Vinnerskallen

– Jeg gjorde en liten feil, og dermed havnet jeg bakerst i feltet. Da tenker jeg, f... nå blir jeg nummer fire. Så tenker jeg at fjerdeplass, det er neimen ikke så verst. Jeg tenker at nummer fire er noe jeg kan være fornøyd med. Det er tross alt finaleheatet, og jeg er med. Men så snur det i hjernen min. Motivasjonen er der igjen. Kjør! Kjør! Kjør! Det er langt igjen! Jeg sier til meg sjøl at jeg kan ha raskere ski enn de andre, eller kjøre en sving bedre, eller en av de andre kan gjøre en feil. Så ser jeg Christopher Delsbosbo gå på foran meg. Han kjører på altfor hardt over hoppet. Han går rett til værs. Skjer dette? Skjer virkelig dette, tenker jeg, for jeg skjønner lenge før det skjer at han kommer til å gå over ende. Følelsen er helt ubeskrivelig, og alt dette skjer i løpet av et sekund, forteller Audun Grønvold, Vang Skiløperforening.

Han kaller det vinnerskalle. Det er lett å bli fornøyd med en prestasjon som allerede er bra, slik som en fjerdeplass i OL, men vinnerskallene dytter vekk tilfredsheten og jager videre for å komme først.
– Da jeg kom i mål med kanadieren bak meg, tror jeg ikke jeg ville følt det som en større seier om jeg hadde tatt gull, sier han.
Ikke mange hamarsinger har klart å ta medalje i OL. Kristin Bekkevold ble olympisk mester sammen med de norske fotballjentene i Sydney i 2000. Egil Danielsen fikk gull i spyd i 1956.
– Men jeg har klart det, og det er jeg veldig ydmyk overfor, sier Audun, fortsatt lett hoderystende over bronsemedaljen han fikk med hjem fra Vancouver.

Mandag morgen er Audun på Gardermoen, med kurs for sesongavslutning i Sveits og Spania. I helga var det ny verdenscuprunde i skicross i svenske Branäs.
– Det var så kjedelig, sier Audun.
Været var dårlig, løypa var tam og farten lav. Det var ikke riktig så artig som vanlig å kjøre skicross første konkurransedag.
– De to siste konkurransene jeg hadde deltatt i, var X-games og OL. Det blir ikke råere enn det. Etter det blir alt annet litt mindre.
OL-bakken var strålende teknisk krevende, med de råeste hoppene og høy fart. Arrangøreene kjørte inn snø til bakken med helikopter. Alt var strøkent. Audun var med under åpningsseremonien i Vancouver og ble møtt av jubel fra 60.000 forventningsfulle og begeistrete mennesker i hallen, han fikk OL-stemningen rett på kroppen.
To uker senere, i Branäs var det vind og vanskelige forhold, og Audun måtte koble inn vinnerskallen igjen. Vinden slapp taket, og skigleden kom tilbake. Han ble nummer to.

For Audun handler skicross først og fremst om skiglede. Han mistet den da han var på landslaget i alpint, hvor han befant seg i et knalltøft heat med Lasse Kjus og Kjetil André Aamodt som udiskutable sjefer på laget.
– De var eldre enn meg, og de var jo vanvittig gode. Hele opplegget på landslaget ble naturlig nok bygget opp rundt dem, og jeg følte meg litt som femte hjulet på vogna, forteller Audun.
Nå er det han som er "Kjus og Aamodt" på skicrosslandslaget. Audun er pioneren og eneren i laget, og får lov til så langt ressurserne rekker, å styre sitt eget opplegg.
– Jeg var en fryktelig god alpinist som 22-23-åring, men skjønte ikke helt hva som skulle til. Jeg var nok litt for ustrukturert og ble sent voksen, sier han.
– Det er mer penger i alpinsirkuset. Savner du det?
– Personlig merket jeg ingenting til de store pengene. Men de har mye større ressurser. Det er ingen selvfølge at vi sender landslaget til sesongavslutningen i Sveits og Spania. Vi måtte argumentere overfor skiforbundet for å få dra, forteller Audun.

Men det er ikke pengene som styrer bronsemedaljøren fra Vang Skiløperforening. Det er som sagt skigleden, som nærmest er innebygd og medfødt hos gutten. Han husker ikke sine første ski, men han husker godt at han ville ut og leke med ski på beina, enten det var bortover, nedover eller utfor hoppbakker. Alt var gøy. Foreldrene sto bak og sørget for at han fikk utfolde seg.
– De kunne spørre hva jeg hadde lyst til å gjøre. Hadde jeg lyst til å hoppe på ski, kjørte de meg til hoppbakken. Ville jeg kjøre slalom, kjørte de meg til slalombakken.
Etter hver satte de seg også i bilen tidlig om morgene og kjørte til Hemsedal og Geilo for at gutten skulle få litt andre impulser og større utfordringer i bakken.
– Faren min tok gjerne noen runder sjøl, mens mora mi satt i bunnen av bakken med pølsetermosen klar. De er fantastiske foreldre. Jeg skylder dem mye, sier han.

