Mizzy Elliot. Skjønner? Og dette var bare noen av utlendingene. Mens mange av de norske aktørene ikke lå under for de internasjonale headlinerne. Det er nok å nevne Terje Rypdal, Kjetil Bjørnstad, Arild Andersen, Farmers Market og Ola Kvernberg. Sistnevnte med et sammenskrudd ensemble hvor Joshua Redman var invitert som gjestesolist i prosjektet ”Liarbird”. Nettopp det å koble sammen musikere fra ulike band, sjangere og land er blitt et varemerke for Moldefestivalen. La dem få tid og penger til skrive spesialkomponerte verk, innstudere og framføre dem. Derfor kunne også publikum oppleve den spenstige miksen av Trondheim Jazzorkester, Trondheimsolistene og Motorpsycho! Leda av Ståle Storløkken, bak et keyboardoppsett som minte om en telefonsentral fra 60-tallet. Tøft var det, - og en utfordring å spille etter Sula Art Ensemble. Et konsept konferansier Knut Borge omtalte som ”Nordvestlandets største slektsstevne”. Ikke langt fra sannheten. For her hadde de kreative menn i programkomiteen klart å samle et kanonlag, alle med røtter i bygda Langevåg: Ytre Suløen, Brazz Brothers, Hild Sofie Tafjord, Robert Post og ikke minst Nils Petter Molvær. Sistnevnte var årets såkalte Artist in Recidence. Noe som betyr at trompeteren som snart også runder 50, kunne skru sammen seks svært ulike konsepter. Og servere dem til alle døgnets tider; klubbkonsert ved midnatt, morgenkonsert lørdag klokka 07.00! (1500 stilte opp), for samme dag å avslutte klokk 23.00 i Molde Domkirke med Sondre Bratland. De ulike konstellasjonene har han kreert med stor frihet i dialog med festivalen. Og sjøl om Nils Petter er en etablert verdensartist, i stallen til Manfred Eichers prestisjeselskap ECM, var hans programerklæring til pressen av det ydmyke slaget til sunnmøring å være:
– Jeg ønsker å være en gjest i mine medmusikanters univers.
Mer enn jazz
Og slik oppleves det nesten å være gjestende journalist under Moldefestivalen også. Du oppdager fort at det ikke bare handler om jazz. Ta for eksempel forestillingen ”Driving Miles”. Nok en typisk MoldeKvalitetsProduksjon. Her inviteres Henning Mankell til å skrive en monolog, basert på en sann historie om møtet mellom Miles Davis og sjåføren Jan Åge. Den engasjerende, morsomme og reflekterende teksten framføres av Jan Egil Aske i sin hjemby, i dialog med en trio som framfører Milesklassikere, så du lurer på hva det hele er; teater eller konsert?
Slik mange nok lurte på hva åpningsforestillingen med Shibusa Shirazu Orchestra var for no? Festivalens gave til de 5500 frammøtte moldensere i regnvær ute i museumsparken. Her stod 30 japanske artister fram som et frodig jazzsirkus, der dansere, akrobater og billedkunstnere skapte spenstige tablåer over et energisk driv fra bandet som miksa jazz, rock og asiatisk folklore. De som hadde forventa en hyggelig ettermiddag med familievennlig swingjazz på plenen fikk nok hakaslepp. Og enkelte dro da også sydvesten hard til og vendte hjem, undrende over hva som hadde gått av festivalledelsen da de engasjerte denne troppen til å åpne jazzballet.
Noe jeg tipper ikke gikk særlig inn på de ansvarlige. For Moldefestivalen har etter 50 år utvikla seg til en imponerende meny av unike opplevelser. Du kan oppleve de store stjernene innen ulike sjangere; jazz, rock, blues og hiphop. Og samtidig finne oaser, små intimkonserter der du overrumplet blir dratt inn i nye universer du ikke visste fantes. Opplevelser som kanskje gjør noe med deg, med huet ditt og holdninger. Så du går ut og hjem med en hjerne og et hjerte som er blitt åpnere. Jeg kunne sikkert smurt på en floskel her om at ”hadde alle dratt til Molde, ville det ikke vært krig i verden”.

