– Kristoffer ønsket å hjelpe andre

I går møtte hun pressen i Stange rådhus, sammen med ektemannen Idar Jørgensen og datteren Jeanette Sørli Jørgensen.
De stilte opp, godt støttet av ordfører Nils A. Røhne, for å fortelle om sønnen og broren som de mistet i et veibombeangrep i Meymaneh i Nord-Afghanistan 8. november, og om minnefondet de har opprettet i hans navn.
Men først og fremst ønsket familien å takke alle som har hjulpet og støttet dem i de to tunge ukene siden de mottok dødsbudskapet.
– Det er mange som har brydd seg og sørget sammen med oss. Det har vært godt i denne vanskelige tiden, sier foreldrene.
De retter en spesiell takk til venner, kolleger, ordføreren og alle som deltok i fakkeltoget, og til Return, som sang i begravelsen. Familien takker også Forsvaret, som har stilt opp på flere måter, særlig feltpresten og pårørendekontaktene.

Sterkt engasjert

Familien valgte å vise pressen bilder som Kristoffer selv hadde tatt i Afghanistan, og som han viste under en familiemiddag bare fire dager før han døde.
– Vi har aldri sett Kristoffer mer glad og fornøyd med livet sitt enn da han var i Forsvaret, sier Idar Jørgensen.
Han forteller om en 22-åring som tok på seg et stort ansvar, ikke minst sosialt, og som var brennende opptatt av å gjøre sitt beste for sivilbefolkningen, spesielt barna, men også for medsoldatene i Afghanistan. Blant annet tok Kristoffer initiativ til en fotballturnering i Meymaneh, der han tjenestegjorde som vognfører i staben til stabiliseringsstyrken.
Bildene viser barn som leker, mektige fjell og soldater som spiller fotball og blir kjent med menneskene rundt seg. Men Kristoffer viste også familien bilder av ødelagte biler, våpen og eksplosjoner.

Var engstelig

Foreldrene medgir at de ble redde da sønnen vervet seg til internasjonale oppdrag og at de forsøkte å overtale ham til å bli i Norge.
– Men vi ville jo støtte ham på det han gjorde. Han måtte ta sine egne valg, sier moren.
I begynnelsen av oppdraget var også Kristoffer engstelig, mener foreldrene. De merket det på stemmen hans når han ringte hjem.
– Men soldatene ble etter hvert trygge på rollen sin, sier Idar Jørgensen.
Han snakket med sønnen samme dag som bilen han satt i ble rammet av en bombe. Da gikk praten lett, forteller faren.
– Han fleipet og snakket om vanlige ting. Og han hadde bestekameraten sin ved siden av seg, sier Jørgensen.

Ønsket flere leger

Kristoffer ble drept på usleste vis, mener faren. De to soldatene og barndomskameratene fra Stange var på veg til skytetrening rett utenfor byen da bomben gikk av.
Bilen de satt i var upansret, bekrefter foreldrene.
– Å dra på skytebana ble ikke ansett som et farlig oppdrag, sier Idar Jørgensen.
Han vet at soldatene ønsket seg flere pansrede kjøretøy og flere leger i området. Det var noe Kristoffer hadde snakket om. Mer ønsker ikke foreldrene å si om den saken.
De støtter ikke kravet som enkeltpersoner har kommet med, om at Norge må trekke soldatene ut av Afghanistan. Uten militært nærvær ville det blant annet være umulig å drive hjelpearbeid i landet, påpeker faren.
– Hva er alternativet? Jo, alternativet er Taliban, som terroriserer lokalbefolkningen, sier han.

Kameraten fikk hjelp

Kristoffer Sørli Jørgensen døde momentant. I den situasjonen han var kunne ingen ha hjulpet ham, fastslår foreldrene.
De er mener det er et under at kameraten til sønnen overlevde.
– Det er viktig for oss å si at kameraten til Kristoffer fikk den beste hjelpen han kunne få. Det betyr mye for oss at han overlevde, sier Idar Jørgensen.
Sønnen skulle avslutte oppdraget i Afghanistan om kort tid, men hadde allerede lagt planer om å reise tilbake som yrkessoldat i Telemark Bataljon over nyttår.
I stedet blir det andre unge menn og kvinner som vil reise ut. Foreldrene til Kristoffer oppfordrer soldatene og deres familier til å snakke åpent om de vanskeligste tingene, før de drar.
– De må ta inn over seg realitetene, som vi smaker på nå. Selv om Forsvaret vil gjøre alt de kan for soldatenes sikkerhet, er det ingen garantier.

Sorg og sjokk

De som tok livet av Kristoffer, er ennå ikke pågrepet, ifølge foreldrene.
I går fortalte de åpent om hvordan familien mottok dødsbudskapet, og hvordan de har hatt det etterpå.
– Det finnes ikke ord som kan beskrive en sånn sorg. Vi er i sjokkfasen ennå, sier Lillian Sørli Jørgensen.
Likevel ser familien framover, og de forsøker å tenke på hva Kristoffer selv ville ha ønsket, han som brant for å hjelpe andre.
– Vi skal ta vare på det han sto for videre, sier Idar Jørgensen.