Da skigleden ble borte i skyggen av Kjus og Aamodt, fant han den igjen i det mye mindre og litt mer skakke skicrossmiljøet.
– Hva er greia med skicross, egentlig?
– Det er så innholdsrikt!
Audun holder fingrene klare for å liste opp alt som gjør skicross til selveste Skigleden for ham.
Men første et lite kræsjkurs for dem som gikk glipp av en av OLs mest publikumsvennlige øvelser, og ikke vet hva sporten er: Skicross kjøres i en løype med hopp, svinger og momenter som kjørerne må komme seg gjennom. I kvalifiseringen kjører løperne enkeltvis på tid. Deretter kjøres det mellomheat der fire løpere kjører mot hverandre, og de to beste går videre til neste heat, helt til fire løpere møtes i finalen.
– Det er en veldig real sport, siden de fire som konkurrere mot hverandre kjører under kliss like forhold, konstaterer Audun.
For å konkurrere på toppnivå i skicross, må man ha grunnleggende ferdigheter fra alpint.
– Mens de alpine grenene krever at du konsentrerer deg fullt og helt om ditt eget løp, er skicross full av mentale og taktiske utfordringer, fra hvordan du tar starten, til hvilket spor du skal velge, men det skjer jo uventede ting gjennom løpet. Du kan gjøre feil, og de andre kan gjøre feil som påvirker deg. Det er vanskelig å planlegge hvordan du skal kjøre, og noen ganger må du ha skikkelig flaks for å komme først i mål, sier han.
– Alpint blir mye mer statisk. Har du tapt et sekund på toppen av utforløypa, er løpet kjørt, mens i skicross er ingenting over før du er i mål.
Også IOC har fått sansen for skicross, og satte det i rekordfart på OL-programmet. Det første verdenscuprennet gikk i franske Tignes i desember 2002. Første VM ble kjørt i 2005, og i 2006 besluttet IOC å gjøre skicross til offisiell gren i Vancouver-lekene. Audun fikk tidenes første bronsemedalje i øvelsen. Han har også VM-medalje i skicross, og ikke minst en stor krystallkule hjemme i stua i Oslo, som bevis på at han har vunnet verdenscupen.
Audun tror at skicross ble OL-øvelse så raskt, fordi det har utøvere fra mange land. Rundt 20 nasjoner deltar i hver eneste verdenscuprunde. Det har skjedd mye siden han hivde seg på i 2004.
– Det er ikke sikkert jeg hadde fallt så totalt for skicross nå som da jeg begynte, sier han.
I starten var de mest gutter og jenter som bare syntes det var kanonmoro å kjøre ski. Nå er blitt mer strukturert og profesjonalisert, og likner litt mer på alpinsirkuset som Audun forlot for noen år tilbake. Det er færre fester og mer alvor. Men han er ikke mindre begeistret for skicross av den grunn.
– Vi har et fantastisk miljø. Jeg tror ikke at Aksel Lund Svindal og de andre på alpinlandslaget er mindre gode venner enn det vi er på landslaget. Men jeg tror at vi har mye bedre kontakt med konkurrentene, for miljøet er så mye mindre.

Hvor lenge 34-åringen fra Vang har tenkt å holde på med skicross på heltid, vil han ikke si noe om. Det eneste han vil si om det, er at det er en del som skal falle på plass før han går løs på en ny sesong.
For det er store omveltninger på gang for bronsegutten. Han og samboer Kristin Tandberg Haugsjå skal bli foreldre for første gang, og skiløperen har sørget for sommerbarn.
– Det er termin i juli. Samboeren min ville gjerne være med til Vancouver, og det ville ikke vært så lett om hun var høygravid. Det ville selvsagt vært en energitjuv for meg også, om det kunne blitt fødsel under OL. Heldigvis gikk alt gikk som planlagt, og nå gleder vi oss, smiler Audun.
– Så nå kan det komme en ny liten potensiell liten OL-vinner susende ned Lierberget?
– Det vet jeg ikke noe om, og det må hun selvsagt få velge selv. Men det er lettere å velge ski om hun faktisk har et par ski. Så jeg kjøper vel et par til henne.


Hanne Nordhagen Karlsen
hanne.nordhagen.karlsenhamar-dagblad.no
452 01 021