For et sjarmerende smellkyss!

Klar for et sjarmerende gjensyn med tegnefilmen slik den var før 3D-animasjonen overtok arenaen? Med «Prinsessen og frosken» går Disney-fabrikken nesten tilbake til røttene sine, og i hvert fall mange tiår inn i fortiden.
Streken er herlig retro, tonen søtt romantisk, handlingen sprudlende oppfinnsom, og i den litt speilvendte varianten av den klassiske fortellingen er det servitrisen som kysser prinsen slik at de begge havner i det grønne klisteret – altså forvandlet til frosker som lever et særdeles farlig liv i Louisianas sumpmarker. Fordi en voodoo-heksedoktor har slu planer om å slå halve New Orleans under seg.
Midt oppe i det hele kryr det av bittesmå og store biroller, som kjemper en severdig og medrivende kamp med hovedfigurene om oppmerksomheten. Toppen nås med den tannløse og lespende, men hjertegode ildflua Raymond som er lykkelig forelsket i aftenstjernen, og den musikalske alligatoren Louis med ambisjoner om å jamme med de store. Hans store problem er at medmusikantene stikker av når han viser tenner ...
I det hele tatt er «Prinsessen og frosken» et oppkomme av fine stemninger og morsomme øyeblikk, der det med stor sans for effektene legges inn surrealistiske tablåer som bryter handlingen, og også bidrar til at mange av de musikalske høydepunktene også blir visuelt forsterket.
Randy Newman er dobbeltnominert for innsatsen på lydsporet, som er et virkelig overflødighetshorn av spennende rytmer og medrivende toner – fra gladjazz til cajun og de mest romantiske stemninger.
Den norske versjonen er også blitt usedvanlig vellykket med Noora Noor som prinsessen, Espen Grjotheim er eplekjekk som froskeprins, Sven Nordin sjarmerende som musiserende alligator, Wenche Myhre superb som trollkjerring, men Øivind Blunck tar likevel kaka som ildflueridderen.
Og dessuten: For aller første gang introduserer Disney oss for en afroamerikansk prinsesse. Har det noe med Obama å gjøre?