Hamar har noe å lære
Men det blir for dumt. Og det er garantert ikke arrangørens motiv heller. Men at festivalen har ringvirkninger langt ut over både de kollektive og subjektive kunstopplevelsene, er hevet over tvil. Molde International Jazz Festival er et bevis på at kultur er næringsutvikling. Festivalen burde stå øverst på lista over studiemål for de som er formelt ansvarlige for å forme Hamars framtidige kultur og næringspolitikk. De bør ta med seg nøkkelpersoner fra Anjazz, JuniHamar og Teater Innlandet også. Pluss lokale sponsorer. Jeg vet at festivalsjef Jan Ole Otnæs glad og stolt vil dele all sin erfaring og kunnskap med dem. For så vidt pålagt, siden de av Kulturdepartementet er utpekt som et av 10 såkalte Knutepunktinstitusjoner, og årlig mottar 5 millioner kroner fra staten. Midler som blant anna skal brukes til kompetansedeling. I tillegg til arrangørene burde Hamardelegasjonen også møtt adm. dir. Finn Haugan i Sparebanken Møre, og høre hvorfor de går inn med 1.5 millioner til Molde Jazz. Og de burde se og la seg inspirere av hvordan byens ulike kulturprodusenter jobber sammen over sjangere. På måter som sikkert også får det lokale næringslivet til å smile hele veien til banken. Det er stipulert at Molde Jazz nå etter femti år har generert en milliard i omsetning lokalt. Og at festivalen med ringvirkninger antatt skaper 100 millioner i omsetning gjennom året.

Hamars kultursjef
Hyggelig var det derfor å observere vår egen kultursjef Terje Halvorsen på årets festival. Terje har familie i byen, var på ferie, men hadde sjølsagt kultursjefhatten med og på. Han registrerte at minister Huitfeldt la ned grunnsteinen til det nye teaterjazzhuset og tenkte at denne handlingen kanskje dessverre spiser litt av de pengene han gjerne skulle hatt til sitt eget nye kulturhus.
Mens han ble oppmuntret av konserten med Herbie Hancock i parken, og lot seg imponere av elever fra kulturskolen som holdt gratiskonsert i Alexandraparken.
– Morsomt å se hvor høyt nivået er blant de unge musikerne også innen rytmisk, moderne musikk. Det henger nok sammen med utviklingen av Moldejazz. Det er imponerende å se hvordan festivaluka i løpet av 50 år er blitt til en fantastisk folkefest for byen og regionen, sier han.

Ildsjeler og flaks
Og vil du ha hele historien om Moldesuksessen, fra starten der tre unge, dristige menn i 1961 bestemmer seg for å gjøre småbyen på Nordvestlandet til Nordens Newport, fram til dagens mega-arrangement, der det å spille i Molde er blitt status blant jazzens elite, så finner du den morsomt og reflekterende fortalt på 200 sider i praktboka ”Ut av det blå”. Ført i PC’n av Moldeveteran og petitkunstneren Terje Mosnes, supplert av fotoredaktør Vidar Ruud, illustratør Arne Nøst og en rekke gjesteskribenter som forsterker humrefaktoren. Coffe Table Book heter det visst. Jeg er sikker på at den går fint til anna drikke også. Et imponerende dokument og en fantastisk fortelling om en by, noen ildsjeler, litt flaks og et folk i møte med stjerner.
En historie som også handler om sysselsetting, ikke bare av turnerende artister. For har du ikke talent til å bli musiker kan likevel Moldefestivalen by deg jobb. Ikke tilfeldig derfor at Høgskolen i Molde nå starter opp et Masterstudie i Event Management. Der festivalstaben er forelesere, mens studentene får praksisplasser tilknytta festivalen. Og på det viset sikrer rekrutteringa av kvalifiserte nøkkelpersoner for framtidas festivaler.
For de trenger folk. Cirka 800 frivillige, under ledelse av en stab på 60 nøkkelpersoner. Her kan Hamar være stolte av å ha eksportert en av de som bidrar mest til folkefesten. Ole Foss utvandret nemlig til Romsdalen i forrige århundre. I dag lærer og journalist, - men også ansvarlig for alle arrangementer på Rådhusplassen. Og da snakker vi om cirka 40 konserter med klar barne- og familieprofil. 4 timer hver dag svinger han mellom å være produsent, scenearbeider, konferansier og artist. Og byr barna på eventyr, gjøgleri og konkurranser som den etter hvert etablerte og kjempepopulære Mr. JazzBozz. Gjerne iført sin gulstripete dressjakke, og varierende hodeplagg.
– Det mest givende er å se at de unge musikerne her får en arena og et publikum som ser ut til å gi dem sjøltillit og lyst til å utvikle seg videre, sier Ole Foss
Og nevner for eksempel Felix Peikli, som kom ruslende med klarinettkassa si som 11-åring og spurte om det var her de kunne spille jazz? Det var det. Og etter bl.a. Kjempesjansen på NRK og studier på Berkley, er Felix i august klar for stor norgesturne som Mr. Clarinette King! Men det starta altså i Molde, hos Ole på torget.

