Kirstis bakgårdsoase

Kirsti Hougen skulle egentlig finne en egnet scene for "fortellerne" i Hamar, men endte opp med et helt lokale og starter nå kafé. I oktober åpner hun og mannen Svein Ørsnes Hamars første bakgårdskafé Tante Gerda. Kafélokalene ligger i Lindmarksgården i Strandgata i Hamar. Her vil det bli både ute- og inneservering.
– Jeg vil åpne en kafé med rom for mangfold. Folk kan få fylle den med sitt eget uttrykk. Det kan være sang, musikk, billedkunst, teater eller fortellinger. Men jeg vil ikke kalle det kulturkafé. Jeg liker ikke at ting blir definert. Dette stedet har sjel. Den som ikke ser det, ser det ikke, sier Hougen.
Kafeen har to scener. En i bakgården og en midt i det avlange lokalet. Selve kafeen består av fire rom etter hverandre og går over fire platåer. De firkantete rommene minner om legoklosser som er satt skjevt sammen. Tripp, trapp, tresko, her oppdager du noe nytt for hvert trinn. Midt i lokalet tenker Kirsti seg en liten scene. Det er gammel, malt panel på veggene. Alle møblene er fra bruktbutikk. Stilen er femtitalls, Gjenvinning og sjarm. Dette minner om liknende restauranter i en bakgård på Grünerløkka eller på Bakklandet i Trondheim.
– Endelig, utbryter jeg. -En slik kafé trenger Hamar.
– Å!, det sier alle som kommer inn her, sier Hougen. Hun blir tydelig glad. Det hersker en rolig stemning i lokalet til tross for at det bare er noen få uker til åpning. Fra et hjørne sukker en håndverker, en montør: – Dette lokalet er en utfordringer når det gjelder å legge opp ventilasjon.
Røde begonier står klare i vinduskarmen til å ta i mot gjestene som allerede har begynt å vente på at Kirsti skal åpne. Tante Gerda er øyeblikkelig klar.
– Hvem var Tante Gerda?
Kirsti forteller om Gerda Lindmark. Gerda var gift med frisør Lindmark som eide gården. Tante Gerda hadde ingen barn selv, men hjalp ofte til der det trengtes. Hun var en tydelig og myndig dame i bybildet. Gerda strikket gensere, hjalp leieboere og ordnet opp.
– Et karslig kvinnfolk, sier Kirsti og viser meg et bilde av "Tante Gerda", som kan være fra cirka 1970. Gerda, sitter bredbeint og godt framoverlent.
– Jeg føler at jeg kan identifisere meg med noe av det som blir fortalt om Gerda, sier Kirsti.
Kirsti er enkelt kledd. Blå, slitte bukser og en enkel blå bomullsgenser. Hougen er utdannet agronom og forteller. Brune MBT skinnsko og naturlig langt hår i en vilter hårtopp. Det gnistrer i de blå øynene når hun forteller om planene for Tante Gerda's kafé. Kirsti ønsker at kafeen skal bli et møtested der nye konstellasjoner kan oppstå. – Med en lav dørterskel, blir det så mye enklere, sier hun.
Bakgården vi sitter i er en oase av inntrykk. En gammel bindeverks mur, lik de du ser i Danmark er noe av det første øynene faller på.
– Nede på hjørnet her var det brennevinsutsalg i gamle dager og i andre etasje bak her var det danselokale, forteller Hougen. Selv vil Hougen gjerne tilby byvandringer for sine gjester. Fortelle om byens utvikling. Fra Jernbarden til Skibladner. Det vil bli travelt å være Kirsti, men det ser hun ikke mørkt på. Til helgen skal hun på kurs i "Business narrativ" for å lære om hvordan hun kan bruke fortellinger i næringslivet. Kursleder er Svend Erik Engh fra Danmark. Hougen har mange planer for hva hun skal fylle Tante Gerdas kafé med. I bakgården blir det også et galleri. De to søstrene Therese Enger Andersen og Henriette Tyriberget vil drive galleriet. De satser også på og åpne i høst, sier Tyriberget som er en snartur innom bakgården i dag. Hun viser gjerne fram det lille lyse galleriet. Her vil det bli salg av bilder og andre småtterier.

