Kronikk lørdag 6.februar 2010

UNESCO-konvensjonen om vern av immateriell kulturarv er ratifisert av Norge. Siden norsk folkemusikk med tilhørende danseformer står sentralt i denne arven, vil Stortinget, som konvensjonen krever, støtte tiltak som holder dette i hevd ved opplæring og levende bruk.

Samlivet dans og musikk kan ikke overses uten tap i folkemusikkforskningen. Dette har jeg gitt en grundigere konkretisering i boka «Så surr nå, kjæring!» Musikk- og dansetradisjoner i Sør-Østerdal og Våler (Oslo 1997). For å styrke undervisning og forskning på høgskoler og universiteter la jeg av den grunn på et utdanningsmøte i regi av Rff-sentret i Trondheim 14.10.09 fram forslag til et mastergradkurs som kombinerer dansen og musikken.

I sosial samhandling i førindustriell tid var folkemusikken brukskunst som tjente folket i alle daglige gjøremål, vokalt som instrumentalt fra vogge til grav. Det meste av overlevert repertoar hører dansen til. Ole Bull (1810-1880) ga på 1840-tallet støtet til innsamling av norsk folkemusikk. Han ville reise et bredt kultur- og konsertliv med norsk identitet. Jeg starter mine refleksjoner her.

At organister og teologer oppsøkte ledende spellmenn og noterte musikken ga status til disse og musikken alene. Lite tyder på at de på den tida spurte etter dansen. Den todelte polskdansen med fordans i todelt og etterdans i tredelt takt hadde vært populær fra 1600, og av Jacob Breda Bull (1853-1930) i bygdeboka omtalt som: «Pardansens østerdalske Grundform Polskdansen med dens Varianter, Gangar, Springar og senere endog Hallingen, som beviselig blev danset i Rendalen ved Siden av «Polsken» like opp til begynnelsen av det 19de Aarhundre».

At J. B. Bull utførlig har fått med seg hallingen som oppnavn på gangaren tyder på at den nok var populær mot midten på 1800-tallet (Halbakken1997: s.311, s.329). De utvalgte kilder ønsket sjøl å være representanter for nasjonalmusikken, ikke bare kilder, og for å skaffe seg større plass avsluttet de samlivet med musikken til etterdansen? En ser jo at hallingene med sin todelte takt raskt vart godt materiale for våre nasjonale komponister.
Var dette første tiltaket fra musikken for å riste av seg dansen? Men hallingen rev seg istedet «laus» fra springaren, og levde sitt eget liv videre til gangarmusikken som solodans. Slik berget polskdansen i etterkant tradisjonen en plass videre på musikksida.

Springaren med sin særegne, skeive rytme, vart summarisk notert i tre fjerdedels takt, på linje med vals og masurka. Åmoting og organist Arne Nielsen Thingstad (1797-1877) reiste forgjeves innvendinger mot dette i 1862 (Halbakken1997: s.237).

Kan årsaken til at det gamle likevel holdt stand så lenge her i dalen være ringvirkninger av musikantprivilegiet? Riktignok opphørte det 25. april 1800, men Anders Olsen Skierbæk (1775-1863) i Elverum hadde nettopp fått det, gjeldende til sin død. Det innebar enerett på all spelling til allmuens behov i Elverum og Åmot prestegjeld, samt Stor-Elvdalen Anneks.
Hvilke frukter bar så samlivet til gammelpolsk, vals og masurka?

I Gravberget skiller etterdansen i gammelpolsken seg stilmessig fra den i Elverum ved større bevegelser i overkropp og armer og knappere steg (Halbakken1997: s.43).
Da masurkarytmen gjorde seg gjeldende, skiftet de bare ut de to første tretrinnsstega med ettrinnssteg (Halbakken:1997 s.126). Deretter bar det framover med ett tretrinnssteg, og inn i entaktssnu med totrinnssteg som fortsetter repetisen ut. Denne åtte takters forkortede utgave av polskens etterdans lever videre i masurkatakt som svensk folkedans under navnet hambo. Da folk virket og levde om enannen over grensen er det ikke merkelig om de hadde felles rytme i polskdansen. I hvertfall fikk de det i hamboen. Polsken beholdt sin skeive rytme som før.

Bakmés i Särna er interessant fordi den i 1976 ennå har noe jomfrulig over seg. Stegvalsen (Halbakken:1997 s.178), en totaktssnu danset motsols og medsols med jevn tredelt valsetakt, var populær ved forrige århundreskifte. Som stegvals endte den som døgnflue, men danset motsols fikk den et liv som bakmäs i svängpolskan, til tross for dennes asymmetriske rytme hvor takta vart trødd 1-2. Og dansen vart kalt bakmäs.

Stegvalsen drev over grensen ved Idre, til Drevsjø i Engerdal der den vart lagt inn i polsken som rangsnu. Dansen vart her kalt nordsving (Halbakken 1997: s.298).
Røros og Nord-Østerdal med blant annet Tolga, Tynset og Alvdal, der takta tidligere vart trødd 1-2 i polsken, tok i bruk stegvalsens rangsnu. Og Marius Nytrøen var den første som allerede før 1920 brukte masurkaens takttrøing 3-1 i polsken.
Når noen hevder at nevnte rangsnu er den eldste snuen, vil jeg si: I hvertfall ikke i polsken, der masurkarytmen banet vei for den.

Deler av dalen har vist prisverdig standhaftighet til å beholde etterdansen i gammelpolsken kort. Fortida inspirerer til å revitalisere fordansen i gammelpolsken. Et positivt svar til bekymringsmeldinger om at mangfoldet i dansen forvitrer. Det leder kan hende til at noen flere spellmenn(kvinner) finner begrensningens kunst i tradisjonen, istedet for konsertrollen med viftende armer og huiing foran scenen. Alexander Rybak inkluderte dansen og traff en innertier. Grensefestivalen Dansen mellom elvene på Glomdalsmuseet arrangerer årlige kurs, til inspirasjon og moro - i tråd med UNESCO-konvensjonens intensjon.

Sverre Halbakken
Glomdalsmuseet

Publisert lørdag 06. februar 2010 kl. 00:00.
Sist oppdatert lørdag 06. februar 2010 kl. 00:00.