Musikkanmeldelser uke 38

Legopulver:
Legopulver
Bergland

Legopulver er en trio med utspring på Jazzlinja i Trondheim bestående av Martin Farstad Borg gitar, Jo Fougner Skaansar bass og Andreas Evjen Håkestad trommer. Trioformatet er både krevende og avslørende. Gitarist Borg har skrevet all musikken og klarer ikke å variere låtene nok til å holde interessen oppe gjennom hele plata. Det blir i peneste laget uten at musikken tar tak i ryggmargen din. Det er tre svært dyktige musikere teknisk sett, men det hadde vært spennende å høre dem i noe spenstigere sammenhenger enn ren triojazz. Det er nå en gang slik at det er få forunt å være dødsgod musiker og samtidig sløy komponist. De mest ihuga jazzpuritanere vil nok likevel storkose seg gjennom de 8 låtene.

Christen Ringnes


Ensom pianist
Qystein Sevåg:
Based on a true story
Siddharta

Det har etter hvert blitt en rekke pianister som går solo. Keith Jarrett-angsten fra «Facing You « synes så være et tilbakelagt stadium. Siste mann ut er Øystein Sevåg som har laget en lavmælt plate med egne, svært personlige låter hvor de 16 titlene sammen til og med former et dikt. Musikken er langsom og mediterende og egner seg godt til en tre kvarters stille stund i stresslessen når livet tar strupetak på deg. Det er en blanding av folkemusikk og mer klassisk inspirerte låter hvor Sevåg så improviserer på de nydelige melodilinjene. Det minner litt om Ketil Bjørnstad ispedd en dose Tord Gustavsen. Dette høres jo vakkert ut, men det blir i meste laget med langsomme ballader og det kan fort bli at du sovner i stolen før du er ved veis ende. Likevel en flott plate for alle romantikere og andre som trenger å senke skuldrene noen hakk.

Christen Ringnes

Zzzzz…
Mark Knopfler:
Kill to get Crimson
Mercury

I tre tiår har Mark Knopfler, både i Dire Straits og som soloartist, forsynt oss med låter som sitter rett i øret, og som går oppatt og oppatt. «Sultans of swing», «Tunnel of love», «Brothers in arms» og alle de andre. Som låtskriver har han gitt oss perle etter perle, på det beste framført med snert og bitt og fantasi.
Desto større er skuffelsen denne gang. Kanskje begynte det allerede med fjorårets «All the roadrunning» sammen med Emmylou Harris, ei plate alle ventet ville bli noe stort, men som virket rutinepreget og rytmisk kjedelig. Årets nye er enda verre. Knopfler er helt neddempet. Noen låter preget av folkemusikk er ikke verst, han har røttene inne. Men de andre glir inn og ut av øret uten at det er mulig å legge særlig merke til dem. Samme tempo, samme snakkende syngemåte, samme rytmen – både framdriften fra hans spreke låter og poesien fra de stillere mangler. Konklusjon: Knopflers hittil dårligste og mest fantasiløse. Skjerp deg, gutt!
@$:
Geir Hovensjø

Kvitnes nr. 20
Henning Kvitnes:
Stemmer i gresset
Bonnier

Hverdagsrockeren Kvitnes gir ut sitt 20. album, og viser det vi for lengst vet; at han er en ærlig sjel som mener det han skriver og synger, som av og til virker litt klønete, men så kan slå til med noen skikkelige blinkskudd.
Det sistnevnte kommer blant annet i form av sjømannssangen «Siste reis», om 60-åringen som var 15-årig førstereisgutt for bare et lite liv siden, og beskriver de mest minnerike opplevelsene, ordene renner helt ekte og naturlig ut, og musikken står til teksten. Musikken tas hånd om av drevne folk. Geir Sundstøl på diverse strengeinstrumenter synes å besitte evig inspirasjon. Aud Ingebjørg Heldaas fra Elverums Katthult setter riktig farge på noen låter med eminent felespill.

