– Vi måtte stå på sjøl for å få hjelp

Jan Henriksen fra Tromsø mistet moren Solfrid i Åstaulykken 4. januar 2000.

– I det ene øyeblikket var livet trygt og ganske så forutsigbart. I det neste opplevde vi en smerte totalt ulikt noe annet vi hadde opplevd.

Hun som var en kjær mor og en høyt skattet bestemor, hun som verken vek for gleden eller smerten hos sine venner, satt lenge levende fastklemt i et tog, før hun døde i brannen som utviklet seg rundt henne. Alle kan skjønne at det var vanskelig å takle for oss.

– Men samtidig som vi skulle ordne til begravelse og prøve å komme oss på beina igjen, måtte vi som satt i styret i Støttegruppen etter togulykken på Åsta bruke det aller meste av den lille energien vi hadde igjen på å skape et innhold i den helsefaglige oppfølgingen etter katastrofen. Det var noe som kom fullstendig overraskende på oss, sier han.

Les også: – Har tydeligere roller i dag

Fikk ikke offentlig hjelp

– Vi trodde vi skulle jobbe med det juridiske aspektet og følge opp kommisjonens arbeid.

Men i stedet var behovet for å få til en god katastrofeoppfølging enormt. På slutten av 2000 rapporterte hele 47 prosent av de etterlatte og 32 prosent av de overlevende at det ikke hadde opplevd den helsefaglige oppfølgingen som tilfredsstillende. Vi la ned et omfattende arbeid for å bedre situasjonen, men det var noe vi i Støttegruppen måtte gjøre sjøl i samarbeid med våre advokater.

– Urimelige krav

– Ikke en eneste offentlig faginstans kom oss til hjelp. I stedet mente NSB at vi i Støttegruppen stilte krav som gikk ut over det de oppfattet som rett og rimelig.

Konsernet ga imidlertid etter for å unngå åpent konflikt. Vi syntes imidlertid at vi strakk oss langt for å unngå en åpen konflikt. På et tidspunkt var vi nær ved å gå til søksmål, men det blir vanskelig når skadevolder er den samme som den som har prøvd å komme deg nær i sorgarbeidet, sier Jan Henriksen.

– Jeg tviler ikke på at NSBs engasjement i utgangspunktet var ektefølt. Men her førte det til en ulykksalig sammenblanding av roller og motiver. Ett og samme selskap hadde først det objektive ansvaret for å ha voldt stor skade, og så skulle de samme tilby de rammede personlig omsorg. Faggruppen som ble opprettet på initiativ fra oss konkluderte med akkurat det samme, sier han.

Overlevende falt utenom

Sjøl jobbet Jan mer eller mindre døgnet rundt det første året etter ulykken med å sikre bedre oppfølging av de berørte. Uten at noen fulgte opp ham. Men jobben måtte gjøres.

– Vi i Støttegruppa var jo sjøl berørt, og kunne ikke drive terapeutisk behandling. Men vi fikk blant annet inn kapasiteter som Atle Dyregrov, Mads Gilbert og Renate Grønvold Bugge, som ga oss et bedre faglig tilbud. Men oppfølgingen ble likevel ikke perfekt. Til det hadde det gått for mye tid tapt.

– I forhold til de overlevende trakk vi da også det korteste strået. Dette ble fort politikk. Ved hjelp av trylling med begreper ble passasjerene definert til at de ikke trengte hjelp. Men alle vet at de også gjennomgikk en enorm påkjenning. Det er ille å tenke på at mange av dem også fikk ødelagt livsgrunnlaget sitt og sitter igjen med sorgen over det livet de kunne ha levd. Folk har ennå ikke fått satt punktum. Det burde slett ikke være slik i 2010, sier han.

Trenger tidlig hjelp

– Samtidig er det skremmende å vite at vi kanskje ikke er blant dem som har hatt det verst. Etter flodbølgekatastrofen ble det startet et nasjonalt støttegruppenettverk, og i møter med dem kom det fram at det er mange som har lidd under en manglende oppfølging, sier han.

– Jeg vet da også at tilbudet til dem som rammes av individuelle enkeltulykker får et uforskammet dårlig tilbud om hjelp. Her må man skjønne at både den personlige lidelsen og samfunnets kostnader kan reduseres betydelig hvis både dem som rammes av katastrofer og de som rammes av brå død ellers tidlig får et aktivt tilbud om kvalifisert hjelp, sier han.

Grundig informasjon

– Hva mener du må til for å sikre folk den hjelpen de trenger?

– Det må opprettes en kompetent og nøytral organisasjon på nasjonalt nivå som tar ansvaret for oppfølgingen etter en katastrofe. I den akutte fasen skal ingen være nødt til å håndtere smerten på egen hånd. Men det er fornuftig å samle etterlatte og overlevende hver for seg. All informasjon må være sannferdig og så grundig som mulig. Før man forlater samlingsstedet må det også avtales en grundig debriefing. Når det gjelder videre oppfølging må man involvere det lokale hjelpeapparatet. Når vi snakker om en katastrofe er ikke ett år lang tid. Stillheten etter katastrofen kan være brølende for de som er rammet., sier han

Utfordrer politikerne

– Vi må også få en helsefaglig debatt om hva god hjelp er. Det er tydelig at vi ennå ikke har hatt evnen til å lære av de smertefulle erfaringene vi sitter på. De berørtes erfaringer viser også at støttegrupper har vært en betydelig ressurs etter en katastrofe. Men deler av fagmiljøene i Norge deler ennå ikke denne oppfatningen, sier han.

Jan Henriksen er også opptatt av at oppfølgingen både på helsesiden og den mer tekniske siden etter Åstaulykken må bli en politisk diskusjon.

– All diskusjon etter Åstaulykken har stoppet opp ved NSB og Jernbaneverket. Men hvorfor løftes ikke debatten om rammetildelinger inn i Samferdselsdepartementet? Og hvorfor krever ikke helsepolitikerne at noe skjer i forhold til å sikre folk en god oppfølging? Her er det mange som har sviktet, sier han.

– Det vil skje igjen

Dagens leder for Støttegruppen, Anstein Gimse fra Ringsaker, mistet kona si, Eva, i ulykken. Han er i likhet med Jan Henriksen opptatt av at man nå høster lærdom av tragedien på Åsta.

– Vi vet at det dessverre vil komme nye katastrofer, og da må Norge være forberedt. Sjøl har jeg vært heldig og har hatt et godt nettverk av familie og venner å lene meg på gjennom dette. Men det har ikke vært smertefritt. Du må skape livet ditt på nytt etter at noe slikt skjer. Jeg innrømmer da også at bitterheten har vært sterkt til stedet, også i mitt liv, etter det som skjedde. Og sjøl om tida går, vil det faktum at Åstaulykken kunne vært unngått, aldri forsvinne. Kravene til økonomisk inntjening ble gjennomført på bekostning av sikkerheten. Og det fikk vi smertelig erfare.

Følg Østlendingen på Facebook!