– Må få bedre kontrakter

Bakgrunnen for Karin Andersens engasjement er gammel og til dels utslitt bygningsmasse ved Hernes Institutt. Daglig leder Mads Johansson har tidligere uttalt til Østlendingen at instituttet har et stort etterslep på vedlikeholdet på grunn av lave refusjonsordninger med staten.

– Ingen bank vil låne oss penger med en fireårskontrakt som sikkerhet, argumenterer han.

– Store investeringer

Styreleder Steinar Sætervadet antyder at rundt 80 millioner kroner trengs for nødvendig oppgradering av bygningsmassen på instituttet.

– Innen to til tre år må vi få satt spaden i jorda og gjort noe med hele bygningsmassen vår, sier Sætervadet.

Andersen mener det er uholdbart at frivillige non-profit selskaper, som Hernes Institutt, skal ha så korte kontrakter som fire år med Helse Sør-Øst. Hun antyder en framtidig lengde på rundt ti år, dersom SV får det som de vil.

– Jeg er helt enig i at kontraktslengden må opp. Hernes Institutt er av nasjonal betydning og representerer et unikt fagmiljø. Det må bli rom for lengre kontrakter, slik at den enkelte virksomhet i langt større grad enn i dag kan sikre sin økonomiske ryggrad, sier hun.

– Tøffe krav

Andersen framhever at det fra det offentlige blir stilt tøffe krav til hva Hernes Institutt må levere.

Ikke bare helsemessig, men også når det gjelder universell utforming av lokaler og miljøvennlig energibruk.

– Fyringsanlegget vårt er fra 1960-tallet. Det er en oljefyr som koster for mye. Både i rene kroner og unødvendig miljøforurensning, sier Johansson.

Han beskriver Andersens engasjement for virksomheter som Hernes institutt som «musikk i ørene».

– Jeg nyter det jeg hører. Dersom utvidete kontrakter blir en realitet, betyr det veldig mye for oss, sier han.

Han har tidligere pekt på at lave refusjoner fra Helse Sør-Øst har resultert i at det siste nybygget ved instituttet sto klart i 1998.

– Skjevheter

Andersen på sin side peker på det hun beskriver som skjevheter i nettopp refusjonsordningene.

– Det faktum at Hernes institutt har en historie med få utgifter til rehabilitering av bygningsmassen gjør at de kommer lavt ut på dagens refusjonsordning. Den tar hensyn til historien og fører til at virksomheter med stor aktivitet får mer penger per behandlete pasient, enn de som ikke har det. Dette fører til at «de rike forblir rike, og fattige, fattige». Det må vi gjøre noe med, sier hun.