Metal mellom tømmervegger

Snøen ligger dyp og tungkjørt i Søsæterveien i Kynnberget. Yarisen med fotograf Anita ved rattet sliter seg bratt oppover bakkene i en eim av svidd kløtsj og kokende olje. Åtte grader minus ute og et surt nordadrag jager tåkedotter over tretoppene sørover.

Så er vi framme. Ved tømmerslottet som norsk-engelske Bjørn Teksnes/lord Colehurst fra Bergen satte opp på forfedrende jord her langt øst i skogen, og som nå i ti dager er leid ut til tungrockernes musikkmekkeverksted.

Ikke spor å se av lettkledde groupies, halsende papparazziaer eller innbitte fans som tømmer søppelkasser i håp om å finne spor av idolene. Ikke en breibeint bodyguard heller. Den nærmeste døra er låst. Den har verken ringeklokke eller dørhammer.

"Du får ringe på mobilen", sier Anita. Det er nok best. Nytter ikke å banke på ei dør i et hus på tusen kvadratmeter i det vi teller til fire etasjer.

A cottage in the mountains

Vi flirer litt over det vi har lest oss til på hjemmesiden til det Tampa, Florida-baserte heavy metal-bandet Kamelot, nemlig at låtskriverne; vokalist og frontfigur Khan og gitarist Thomas Youngblood, Tom blant venner, skal tilbringe noe av vinteren "in a cottage in the norwegian mountains" til å skrive nye låter til den neste CD-en.

Så låser Khan som altså er Roy når han ikke står på scenen i lang svart skinnfrakk, opp døra og smiler velkommen bak brillene.

– OK, hytta er kanskje ikke så liten; faktisk er den kanskje Norges største – og det er da artig at like baki skogen her ligger Sætre-slektas setervoll, og bak der igjen barndommens fiskeparadis Renosdammen der jeg trakk opp 13 ørreter så sent som i fjor, sier patrioten.

De hadde først tenkt å leie seg inn i Trysil, og har ski i bagasjen, men valgte som fire ganger før å ha skrivedager i Elverum, langt fra folk.

Her er det ingen å plage

Her, i hvert fall tre kilometer i luftlinje fra nærmeste hus, som ikke usannsynlig har Til salgsplakat på seg, sitter Roy og Tom i hver sin ende av bygningen og med tre høydenivåer mellom seg, og lar det komme musikk ut av digre høyttalere.

– Her plager vi ingen, ikke engang hverandre, sier Roy. Som altså er sørskogbygding så god som noen, for dem som ikke måtte vite det. Riktignok med postadresse Fetsund, der han med bakgrunn som lærer og kundebehandler i Telenor, bor den halvdelen av året da han ikke turnerer i verden, og er nesten-nabo med den gamle trompet- og festspillkjempen Harry Kvebæk, trolig uten at de vet om hverandre.

Han står til og med i telefonkatalogen, altså Roy, han som er et av fire bysbarn som popper opp på dataskjermen når det googles "Elverum" på engelsk. (De andre er Stig Inge Bjørnebye, Marie Hamsun og Wombat-bassist Tord Øverland-Knudsen).

Grieg hadde det mindre, ja

Jeg tenker litt på den knøttlille dukkestua som Edvard Grieg skrev mye av musikken sin i, men han var jo også bare en meter og 52 centimeter høy, mens vi ledes inn og opp og ned og til høyre og venstre i tømmerlabyrinten, der visstnok noen stokker av Bakstua, som kanskje før det var kommandantbolig på festningen og et av Leirets eldste hus, skal befinne seg.

Nå forstår vi hvorfor dette huset er så praktisk når det skal lages musikk av to samtidig.

Det er nemlig slik de jobber, Roy og Tom, som heller ikke ser ut som om han spiser flaggermus til frokost og ikke har han spiker gjennom nesa, men derimot forteller at jammen er det kaldere nå hjemme i Florida enn i Kynnberget, og at appelsintrærne has frozen.

