To turister i evigheten

Det er like greit å hoppe i det, med en liten vri på en gammel klisjé: Skal du se ett teaterstykke i livet, så vær ikke helt fremmed for at det bør være Hedmark Teaters sorgmuntre fabel "Pingviner i Sahara".

Et berørende stykke teater om husmannssønnene, drømmerne, ordkunstnerne, refserne og melankolikerne med veldig mye mer; Tor Jonsson og Alf Prøysen.

Les også:
● Slik spilles forestillingen
● Nei takk til begge deler

Eller som stykkets forfatter og regissør Lennart Lidström lar Jonsson karakterisere duoen: "For et satans par – en efter omstendighetene høyst oppegående sjølmorder og en deprimert gledesspreder ..."

Hvorfor er nå dette stykket verdt å bruke tid og penger på, i strømmen av alle mulige tilbud?
Fordi "Pingviner i Sahara" på en særdeles profesjonell og virkningsfull måte gir et innblikk i livet, i dette konkrete tilfellet livet etter livet, der perspektivene og målestokkene med ett er betydelig endret.

Ett eller annet sted, og neppe i Himmelen med stor H, og heller ikke i et miljø med fortærende flammer, møtes dikterne Tor Jonsson og Alf Prøysen. I stillheten, tomheten og den store tvilen etterpå.

Jonsson er veteranen som er kommet først; han tok livet av seg med en bøtte sovepiller som han selv uttrykker det, allerede en mørk januardag i 1951. I november 1970 fulgte Prøysen etter. Ved nærmere ettertanke mener han å huske at det siste han husker er en pen sykepleierske med morfinsprøyte, så da er sjansen stor for at også han er død.

Den godeste Alf liker seg ikke i uendeligheten eller evigheten eller udødeligheten eller hvor det nå enn er han er havnet. Han liker ikke Tor Jonsson heller, som ustoppelig og ustanselig gulper opp surhet og bitterhet og dessuten pirker Prøysen på steder hvor det gjør veldig vondt: Der klassedikteren sviktet idealene sine og gikk på bekostning med seg selv, staset seg opp som en klovn for å underholde borgerskapets barn. Og lagde vers med rare ord framfor å fyre av verbale bredsider mot urettferdighet og utbytting – som han selv var offer for.
Jonsson har det enklere; han hater alt og alle, også seg selv. Og trives godt med det, faktisk bedre jo dypere han kan stikke kniven i seg selv og vri den rundt.
Ikke kan de ble helt enige om udødeligheten er en straff eller en belønning heller, men heller lett galgenhumoristisk til tanken om at evig liv kan være en av de mange motgangene som nettopp livet har å by på.

Det skjer noe med dem begge, også etter en nytteløs ørkenvandring i denne tomheten under stjernene som de befinner seg i. Eller på, eller under eller over.
Refseren Jonsson åpner seg på gløtt, og det er ikke bare edder og galle som kommer fram. Og Prøysen, som helst vil sovne fra det hele, innvier romkameraten i taktikken han brukte for å overleve som skakkjefte raring med tre grep på gitaren; Alf Olafsen gikk på scenen og spilte rollen som Alf Prøysen, for selv å få være i fred.
– Men løgna som jeg var blitt så flink til, den tok meg igjen. Løgna strakk ikke lenger til. Jeg forlot alt, som en uteligger, konstaterer Prøysen. Som likevel er den som finner veien ut, for seg selv og Tor Jonsson. Ikke fra evigheten, men kanskje over i en annen tilstand av den – han innvier den impotente og kvinnefryktende Jonsson i sin egen seksualitetsforvirring, og byr opp til Prøysens sjarmskole.

En sterkere kontrast i en sluttscene tror jeg neppe teaterhistorien noen gang har budt på.
Terje Strømberg ER Alf Prøysen, som mange har referanser til. Øystein Røger har både lettere spill og større utfordring med sin Tor Jonsson, som han må etablere for oss – mannen som møtte Bygdedyret og tapte for det. To usedvanlig sterke prestasjoner, som skuespillerne må dele æren for med forfatter/regissør Lennart Lidström som på sjelden måte har klart å lage en uimotståelig blanding av fakta og fiksjon, latter og tårer, himmel og helvete.
Nærmest fullkommen i sin tomme evighet er også Kristin Bengtson Hagens nakne og stålkalde scenografi, og Frode Berntzens musikalske inngrep forsterker det hele.

Gå ikke glipp av en stor teateropplevelse når den kommer til en sal nær seg – og slåss om plassene nærmest scenen!

Publisert mandag 25. januar 2010 kl. 00:00.
Sist oppdatert mandag 25. januar 2010 kl. 14:34.