Atkinson tilbake - ferdig med Mr. Bean

– Jeg tviler, sier Rowan Atkinson (56).

Spørsmålet som henger i lufta på hotellrommet hans i London, går på hvorvidt hans mest outrerte figur noen gang vil gjenoppstå.

– Jeg har alltid tenkt på Mr. Bean som en aldersløs, tidløs, tegneserieaktig skikkelse. Hvis skuespilleren blir for gammel, tror jeg ikke det fungerer. Jeg anser ham som mellom 25 og 45 – og siden jeg selv ikke lenger befinner meg i den kategorien, vil jeg helst unngå å spille ham.

Dustedrama

Til gjengjeld har Atkinson børstet støv av en annen tvilsom type i anledning kinohøsten. Oliver Parkers «Johnny English Reborn» (norgespremiere 30. september) representerer nok et Bond-inspirert spiondustedrama.

– Det er blitt en mer helstøpt film enn den første, hevder Atkinson, som ga oss «Johnny English» i 2003.

– Her er alle rollefigurene viktige. Det er derfor vi har fått med størrelser som Rosamund Pike og Dominic West. Vi castet ikke med komedie for øyet, men for å få historien til å gå opp. Jeg synes den er blitt ganske god, og mindre latterlig enn den forrige – iallfall en smule.

Leiemordere

Etter å ha tilbrakt noen år i asiatisk eksil, må den noe sjeldne spesialagenten ta affære for å stanse en internasjonal leiemorderliga. Venninnen Kate (Pike) dekker ryggen hans, og etter hvert mer til, mens han snart blir usikker på kompisen Simon (West).

– Han er en fyr som har større ambisjoner enn evner, som ikke er fullt så flink til ting som han tror han er. Men det interessante ved ham er at han er et godt menneske med et stort hjerte, forklarer Atkinson, og legger til at English dermed skiller seg klart fra Bean.

– Han er voksen, hvilket Bean ikke er. Han er en kar du gjerne spiser middag sammen med, i motsetning til Bean, som er et selvopptatt barn.

– Og han har baller av stål?

– Ja, testikler er jo et gjennomgangstema i storyen vår.

Ikke hemmelig

– Hva er hemmeligheten bak humoren din?

– Jeg vet ikke om jeg har noen hemmelighet. Jeg er kun en skuespiller som spiller roller. Det er egentlig bare to instanser jeg ønsker å tilfredsstille. Den ene er meg selv, den andre det betalende publikum. Hva journalister, kritikere og til og med familie og bekjente måtte mene, er meg revnende likegyldig.

– Hvem får deg til å le?

– Jeg har ikke registrert mye nytt i det siste. Det er skjedd et skifte innen faget der folk opptrer som seg selv, altså til stand-up. Selv om jeg respekterer det, nyter jeg det ikke på samme måte. Jeg foretrekker karakterer framfor personlighet, og vender ennå tilbake til kolleger som John Cleese og Barry Humphries. Jeg liker Mike Myers, både det han gjorde i «Austin Powers», og i «Wayne’s World» for lenge siden.

Engelsk åpning

– Hva gjør du framover?

– Det er ikke umulig at Johnny English dukker opp igjen. I så fall er jeg avhengig av å finne en frisk vinkling på ham. Jeg har ikke lyst til å gå helt ut på dato, heller.

Atkinson bevilger seg en kunstpause og hever sine ikoniske øyenbryn.

– Flertallet holder en knapp på moromenn i 20–40-årene. Etter det mister du litt av autoriteten.