Geir Hovensjø

Live-blues
Greasy Gravy:
Saturday nite live
Blue Mood Rec.

Greasy Gravy, med Tom Erik Holmlund fra Ringsaker som vokalist, er et drevent bluesband som behersker en rekke stilarter. Det går i blues, soul, rockabilly og Kansas-jazz med 40-tallspreg. Musikken framføres med driv og spilleglede, men som med nesten all slik musikk i nordisk variant – det personlige preget mangler, og det er helt avgjørende for at en så velbrukt uttrykksform skal bli noe spesielt. I forgrunnen må det stå en artist som publikum føler har følt det han synger om på kropp og sjel, ellers blir det bare trivelig bruksmusikk til løsslupne blueskvelder. Låtene er gode nok, blant dem fire stykker skrevet av Anders Westhagen fra Hamar/Elverum (Teencats, Built for Speed etc.).
@$:
Geir Hovensjø


Bluegrass de luxe
Jim Lauderdale:
The bluegrass diaries
Yep Roc Rec.

Kanskje har du ikke hørt om ham, men Jim Lauderdale (50) har i lang tid hatt en respektert posisjon som låtskriver og korsanger for de aller største countrynavnene, og han har gitt ut mange album under eget navn, til dels i svært sprikende stilarter – alt fra rock til tradisjonsmusikk.
Nå skal han ut med tre album på ni måneder. Dette første inneholder reinspikka gammaldags bluegrass med akustiske instrumenter som spilles djevelsk bra, og flerstemt sang så tett og sugende at det høres nesten umulig ut å få til. Det er bare så bra, det kan ikke gjentas for ofte. Det er så bra. Det er så bra!

Geir Hovensjø
Ellis-Elvis
Jimmy Ellis:
At Playground recording studio
Southern Americana Mus.
Jimmy Ellis har en sær historie. Etter Elvis' død dukket den maskerte artisten Orion opp, sang nøyaktig som Elvis, ja vitenskapelig analyser fastslo visstnok at det VAR Elvis som sang, og sørgende fans fikk nytt håp. Håpet er for lengst knust. Ellis (født 1945) ble skutt i sin egen butikk i et væpnet ran i 1998.
Men det hevdes at Ellis slett ikke var noen etterligner, han hørtes rett og slett bare ut som Elvis og kunne ingenting for det, en sound-alike altså. På denne samlingen, som delvis er blitt til ved norsk hjelp, får vi 15 eksempler pluss noen sære bonusspor. Ellis synger naturlig og ledig med akkurat samme stemme som Elvis. De første kuttene er enkle i arrangementene. Jeg liker dem bedre enn de mer pålessete, svulstige sakene. Han synger ingen Elvis-låter, men mye går i samme stil. Hvis du prøver hardt å frigjøre deg fra Elvis-tanker, er dette ei riktig trivelig plate. Elvis…hvem var det?
@$:
Geir Hovensjø

Amerikana fra Oslo
Corado:
Corado
TIM Records/TUBA

Anders Hole og Anders Bortne, begge med en fortid i bandet Whopper, styrer bandkonseptet Corado som med innleid hjelp debuterer med et album fullt av amerikana-inspirert «indiepop». Det låter riktig sjarmerende, spesielt på singelen «We got nothing and we are not going anywhere» med spretne innleide blåsere fra The Royalties. Ellers blir det litt mange pianoballader, de fleste relativt anonyme, men «Outside your door» skiller seg positivt ut. Jeg liker også «Killing Machine» godt med sin slentrende country-inspirerte stil.