Hamarsinger på tur
Og jeg treffer flere hamarsinger på jazztur. Øystein Solberg, gitarist i gruppa Peau de Pêche er kommet opp sammen med gamle medmusikanter for å bli inspirert av Jeff Beck. Den 64 år gamle gitarhelten, som hadde gitt bort sin 23 år gamle australske bassist Tal Wilkenfeld til 70 åringen Herbie Hancock. Tre av flere musikere som i følge Øystein var god vitamininnsprøytning foran Peau de Pêche-jobben på Hamar Sommerfestival helga etter.
Mens Tore Alhaug praktiserte den i Molde fullt mulige kombinasjonen ”Jazz og Fiske”. Nærmest fra sitt hotellrom dro han inn et par solide lyr på drøye tre kilo hver, fikk putta dem i fryseren på Molde Fjordstuers kjøkken, før han rusla av gårde til Farmers Market. Ikke for å selge fisk, - men høre et fyrverkeri av Balkaninspirert turbojazz. Der eidsvollingen Stian Carstensen oppfordra oss til å klappe takten, men alt gikk i ball. Eller mer riktig; det gikk i en eller annen 17/32-delsrytme, så sjøl musikklærerutdannede Alhaug måtte slippe takten. Men han var etter’n!
Sjøl om ikke artistlista viste mange navn med røtter i det hedmarkske musikkliv, bidro likevel Hamar med et eksportprodukt til glede for både artister og publikum. Sentralt parkert like utenfor festivalhotellet Alexandra stod nemlig bussen til hengekøyemannen Tom Madslangsrud. Den lysende ”Licence to Chill”-logoen lokka folk til å komme og teste Toms avslapningsmøbler; en magnum saccosekk kalt Chill Bill. Produsert på Espern, og gjennom denne sommeren en festivalhit, også i Molde.
Så når jeg blid og mett av inntrykk rusler gjennom gågata siste festivaldag, sklir meg fram gjennom folkevrimmelen, omkransa av hvite boder som byr på brukskunst, elgburgere, informasjon om sjømannskjerka og hvordan man blir fosterfamilie, juggel og jazz, tenker jeg; Hva kan vi gjøre da? Hamarfestivalene har cirka 40 år på seg til å bli det Molde har blitt i dag. Husk det! Kanskje er det en festival for de som vil ta det litt langsomt vi skal skape i vår region? By og landskap hand i hand.
Slå sammen JuniHamar, Sommerfestivalen, Under Brua og Anjazz, samarbeide med Kunstbanken, Rolf Jacobsens venner og alle de andre. Skape en herlig, solid, sjarmerende sommerfestival mellom Sankt Hans og fellesferien. Fra Domkirkeodden, via Koigen og Kokeriet, gjennom Strandgateparken, via Sparebanken til Under Brua. Og la Halvorsens Kulturhus bli navet i en internasjonal utadvendt fest for folket, kulturlivet og kremmerne. Det hele omringa av et vakkert landskap, ei strandlinje og en innsjø bare innlandsregionen kan by på. Der graset er grønt for æille. Kanskje det?

Tekst og foto: Bjarte Ytre-Arne