Tom skryter i uoverhørt øyeblikk uhemmet av engelsken til Roy, og nordmenn stort sett og slår fast at vokalisten siden 1997 i bandet, som Youngblood var med på å stifte seks år før, er internasjonal av sinnelag. Nå har de sittet på hver sin side av Atlanteren, lagret små musikkbrokker og tekstbiter i bakhodet og på PC-ene, og holdt nettet varmt.

– Det er snakk om å gi og ta og prøve ut, forklarer Roy over kaffekoppen. Og om plutselig å høre noe som det handler om å ta tak i og jobbe videre med.

Er det aldeles tomt der inne?

I morgen låser de døra og drar hver til sitt. Etter 10 dager som har vekslet fra lav depresjon til høye stemninger.

– Første uka var ikke god, medgir Roy. Kanskje fordi begge hadde nye studioer, kaller han det. Teknikken tok mye tid og oppmerksomhet, og skrivesperren satt bom fast. Tanken kom lett snikende om at dette var jammen dumt; å bruke så mye penger og ikke få noe igjen.

Så løsnet det. Ved juletider kommer CD-en med resultater. Vi snakker litt om hvordan det er å stå i spotlyset på ei scene foran 70.000, slik Kamelot gjorde på en festival i Tyskland.

– Gjør det noe med selvbildet ditt?

– Det blir jo litt uvirkelig. Khan på scenen er en person som kjem fram når jeg kler på meg frakken; Roy er en helt annen.

Ikke så veldig rik

Rik er han ikke blitt. Kamelotgutta får to millioner per plate, men utgiftene er betydelige. Ikke minst når det turneres, med mange folk på laget.

– Jeg tror jeg kunne ha tjent mye mer på å drive med andre ting, men kanskje ikke hatt det så moro. Det er når det ikke er moro lenger, at det er på tide å gi seg, sier han som fyller 40 om et drøyt års tid.

Mick Jagger blir 66 til sommeren, var det ikke han som på sekstitallet satte en veldig lav pensjonsalder for rock'n roll? Alder handler kanskje ikke alltid om år, blir vi enige om.

Jeg har lest meg litt opp på Kamelot de siste ukene, var liksom ikke helt klar over at de ifølge forståsegpåere topper hardmetallens Adecco-liga oversatt til fotballrangering, og snuser på opprykk til Tippeligaen.

– Veldig melodiøst, sier Anita. Som også har hørt på dem.

Selv innrømmer Roy åpent at sjangeren sliter med å skaffe seg allmenn anerkjennelse.

–Tungrock er ikke stuerent, det er liksom musikken som man spiller høyt når man er 14 år og veldig sint, sier han. Men forteller om fans fra 8 til en pen gråhåret dame på 82 i Florida. Hovedtyngden ligger på 15 til 30 år, og størst er Kamelot i Nederland og Finland. Nå kommer Tyskland og Norge.

Og konsert i Elverum 23. mai. Med full fyr og flamme. Gutta sparer ikke på effektene, og kanskje bør hestene på Preste- gården søke beite i Kynnberget når den tid kommer...

Han har aldri opptrådt på hjemmebane, nærmest var Paviljongen i Søre Osen med Conception. En konsert som tok mer av utenfor gjerdet enn på scenen.

– Det blir helt spesielt, jeg gleder meg veldig.

En veldig spesiell opplevelse for veldig mange var det også i fjor vår, da Kamelot spilte på Sentrum Scene i Oslo, og Roy plutselig introduserte et publikum på nær 2.000 for sin bestefar Kåre (83) – på trekkspill. Sammen framførte de Skjæraasens "Danse mi vise, gråte min sang".

– Hele salen ropte "bestefar!, bestefar!" og ville ikke gi seg. Det ville ikke'n bæssfar heller, jeg glemmer det aldri.