Unge, modige debutanter

Tvert om er begge blitt noen råskinn til å kutte vekk alt unødig så tekstene deres framstår bildesterke og spennende.

Kutte, klemme og kna
Foredling av tekst kunne det sikkert hete på fint, men de to videregåendeelevene på årets skrivekurs er innforstått med at tekstjobbing består mye i “brutal” kapping og kutting samt klemming, vriing og knaing.
Her forteller de sjøl om hva de har fått ut av å gå på Gravdahls skrivekurs:
Ingalill Ida Hansen
– Det viktigste for meg har vært å få jobbe videre med tekster som jeg før kanskje ville opplevd som ferdige.
– Har det gjort vondt å lære seg å kappe og kutte i egne ordsammenhenger?
– Ja, særlig i begynnelsen. da syntes jeg det var kjempeskummelt. Jeg meldte meg til kurset etter en tung periode som hadde blokkert skrivingen som har vært viktig for meg helt siden jeg lærte å skrive. Plutselig var det helt stopp, og akkurat da meldte jeg meg til kurset – uten noe egentlig håp om å komme med. Da jeg ble plukket ut, fikk jeg det nødvendige puffet, og kurset hjalp veldig til at jeg kunne finne tilbake til det som gir meg min egen skrivestemme.
– Dine jeg-personer virker så mye eldre enn deg i historiene du skriver?
– Ja, det er det mange som sier, og jeg vet ikke hvorfor det er slik. Jeg-karakterene mine skaper seg selv, og av en eller annen grunn blir de eldre enn jeg er.
– Du virker veldig sikker og retningsbevisst i tekstene dine?
– Jeg er blitt mye tryggere gjennom dette kurset på at mine ord og uttrykksmåter er bra nok, at det jeg ser og formidler, kan røre ved noe i andre folk, forteller Ingalill Ida Hansen.
Her et kort utdrag fra en av tekstene hennes i “12 i ord”, sluttsekvensen i “Bare et glass vann”:

– Jeg skal gå nå, sier han. Jeg skal bare ha en liten slurk.
Han lener seg over vasken og putter hodet under krana. Han kan høre den rennende krana og en politibil som nærmer seg. Så blir det mørkt.
Han ligger livløs på kjøkkengulvet når to politimenn kommer inn på kjøkkenet. På gulvet flyter det mørkt blod. Leppene hans er blanke av vann.

Johannes Fauske Aschim
– Før dette skrivekurset hadde jeg ikke skrevet noe annet enn skolestiler og sånn. Nå har jeg fått prøve meg både på kortprosa, noveller og dikt. Jeg innser at jeg aldri blir noen lyriker, men novelleformen skal jeg nok prøve å videreutvikle, og sannsynligvis skal jeg prøve meg på en roman en gang.
– Først skal du fullføre dramalinja ved Stange videregående?
– Ja, men etter det har jeg planer om å gå på Skrivekunstakademiet i Bergen.
– Hva er det som tiltaler deg så veldig med litteratur at du vil satse på den kunstformen?
– Jeg har alltid lest mye og lenge – helt siden jeg begynte med Harry Potter som sjuåring. Romaner har sitt eget, tidsuavhengige språk, og i motsetning til film, forteller de ikke “alt”. Romanene holder litt tilbake, de har så mange sjikt og muligheter til å avsløre ting gradvis. Det liker jeg.
– Hva hadde du aller mest utbytte av på skrivekurset?
– Det aller beste og nyttigste for meg har vært å få ærlige tilbakemeldinger fra fagfolk. En av lærerne på kurset sa at det var på tide for min del.
– Med det mente han at du har talent?
– Ja, det må han sikkert ha ment.
– Hva er vitsen ved å skrive om ting?
– Det handler nok om et behov for å uttrykke seg selv.
– Hvorfor er det viktig?
– Det kjennes som et helt grunnleggende behov, noe de fleste kanskje har? spør Johannes Fauske Aschim, som sier han liker å gi det morsomme, det tragiske og den fandenivoldske spillerom i tekstene sine, forhåpentlig på en slik måte at leserne sitter igjen med flere spørsmål enn svar.
Her er den aller korteste teksten hans i “12 i ord” som han har kalt “Bålet”:

Han varmer hendene ved å holde dem opp mot det brennende treet. Han har ikke tatt av julepynten. Han lurer på hva hun kommer til å si når hun kommer hjem.