Per Kristian Hansen



Partypunk
Dropkick Murphys:
The meanest of Times
Cooking Vinyl

Dette er artig. Sju karer fra Massachusetts som utstyrt med tradisjonell punkebesetning pluss mandolin, banjo, trekkspill og fiolin, dundrer gjennom 16 spor med sterkt irskinspirert partypunk. Dette er Dropkick Murphys sjette album. På åpningssporet, «Famous for nothing», høres de ut som en hyperaktiv utgave av Pogues, og jammen har de funnet plass til en utmerket cover av Thin Lizzy låta «Jailbreak» helt til slutt. Disse gutta skuffer neppe sin gamle tilhengere, men om de får så mange nye er vel heller tvilsomt. Moro er det lell...
@$:
Per Kristian Hansen



Digitalt skramleorkester
The Go! Team:
Proof of Youth
Memphis Industries

Etter storsuksessen med debuten «Thunder, Lightning, Strike» (2004), er det ikke overraskende at oppfølgeren følger det samme musikalske sporet. Dette blir likevel litt i overkant, jeg synes rett og slett de har laget det samme albumet om igjen – bare med litt svakere låter. Go! Team, som kommer fra Brighton, er imidlertid et sjarmerende digitalt skramleorkester som riktig nok bør nytes i små porsjoner, for fortsatt lager de innimellom perler som «Keys to the City» – en riktig fengende sak med stort hitpotensial. Jeg har på følelsen at neste album, om det blir noe, vil bli bedre enn dette...

Per Kristian Hansen
@$:

Praktfull pop av Paus
Leieboerne:
Følg oss hjem, Ole Paus
Kirkelig Kulturverksted

Hva får du når du lar noen av Norges beste musikanter lage pop- og rockemusikk av 14 av Ole Paus sine fineste sanger? Bombe! Et fantastisk resultat.
Kirkelig Kulturverksted har klart det igjen, og styret i Spillemannsprisen blir nødt til å finne en kategori for «Følg oss hjem, Ole Paus» – en av årets sterkeste norske utgivelser. Med Lars Lillo-Stenberg og Jørn Christensen i front og spisskompetanse fra Per Vestaby, Geir Lynnismann Sundstøl, Palle Krüger og Jørun Bøgeberg med på laget, blir forventningene høye og fallhøyden stor, men gutta innfrir på alle punkter. Også jentene, Line Lockert og Live Maria Roggen, bidrar med suveren vokal. Alt fra åpningslåta, «Leieboer 1», er tonen satt og stemningen etablert. I den neste timen skjemmes vi bort med den ene perlen etter den andre fra Paus sitt rikholdige repertoar. Lillo-Stenberg synger på de fleste sporene, men både Jørn, Palle, Line, Live og til og med Per («Født på et fjell» er innmari bra) bidrar sterkt. Og på «Leiboer 2» som avslutter albumet synger de like godt alle sammen. Å plukke ut favoritter på et album så gjennomført er vanskelig, men både «Trøstevise i ren A-dur» og «Minner» er aldeles praktfulle.
La oss håpe Leieboerne kan gjøre for Ole Paus det Byrds gjorde Dylan på 60-tallet; skaffe mannen et enda større publikum. Det har han virkelig fortjent.

Per Kristian Hansen


Så fint!
A Boy Named Sue:
Selling road maps for the soul
sueTunes Rec.

Sunnmøringen Stig Sandbakk er forgrunnsfiguren i A Boy Named Sue. Han skriver de lekne, vennlige, stemningsfulle låtene – og ikke minst er han en fremragende sanger. Bandet, som het Woo i starten, har gitt ut et par EPer, men dette er det første fulle albumet. Musikken ligger i americana-land, altså neddempet stille-rock med akustisk preg i form av mandolin, banjo, piano og tråkkeorgel. Arrangementene er sparsomt økonomiske og luftige, men likevel fantasifulle. Det vesentlige skal fram, intet skal druknes i dumme klisjeer. Eneste minus..? Noen av låtene er enda finere enn andre.

Geir Hovensjø

Publisert torsdag 20. september 2007 kl. 00:00.
Sist oppdatert torsdag 20. september 2007 kl. 00:00.