Scoringsmaskina tilbake

Etter korsbåndskade og fødsel er den polske scoringsmaskina straks tilbake. Hun er ikke på banen når Storhamar møter Selbu i serieåpningen søndag, men i oktober kan hun spille håndball igjen.

Håndballeventyret i Hamar startet da Izabela Duda kom til byen i 2006. Da var Storhamar et middelmådig 1. divisjonslag, riktignok med store ambisjoner. Nyervervelsen fra Polen, sammen med lokale kommende stjerner førte til umiddelbar suksess, og det ble opprykk i Dudas første sesong.
Klubbens første sesong i eliteserien endte med en overraskende bronsemedalje og for Iza, alle kaller henne bare det, ble det en fest da Norges Håndballforbund delte ut priser på sluttspillbanketten. Hun ble kåret til skytterdronning, årets venstreback, årets nykommer og årets spiller.
– Det var helt fantastisk. Midt livs til da største opplevelse. Det var en stor overraskelse. Før jeg kom hit var jeg usikker på om jeg var god nok, sier hun.
– Det er så mange gode spillere i Norge. At jeg skulle få pris foran spillere som Tonje Larsen og Linn-Kristin Riegelhuth var helt utrolig, sier Iza.
– I Polen drømmer alle om å spille i Norge. Landslaget har stor suksess og det blir lagt merke til. Jeg hadde tilbud fra Tyskland, Spania og Frankrike, men jeg ville hit selv om Storhamar bare spilte i 1. divisjon den gang. Jeg hadde tro på at vi skulle rykke opp i løpet av to år. Men sågikk det allerede første året, og så fikk vi bronse i debutsesongen. Ingen hadde trodd det, men vi hadde et godt lag. Rannveig Haugen holdt laget sammen og vi spilte med stor entusiasme.

Den andre sesongen i eliteserien ble en nedtur for Iza. Halvveis i sesongen, da Storhamar møtte Larvik til toppkamp i Prestrudhallen, skjedde det alle håndballspillere frykter mest. En finte og så sa det pang i kneet. Korsbåndet røk.
– Det var en jævla katastrofe. Jeg hadde aldri vært skadet før, sier Iza.
I fjor høst kom hun tilbake. Hun ble matchet forsiktig i tre kamper, men så kom det en ny sjokkbeskjed for håndballinteresserte hamarsinger, denne gang av det mer hyggelige slaget. Iza var gravid.
I juli kom lille Filip til verden. Iza håpet å være klar til seriestart, men ettersom gutten kom ut ved hjelp av keisersnitt, må mamma Iza vente til oktober før hun kan “slåss” på håndballbanen igjen.

– Var du redd for å fortelle at du var gravid etter at du allerede hadde vært ute så lenge på grunn av skade?
– Nei, jeg var ikke det. Jeg er gammel nå, så det var en god tid å få barn på. Men jeg er ikke så gammel at jeg ikke kan spille håndball i fem-seks år til. Jeg vil gjerne avslutte karrieren i Storhamar. Jeg liker byen, menneskene og laget, sier Iza.
– Jeg har en god kontrakt her og jeg tror laget kan vinne noe. Dette er sport og vi er kvinner. Alt er mulig, sier den polske storskytteren.
Hun verker etter å få spille igjen. Nå får hun lov av legen til å løpe og sykle og derfor tar hun med seg Filip på Espern hver dag. Han sitter i bærestolen mens mamma svetter på tredemølla og gjør alt hun kan for å komme fort tilbake.
– Jeg gleder meg så. Jeg har savnet det veldig.
– Kan du bli like god som du var da du ble skadet?
– Jeg vil, men trenger litt tid. Neste sesong er jeg toppscorer igjen. Jeg håper det. Jeg ønsker det, sier Iza. Hun prøver seg fram på norsk.
– Jeg vil også tilbake på det polske landslaget. Vi skal kvalifisere oss til VM neste år, slår hun fast.