– Men, hvem er Kirsti Hougen?
Kirsti har bodd mange steder. Som ung jente reiste hun til Afrika, med Fredskorpset og mannen Svein. Før de begynte i Fredskorpset reiste paret et halvt år i Afrika. Jeg husker vi satt på lastebiler med høye karmer. Lastebilen var fulle av oljefat og på toppen av dem satt jeg og Svein sammen med masse mennesker, forteller Kirsti.
Det var dårlig med andre kommunikasjonsmidler og det var urolig på grunn av borgerkrig i Sudan. Kirsti og Svein la derfor om reiseruta. De reiste gjennom ørkenområder i Sudan, gjennom regnskog i Sentralafrika-Republikken og det som den gang het Zaire. Kirkens Nødhjelp trakk seg ut av området den gangen.
-Var du noen gang redd på reisen?
-Nei, det var jeg ikke. Vi ble frastjålet en genser og det var alt, sier Hougen. Da de kom tilbake til Norge i 198, kjøpte ekteparet seg et småbruk. Etter å ha sett på bruk både i Trøndelag og på Vestlandet endte ekteparet opp med en gård i Løten. Der var hun økologisk bonde i nærmere 15 år.
– Jeg og mannen min, Svein, drev også Mattisrud småbruksmuseum i 10 somre, fra 1994 – 2003. Det ble som en slags utvidelse av gårdsdrifta der kyrne nøt godt av beitemuligheter i allmenningen, og vi var vertskap på museet. Jeg foredlet egne råvarer og serverte både spekemat, rømmegrøt og skjørost, som en del av opplevelsen på museet, forteller Kirsti.
Ved siden av å starte kafé jobber hun nå med å samle eventyr, myter og sagn fra minoritetsbefolkningen i Hedmark. Et prosjekt i samarbeid med Glomdalsmuseet.
Det blir til at vi snakker mye om Gerda som regjerte i Lindmarkgården. Kari Wormdal kjente Gerda godt. Hennes mor vokste opp hos Gerda, da hennes mors foreldre døde.
– Gerda var veldig moralsk og gutter med langt hår var ikke bra. Dette var da Beatles kom og langt hår kom på moten. En gang da Kari var en 14–15 år, gikk hun på kino med en gutt med lang hår.
– Jeg tror det var onkel Erik Lindmark som så oss med en kikkert fra stua. Han bodde i Åsgården, like ved kinoen. Vel inne i resepsjonen på kinoen kom tante Gerda fykende og skjelt oss ut. Jeg husker hun sa: Vet far din at du er sammen med en slik "gesæll". Selv sto Gerda der i rosa silkenattkjole, rutete tøfler med pongponger på, og papiljotter i håret. Den gangen skulle jeg ønske det var en lem i gulvet, sier Kari Wormdal. Men etter denne historien tok faren min seg en prat med tante Gerda. Far sa: De guttene som Kari er sammen med skal jeg ta meg av. Men det var god ment fra Tante Gerda sin side, poengterer Kari. Kirsti Hougen forteller en annen historie om Gerda.
-Gerda hadde hytte og en gang malte hun hyttedøra til naboen sin. Da naboen spurte hva er det som har skjedd her da? Da svarte Gerda: Jeg synes malingen var så slitt og ikke var fargen noe fin heller.
Hougen vil gjerne komme i kontakt med folk som kan noe om Gerda Lindmark. Kirsti Hougen vil vite mest mulig om damen som har regjert i lokalene hun nå skal starte kafé i.
– Tror du Tante Gerda går igjen her?
– Nei, Gerda, gjorde nok opp mens hun levde. Hun sa det hun mente og ferdig med det, sier Kirsti.
– Hvordan kom du på å starte kafé?
-Jeg trives med folk. Jeg liker å sette i gang ting. For meg som forteller kan jeg prøve ut nye ting her. Her kan alle andre få prøve seg også, sier hun.
– Du virker ikke særlig kommersiell?
-He-he. En kan jo godt være kommersiell uten at det synes, sier Kirsti lurt. Med "Tante Gerda" blir det endelig nytt liv i Hamars bakgårder. I gamle dager satt vi menneskene rundt bålet og lyttet til fortellingenes visdom. Hos Tante Gerda vil fortellertradisjonen holdes i live rundt nåtidens bål, kafébordet. Av fortelleren Kirsti Hougen, av hennes fortellerkontakter og alle andre som vil fortelle noe eller uttrykke seg. Vi venter spent på at Tante Gerda åpner dørene. Med eller uten papiljotter.










Marit Amundsen
marit.amundsenhamar-dagblad.no