Kongene av operaen

Det lå like mengder regn og forventninger i lufta, da de første gjestene manøvrerte seg forbi bombehundene og gikk innover operafoajeen lørdag. Et praktfullt bygg, som snart skulle huse kongefamilien, inviterte prominerte gjester fra våre naboland, og det som kunne krype og gå av kjente, og til dels rike, nordmenn.
Kulturminister Trond Giske gjentok i intervju etter intervju at bygget var for alle, og at det ville heve Norge som kulturnasjon, mens gallaantrekkene feide over den røde løperen.
Styreleder Ellen Horn stoppet opp et lite sekund på veg opp trappa. Endelig skulle drømmen oppfylles.
Operasjef Bjørn Simensen stoppet ikke. Han fløt i stedet rundt. Du så ham ikke bestandig, men du kunne føle den enorme gleden han utstrålte.

Slavekoret

Så tonet forspillet til tredje akt av Lohengrin av Wagner utover salen. Sjøl de mest blaserte av de rundt 80 mediefolkene sluttet med småpraten på mediesenteret og samlet seg foran storskjermen. Perlene kom på rad og rekke, «Nessun dormet» av Puccini, «Ritorna vincitor» og «Ella giammai m'amo» av Verdi. Og så gurglet Ingrid Bjørnov til stor jubel.
Samtidig kjørte ti busser opp foran hovedinngangen. Passasjerene hadde ikke fått sett noe av forestillingen så langt, men ventet likevel lydig på stikkord for å få komme inn og yte sitt bidra til operafesten. Det skulle bli et høydepunkt ingen av de 450 sangerne fra hele landet hadde forestilt seg.
Nærmere drømmen om en opera for folket kom trolig ikke Ellen Horn og Trond Giske mens de satt i salen, enn da de velkjente tonene fra Slavekoret av Verdi tonet utover.

Folkelig alibi?

Opptredenen varte i sju minutter. Da ble Kommune-Norges representanter loset ut, og plassert i bussene igjen.
Imens kom nye representanter for Kommune-Norge inn gjennom sikkerhetskontrollen.
Standsmessig antrukket i smoking, og vel vitende om at deres inntog i kulturens storstua markerte et aldri så lite historisk kulturkræsj, ankom Ole Ivars operaen.
Sjøl i 2008 skulle nyheten om at Norges ukronede dansebandkonger skulle spille i operaen, riktignok til dans og ikke fra hovedscenen, få garvede mediekommentatorer til å gå av hengslene. Andre skulle spekulere i om de erfarne musikerne bare skulle brukes som et alibi for å gjøre det hele mer folkelig.

En seier

For William Kristoffersen og de andre musikerne i Ole Ivars spiller ikke debatten noen rolle. Gutta har hørt det meste av saklige og ikke minst usaklige kommentarer om sin musikksjanger gjennom mer enn 40 år.
– Det er en seier for oss uansett. Du skal ikke så mange årene tilbake, før man hadde valgt et storband til å spille ved en slik anledning. Nå er vi kommet litt lenger, og vi er veldig stolte av å kunne spille her i operaen, sier William.
Bandet rusler over marmorflisene på vei til garderoben sin. Der henger det en flatskjerm slik at de kan følge med på gallainnslagene, men så vel mat som drikke glimrer med sitt fravær.
– Sjøl på samfunnshuset på Koppang pleier vi i alle fall å få en halv kaffekopp, fleiper Tore Halvorsen.

Støvsuger rød løper

To og en halv time senere sitter Arne Willy Foss med ei brødskive i hånda og matpapir foran seg. Champagneglassene på bordene rundt dem er tømt av gjestene i salen, mens fingermaten som står klar er beregnet på de samme gjestene. Ole Ivars har imidlertid vært ute en vårdag før, og lar seg ikke merke av at garderoben ikke er like velfylt av mat og drikke som den pleier å være når de er ute på oppdrag.
Samtidig blir det klart at kongen ikke vil få en svingom i kveld, siden han og de andre kongelige gjestene er ferd med å innta den nystøvsugde røde løperen på vei ut.
– Det gjør ikke noe. Vi har spilt for ham før vi, da gikk han både polonaise og danset, sier Tore, før han blir tatt hjertelig imot av stortingspresident Thorbjørn Jagland og kulturminister Trond Giske, som begge ser fram til at Ole Ivars skal spille opp til dans.

Allsang

Så kan gutta endelig starte. De første minuttene er det ikke direkte stor jubel eller trangt foran scenen. Men de gir seg ikke. Og med «En får være som en er», er det antydning til taktfast klapping i salen. Innen gutta har kjøpt en bit av vakre Värmland er det fullt på dansegulvet, og fra «Fem gule enker» eier gutta Scene 2.
Storbandet som spiller i den andre enden av huset har kun noen få par foran seg. Nå er det helt andre takter som gjelder. Foran Ole Ivars ljomer nemlig allsangen over marmoren, og da operasjefen entrer scenen for å synge «Jag trodde englarna fanns» sammen med operasanger Eli Kristin Hagen er det hele bare en naturlig utvikling. Stemningen holder seg ut kvelden. Og det er absolutt ingen tvil om hvem som er kongene av operaen.

Fakta
* Den Norske Opera & Ballett er navnet på den nye Operaen i Bjørvika.
* Arkitekt for operahuset er Snøhetta AS.
* Operahuset har nærmere 1.100 rom, fordelt over 38.500 kvadratmeter.
* Operaen har kostet rundt 4 milliarder kroner.
* Huset har tre saler. Hovedscenen med 1.356 sitteplasser, Scene 2 med 440 sitteplasser og én prøvesal med 200 sitteplasser.
* Den Norske Opera & Ballett er organisert som et aksjeselskap og eies 90 prosent av staten og 10 prosent av Det Norske Operafond. Styrets medlemmer oppnevnes direkte av eierne; de ansattes representanter gjennom direkte valg.
* Institusjonen vil i løpet av 2008 bygge seg opp til om lag 550 ansatte, fordelt på over 50 ulike yrkesgrupper.
* 19. april åpner den ordinære sesongen 2008-2009 med Den Norske Operas Orkester, dirigert av Wagner-kjenneren Lorin Maazel. På programmet står «The Ring without Words» – et sammendrag på halvannen time av orkesterhøydepunkter fra Wagners «Ringen».
Kilder: Statsbygg, Den Norske Opera & Ballett. (©NTB)