Iza begynte å spille håndball i hjembyen Knurow, nær Krakow, som 10-åring. Endelig fant hun en sport der hun kunne få tømt en kropp full av adrenalin.
– Jeg lekte bare med gutta da jeg var liten. Jeg slåss hele tiden og var helt gal. Jeg slåss med alle på skolen. Mor var fortvilet, sier Iza og ler.
– Jeg har alltid hatt mye adrenalin i kroppen og fant ut at jeg kunne bruke det på idrett. Jeg prøvde alt. Basket, fotball, svømming og tennis, men håndball ble favoritten.
Allerede som 16-åring fikk Iza proffkontrakt i hjemlandet. Der er så godt som alle håndballspillerne i toppdivisjonen helprofesjonelle.
– I Norge går de fleste på skole eller jobber ved siden av. Jeg er så imponert over at jentene klarer det. I Polen trener de to ganger om dagen, men likevel er nivået mye dårligere enn i Norge.
– Problemet i Polen er at vi har for mange gamle trenere som ikke utvikler seg. De er ikke så opptatt av løping. Det er mest taktikk. I Norge er de i fysisk bedre form, sier hun.
I tillegg drar de beste spillerne i Polen til utlandet for å spille.
– Jeg ble en mye bedre spiller da jeg kom hit og fikk gode trenere i Arne Senstad og Bent Svele. Det var nøkkelen til suksess for meg, mener Iza.

Nå håper hun at Storhamar vil forlenge kontrakten ytterligere noen år.
– Det kan hende jeg blir i Norge for godt. Jeg har fått mange venner i Hamar, sier håndballdronninga.
En av dem er Joanna Dyresen. Hun er også polsk, men har bodd i Hamar med sin norske ektemann i mange, mange år.
– Joanna kom bort til meg etter en kamp i Prestrudhallen og siden har vi vært gode venner. Hun har hjulpet meg mye, også med Filip, forteller Iza.
– Jeg liker meg godt her. Jeg går tur på Koigen og langs Mjøsa med Filip hver dag.

Iza håper at også kjæresten og barnefaren Jacek også kan rusle sammen med dem ved mjøskanten.
– Hvis kontrakten blir forlenget, så kommer han. Jacek er elektriker, og vi må skaffe ham jobb, sier hun med håp i stemmen.
Jacek var min første store kjærlighet, forteller Iza.
Håndballspilleren traff elektrikeren da hun bare var 15 år. Paret holdt sammen i sju år, men det ble slutt da Iza flyttet til Kielce for å satse på håndballen. Flere år senere, da Iza var på ferie i hjembyen, møttes de igjen.
– Følelsene kom opp igjen, sier hun. Smilet er stort.
Følelsene resulterte i lille Filip og neste sommer skal bryllupet stå i Knurow.
– Vi har lyst på flere barn, men ikke før jeg er ferdig med håndballkarrieren, hevder Iza.
Hun håper sønnen Filip blir håndballspiller.
– Kanskje han får en god venstrearm. Det blir gøy å følge ham opp.
Storskytteren har et ønske om å bli trener når hennes egen aktive karriere er over. Ettersom hun har spilt profesjonelt siden hun var 16 år, har det ikke blitt noen annen utdannelse på håndballspilleren.
– Hvis jeg flytter tilbake til Polen, vil jeg åpne et eget treningsstudio. Hvis vi blir i Norge, har jeg lyst til å bli trener. Jeg har prøvd meg litt hos de yngre lagene i Storhamar og liker det veldig godt. Kanskje jeg kan bli assistenten til Arne.

Trygghet er viktig for Iza. Det er derfor hun ønsker å bli i Hamar, kanskje for resten av livet.
– Det er ikke så stort her. Mjøsa er vakker. Det er så snille mennesker her. Jeg liker å være trygg. Det er derfor jeg ble så lenge i Polen. Det var et stort steg for meg å flytte til Hamar da jeg var 27 år. Jeg var veldig redd. Jeg hadde ikke tro på meg selv. Jeg trodde alle skulle være bedre enn meg og at jeg ikke skulle klare å være her. Jeg var litt deprimert, men tenkte at jeg måtte prøve, sier Iza.
Det viste seg å være et klokt valg. Både for Iza og idrettsbyen Hamar. Det finnes knapt et lykkeligere ansikt enn Izas når hun titter ned i vogna på trilletur med Filip på Koigen.
Og lykken tar hun med seg på håndballbanen.
– Det blir tøft i år, med fire minuspoeng. Men vi kan ta sølv Det er mulig å slå Byåsen, og Larvik i enkeltkamper, sier hun.
For med scoringsmaskina tilbake kan alt skje!